Om EUs fem fedre

Historien om hvordan fem politisk sterkt ulike, men overbeviste og sta elitemenn la grunnlaget for det overnasjonale europasamarbeidet.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Victoria Martín de la Torre: Fryktens kontinent. Hvordan europeere begynte å stole på hverandre. Frekk Forlag, 2016

 

FryktensMangelen på en felleseuropeisk identitet har alltid vært en av hovedkritikkene av EU-samarbeidet: Kun felles konflikter har bidratt til å forene europeere. Mens amerikanere og kinesere kan vise til størrelser som George Washington og Mao Zedong, er de europeiske founding fathers bare kjente for europolitiske nerder: Schuman lyder som en komponist, og Monnet en maler. Men for EU-entusiaster som meg er denne boken rett og slett storslått. Endelig får vi komme innpå enkeltpersonene som hadde visjonen og gutsen til å ta fatt på et all-europeisk samarbeid.  Slik sett har forfatter Victoria Martín de la Torre lagt grunnlaget for en god Oliver Stone-film. Oppvekst, familieliv og karriere; seiere og skuffelser; sympatier og antipatier. Her får vi innblikk både i hva som brakte disse fem mennene – Konrad Adenauer, Alcide De Gasperi, Paul-Henri Spaak, og nevnte Jean Monnet og Robert Schuman – sammen, men også hvem de var, hvordan de tenkte og hva de betød for Den europeiske unionens første små skritt.

Frank Rossavik sier i forordet at alle de fem var elitister, noe som ikke kan motsies. Men ingen vil vel tenke på å anklage Winston Churchill for å være elitist! – mannen som reddet Europa fra nazismen, fikk Roosevelt med i krigen og skapte alliansen med Stalin. Churchill er mer enn noe annet en krigshelt, selv om også han var en klassisk aristokrat med overklasseoppvekst og ditto livsførsel – akkurat som Washington og Mao. Dessuten: Martín de la Torre viser at de fem som gjorde EU mulig, først og fremst var idealister – besatt av målet om å få til et samarbeid som ville få slutt på den lange rekken av meningsløse konflikter de europeiske landene tradisjonelt hadde ligget i. Hun viser oss hvor pragmatiske, men standhaftige disse fem EU-grunnleggerne var, og hvor godt de utfylte hverandre, på tross av sterke politiske motsetninger og konflikter.

Martín de la Torre har gjort noe så dristig, ja,  på grensen til det frekke, som å konstruere situasjoner hvor vi formelig ser aktørene foran oss og kan lytte til deres samtaler. Hun har gjort historien om EUs tilblivelse til en historie om mennesker, og ikke om paragrafer i en eller annen traktat. Dette vitner om et solid forskningsarbeid, og blir til fascinerende lesning for dem som ønsker å sette seg inn i tidsånden, omstendighetene og mentaliteten. Hennes fortellinger får vanlige lærebøker til å blekne.

Spørsmålet er om stilen holder hele boken gjennom. Til tider blir det litt kjedelig å høre om barn og koner (selv om slikt hører hjemme i en hollywoodfilm). Forfatteren hopper også bukk over viktige historiske begivenheter som bidro til å motivere politikere til det vågestykket EU-initiativet var. Etter å holdt sin berømmelige 9. mai-tale, sa Schuman til journalistene at «ja, dét er det – et sprang ut i det ukjente». Før talen hadde Europa opplevd kuppet i Tsjekkoslovakia, Berlinblokaden og Sovjets finlandisering. Stalins skjellsettende maktdemonstrasjoner rystet Europa og injiserte en god porsjon stimulans til motet til å stå sammen mot en felles fiende. At Martín de la Torre unngår å ta dette med er synd, også fordi det kunne introdusert noen tiltrengte doser dramatikk til sidene med de ikke alltid like fengende barndomsskildringene.

EU-prosjektet var fem individers kamp som trumfet over det utbredte ønsket om hevn over Tyskland og den manglende evnen til å ta lærdom av fortiden.

Rossavik har rett i at det han kaller «elitens prosjekt» får et problem når det ikke resulterer i gode resultater – og at det er altfor lett å kritisere når positive virkninger uteblir. Går det dårlig, slik som i dag, enten det handler om euro, migrasjon eller økonomi, peker alle på Brussel-eliten. Men skal eurosamarbeidet fungere, må deltakerne følge en ansvarlig økonomisk politikk, akkurat som Norge. Krisen i Hellas skyldtes først og fremst en dysfunksjonell gresk økonomi og at myndighetene løy om tilstanden, slik at utenlandske banker fortsatte å låne landet penger. Dette hadde kunnet skje med eller uten euro. Og migrasjonskrisen hadde ikke blitt bedre uten unionen. Det Rossavik ikke nevner er at EU er nødt til å innfri folks forventinger enten det handler om fred, håp eller penger. Gjør EU-samarbeidet ikke dét, er det altfor lett å utpeke unionen til syndebukk.

To temaer utpeker seg i boken: For det første hvilket kaos som hersket i tiden etter andre verdenskrig – en form for globalt anarki, med utbredt sult og nød i vår egen verdensdel. Men også en utbredt forvirring rundt hvordan landene skulle reise seg økonomisk og samarbeide, og Tyskland håndteres. Martín de la Torres’ beskrivelse av USA kan diskuteres; Amerikanerne var nok langt mer entusiastiske og pågående enn det som kommer frem i boken.

Tema to, og dét forfatteren lykkes best med å behandle, er i hvilken grad samarbeidet kom i gang på grunn av enkeltmenneskers iherdige innsats. Det var ikke snakk om store byråkratier eller fremstående statsledere – tvert i mot. Dette var individers kamp som trumfet over det utbredte ønsket om hevn over Tyskland, og den manglende evnen til å ta lærdom av fortiden. Disse mennenes evnet å tenke nytt, og våget å fremme innovative og langsiktige samarbeidsformer. Skulle man overlate europeisk freds- og forsoningsarbeid til «folk flest», ville lite ha skjedd. Som forfatteren skriver: «Verdensfreden kan bare ivaretas gjennom et kreativt arbeid like stort som farene som truer den.»

Europabevegelsen og Fritt Ord har støttet publiseringen av Fryktens kontinent – og deres medlemmer og støttespillere vil nok like boken godt. Men fraværet av nordiske aktører vil nok understøtte tesen om at EU er et kontinentalt prosjekt basert på ideer og behov fra de store landene (selv om også Belgia og Luxembourg vies mye oppmerksomhet). Boken fremstår således som et brutalt vitne på manglende litteratur og historieskrivning om vår egen europapolitiske historie. I min research til boken Mot Europa – historien om et nølende Norge, var Forsvarets forskningsinstitutt den klart beste kilden til informasjon om vår europatilnærming blant en håndfull svært lite inspirerende bøker skrevet av akademikere som så på EU som en forbigående fiendtlig oppstandelse. Slik kan det ikke være, hvordan vi nå enn ønsker å være en del av Europa.

---
  • STIKKORD
  • EU
DEL