Om Bert Brecht

Denne måneden er det 70 år siden Bertolt Brecht ble født, og Georg Johannesen tegner her et portrett av marxisten, moralisten og dikteren. 

Email: georg@nutid.no
Publisert: 2018-02-01

Orientering februar 1968

Det er vanskelig å skrive om den østtyske dikteren Bertolt Brecht. (Jeg har lest minst ti bøker om ham, den ene tåpeligere enn den andre.) Han ville i år ha fylt 70 år, men jeg kan ikke akkurat se ham for meg bak en hvit dame med 70 lys. Fødselsdager passer for Lady Bird og lignende hvis man først skal være berømt. Bertolt Brecht hører mer hjemme i en kultur der man ikke er så skråsikker på sin alder. Han advarte «byfolk» mot å etterlate seg en gravstein som kunne «røpe hvor man lå», og med «innskrifter» som «anga» en og med oppgitt «dødsår» som man ikke kunne «benekte». Kort sagt: Ohnesorg ble ikke så gammel som Eichmann og Brecht ble ikke så gammel som Adenauer. Eller med Brechts ord: «De mest velnærte menneskene er frem-
deles politiet.»

Brecht var og er vanskelig å utnytte propagandamessig – også for dem han var enig med. En gang skulle for eksempel østberlinere og vestberlinere av beste intelligens møtes offisiøst i Vest-Berlin og hykle en diskusjon om «demokrati». Brecht ville ikke være trekkplaster. Han sa til de østtyske kulturfunksjonærene: «Skal jeg snakke om åndsfrihet? Jeg trodde dere visste at jeg var for dikta-
tur.» Om Stalinalleen sa han: «Godt at vi lever i en sosialistisk stat så vi kan rive den ned igjen.» Foran den uameri-
kanske komité kjeklet han om språkdetaljer så komiteen måtte legge frem stadig nye oversettelser. Brechts sa da: «Verden går fremover. Nå oversetter politiet mine dikt.» Men om George Orwell sa Brecht: «Jeg synes han burde bli drept.» Brecht likte å sjokkere. Det lyktes ham ofte å få sagt sin mening. Kort før sin død, sa Brecht: «Jeg har prøvd å være en ubehagelig person.» Han kunne sagt: «Jeg har prøvd å være en kommunistisk person.» For det ubehagelige med Brecht ligger nettopp der: Brecht var kommunist. Brecht var leninismens første og hittil største dikter.

Da Brecht i slutten av 50-årene plutselig kom på nymoten, var det ikke måte på bortforklaringer. Stort sett hevdet man: 1. Brecht var ikke dikter og/eller 2. Brecht var ikke kommunist. Skuespillere og publikum tok ham alvorlig mens litterater hinket etter med bortvendte ansikter som de pleier. (Men i det lange løp kan selv ikke litteraturhistorie hindre diktere i å bli forstått.)

Brecht var …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.