Om EUs fem fedre

Historien om hvordan fem politisk sterkt ulike, men overbeviste og sta elitemenn la grunnlaget for det overnasjonale europasamarbeidet.

Paal Frisvold

Victoria Martín de la Torre: Fryktens kontinent. Hvordan europeere begynte å stole på hverandre. Frekk Forlag, 2016

 

FryktensMangelen på en felleseuropeisk identitet har alltid vært en av hovedkritikkene av EU-samarbeidet: Kun felles konflikter har bidratt til å forene europeere. Mens amerikanere og kinesere kan vise til størrelser som George Washington og Mao Zedong, er de europeiske founding fathers bare kjente for europolitiske nerder: Schuman lyder som en komponist, og Monnet en maler. Men for EU-entusiaster som meg er denne boken rett og slett storslått. Endelig får vi komme innpå enkeltpersonene som hadde visjonen og gutsen til å ta fatt på et all-europeisk samarbeid.  Slik sett har forfatter Victoria Martín de la Torre lagt grunnlaget for en god Oliver Stone-film. Oppvekst, familieliv og karriere; seiere og skuffelser; sympatier og antipatier. Her får vi innblikk både i hva som brakte disse fem mennene – Konrad Adenauer, Alcide De Gasperi, Paul-Henri Spaak, og nevnte Jean Monnet og Robert Schuman – sammen, men også hvem de var, hvordan de tenkte og hva de betød for Den europeiske unionens første små skritt.

Frank Rossavik sier i forordet at alle de fem var elitister, noe som ikke kan motsies. Men ingen vil vel tenke på å anklage Winston Churchill for å være elitist! – mannen som reddet Europa fra nazismen, fikk Roosevelt med i krigen og skapte alliansen med Stalin. Churchill er mer enn noe annet en krigshelt, selv om også han var en klassisk aristokrat med overklasseoppvekst og ditto livsførsel – akkurat som Washington og Mao. Dessuten: Martín de la Torre viser at de fem som gjorde EU mulig, først og fremst var idealister – besatt av målet om å få til et samarbeid som ville få slutt på den lange rekken av meningsløse konflikter de europeiske landene tradisjonelt hadde ligget i. Hun viser oss hvor pragmatiske, men standhaftige disse fem EU-grunnleggerne var, og hvor godt de utfylte hverandre, på tross av sterke politiske motsetninger og konflikter.

Martín de la Torre har gjort noe så dristig, ja,  på grensen til det frekke, som å konstruere situasjoner hvor vi formelig ser aktørene foran oss og kan lytte til deres samtaler. Hun har gjort historien om EUs tilblivelse til en historie om mennesker, og ikke om paragrafer i en eller annen traktat. Dette vitner om et solid forskningsarbeid, og blir til fascinerende lesning for dem som ønsker å sette seg inn i tidsånden, omstendighetene og mentaliteten. Hennes fortellinger får vanlige lærebøker til å blekne.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

  • STIKKORD
  • EU
DEL

2 kommentarer

  1. Det var nå mye rart I forrige innlegg her, Kanskje man skulle sjekke fakta nøyere. Problemet til EU er motviljen fra medlemstatene til å avgi mer suverenitet, EU har ikke tilstrekkelig kompetanse til å gjøre det som trengs I krisetider. Dessuten, hvem har klart å temme kapitalismen uten å ende opp I diktatur?
    Det er interessant å diskutere personene bak – det var jo mange tilhengere av den såkalte Personalismen bak den europeiske integrasjonsprosessen. Jeg anlegger et litt annet perspektiv I boka Hva er EU godt for? (Cappelen 2015). Det hjelper ikke å ha sterke personligheter om de ikke klarer å enes om noe. Jeg viser at der noen grunnleggende enigheter om å forhindre feilene fra 1. Verdenskrig, den ydmykende Versailles-traktaten. Ikke ydmykelse, menneskerettigheter, demokrati var kategoriske imperativer som drev integrasjonsprosessen.

  2. Dersom Hellas problemer skyldes en uansvarlig politikk, gjelder det samme for Irland? Hva med Spania og Italia. Hva er grunnen til at Franskmenn må jobbe mer for mindre penger? Sist men ikke minst hvorfor klarer ikke EU å kreve inn skatt fra multinasjonale selskap? Kan det være fordi EU er et nyliberalt prosjekt som mistet livets rett da den kalde krigen var over? Når folk som Juncker blir valgt inn i toppen og banker som Goldman Sachs har en svingdør inn og ut av ledelsen er det åpenbart at dette handler om å gjøre de rikere rikere. Problemene er systemiske så det er bare å hive hele skiten på dynga! Churchill var forøvrig både elitist og imperialist og det er på tide at han rives ned fra pidestallen.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.