Orientering februar 1968
Det er vanskelig å skrive om den østtyske dikteren Bertolt Brecht. (Jeg har lest minst ti bøker om ham, den ene tåpeligere enn den andre.) Han ville i år ha fylt 70 år, men jeg kan ikke akkurat se ham for meg bak en hvit dame med 70 lys. Fødselsdager passer for Lady Bird og lignende hvis man først skal være berømt. Bertolt Brecht hører mer hjemme i en kultur der man ikke er så skråsikker på sin alder. Han advarte «byfolk» mot å etterlate seg en gravstein som kunne «røpe hvor man lå», og med «innskrifter» som «anga» en og med oppgitt «dødsår» som man ikke kunne «benekte». Kort sagt: Ohnesorg ble ikke så gammel som Eichmann og Brecht ble ikke så gammel som Adenauer. Eller med Brechts ord: «De mest velnærte menneskene er frem-
deles politiet.»
Brecht var og er vanskelig å utnytte propagandamessig – også for dem han var enig med. En gang skulle for eksempel østberlinere og vestberlinere av beste intelligens møtes offisiøst i Vest-Berlin og hykle en diskusjon om «demokrati». Brecht ville ikke være trekkplaster. Han sa til de østtyske kulturfunksjonærene: «Skal jeg snakke om åndsfrihet? Jeg trodde dere visste at jeg var for dikta-
tur.» Om Stalinalleen sa han: «Godt at vi lever i en sosialistisk stat så vi kan rive den ned igjen.» Foran den uameri-
kanske komité kjeklet han om språkdetaljer så komiteen måtte legge frem stadig nye oversettelser. Brechts sa da: «Verden går fremover. Nå oversetter politiet mine dikt.» Men om George Orwell sa Brecht: «Jeg synes han burde bli drept.» Brecht likte å sjokkere. Det lyktes ham ofte å få sagt sin mening. Kort før sin død, sa Brecht: «Jeg har prøvd å være en ubehagelig person.» Han kunne sagt: «Jeg har prøvd å være en kommunistisk person.» For det ubehagelige med Brecht ligger nettopp der: Brecht var kommunist. Brecht var leninismens første og hittil største dikter.
Da Brecht i slutten av 50-årene plutselig kom på nymoten, var det ikke måte på bortforklaringer. Stort sett hevdet man: 1. Brecht var ikke dikter og/eller 2. Brecht var ikke kommunist. Skuespillere og publikum tok ham alvorlig mens litterater hinket etter med bortvendte ansikter som de pleier. (Men i det lange løp kan selv ikke litteraturhistorie hindre diktere i å bli forstått.)
Brecht var da han døde:
1. Berømt for sine teaterteorier.
2. Kjent som dramatiker.
3. Nærmest ukjent som lyriker.
4. Politisk og moralsk en tvilsom person.
Jeg tror at vi nå kan øyne en ny Brecht med omvendt status:
1. Brecht som en av det 20. århundres største politiske moralister.
2. Brecht som en av vår tids største lyrikere.
3. Brecht som en brukbar dramatiker med trang til å teoretisere seg bort fra sin egen diktning.
Vi kan altså lære mer av kommunisten enn av teatermannen Brecht, og hans diktning lever mer som poesi enn som drama. Hans to mest berømte skuespill, «Tolvskillingsoperaen» og «Mutter Courage» er fulle av geniale sanger, og Brechts beste skuespill er (etter mitt skjønn) «Det gode mennesket fra Sezuan», skrevet med poetisk fortvilelse som en bitter fabel om Sovjet. Andre av Brechts stykker som vil leve er de tørre og harde marxistiske lærestykkene fra 30-årene – der et stivt oppbygd klassekamp-
skjema blir det tidløse dagsaktuelle eventyr. («Forholdsreglen», «Moren», «Unntak og regel», «Småborgerens syv dødssynder».) Disse skuespill er kantater. Her er Brecht fjernest fra det borgerlige teater og nærmest sine egne meninger om samfunnet som moralsk subjekt. Kort sagt igjen: Det irriterende med Brecht er at han er best som kommunist.
I denne sammenheng er det ikke lenger særlig interessant at kunstnere, diktere, intellektuelle, studenter og lignende var pasifister, sosialister eller kommunister i mellomkrigstiden. Det er kanskje heller ikke særlig interessant at intellektuelle, studenter og kunstnere er radikale nå i 1968. Hvem hadde ikke hørt om Spania? Og hvem hører ikke om Vietnam? 30-årene hadde en tysk korporal, og 60-årene har en amerikansk president: gasskamre, h-bomber, pogromer, raketter! (Poenget er ikke å gjennomskue Hitler og Johnson. Poenget er: å gjennomskue Churchill og Kennedy!)
Det interessante er: den vestlige radikalismens sammenbrudd rundt 1950 eller før, da «guden» sviktet og Koestler ble angloman. Hvorfor lot for eksempel Sigurd Hoel seg omfavne av lommetyver, det vil si høyrefolk? Hvorfor ble Øverland så enkel? Det var i slutten av 50-årene at CIA-tidsskrifter som «Encounter» førte lange «diskusjoner» om Bertolt Brecht etter følgende oppskrift: Ikke er han kommunist og ikke er han dikter, for ikke er han ond og ikke er han god. Eller omvendt. Ja vel. Nei vel. Brecht var en utfordring. Brecht var en åpen råk i den kalde krigens antikommunistiske dypfrysing av oss. Brecht vil lære oss noe neste gang også.
Jeg leste Brecht som ung. Hvorfor? Brecht hjalp meg til å forstå hvorfor man ikke kan ta moralsk indignasjon alvorlig hvis den kommer fra høyre fløy. For ingen har tvilt på at vanlige småborgere synes det er «fælt» når de leser i «Aftenposten»: forfattere fengslet i Sovjet, munker skutt i Tibet, halsen skåret over på algirske samarbeidsmenn, russiske tanks observert i Budapest, ny flyktning skutt av østtysk folkepoliti, ny prest fengslet i Polen. Hva så? Jeg syntes også det er «fælt». Eller for å uttrykke meg tydeligere med flere anførselstegn: «jeg» – «synes» – «det» – «er» – «fælt»! Hva er «det»? Hva er «er» i en truet og tilfeldig verden som vår? Hvem «synes» i en atomtid? Hvem har et ordentlig «jeg» under senkapitalismen? Ikke «jeg», og neppe Brecht. Sannheter er så enkle at de sjelden blir sagt: Hvem kan forestille seg et borgerlig samfunn i det 21. århundre – eller en menneskehet som består to generasjoner til uten endrede eiendomsforhold? Ikke jeg. Ingen.
Spørsmålet blir da: Hvorfor ble ikke Brecht «skuffet» over Stalin og Ulbricht? Hvorfor hoppet han ikke av på sitt østerrikske statsborgerskap? Hvorfor ble ikke Brecht «fri» som oss? I et dikt fra sin tid i USA forteller Brecht at da han ble bestjålet av en kamerat, måtte han skjule det av «skam» – han ville ikke at det skulle bli kjent i «dyreriket». Hvorfor denne vemmelse overfor USA? Hvorfor kunne han foretrekke Stalin når han hadde anledning til å bo under et menneske av Harry Trumans dimensjoner? Svar: Harry Truman var et «dyr», ikke et menneske, mens Stalin i verste fall var et dårlig menneske, et udyr.
I Brechts menneskehet er det ikke plass til andre enn sosialister. Brecht var mot naturen og stilte «vår» natur opp som en motsetning til «sin» natur. (På dette punkt er Brecht en uekte sønnesønn av Hegel.) I Brechts verden er kapitalisme og kommunisme stilt mot hverandre som natur og kultur. Kapitalisme er natur. Kommunisme er kultur.
Brechts utgangspunkt var her mange andre sluttpunkt. Fra sin aller tidligste ungdom var Brecht en mester i kynisme: Han øvde seg i håpløshet. I sine ungdomsbøker «Huspostill» og «Lesebok for byfolk» gjorde han rent bord før han la Marx på bordet. Før han ble revolusjonær var Brecht uten tro på borgerlige oppfatninger av noe som helst. Dette er det første vi kan lære av Brecht: Det må ikke finnes «radikalere» som står under sine motstandere og som har foran seg en modningsprosess som vil gjøre dem til småborgere. Med slike mennesker lager man ikke revolusjon. De svikter når «guden» svikter. Og «guden» svikter alltid.
For Brecht var det derimot nødvendig å finne medisin til en menneskehet som alt i 1920 så ut til å ligge på dødsleiet. Brecht gjorde seg tidlig ferdig med det som kalles ungdom. Det er originalt i vår kultur der Jesus blir Hamlet og ungdom er opprør før gamlehjemmet kaller årene til sin kalk. Det neste vi kan lære av Brecht er at kynikere har god smak. Godhet hadde vært prøvd og praktisert lenge også da Brecht var ung. Brecht lærte altså fort å se bort fra begreper som «innsatsvilje», «offervilje», «mot», «håp», «tro» og «neste-
kjærlighet». Brecht var ikke medlem av speiderbevegelsen. Han trodde ikke på speiderbevegelse selv der hvor den forkler seg som arbeiderbevegelse. For Brecht var det «gode» noe selvsagt for menneskene. De måtte tvinges til det «onde», mens «gode» handlinger fremstod som farlige fristelser. Mot godt og ondt stilte Brecht opp dødt og levende, kapital og arbeid.
Å svikte kommunismen ble da for Brecht det siste et menneske kunne gjøre med seg selv. Det var å gå over i naturen, det vil si døden eller det ubevisste dyre- og planteliv: Kapitalismen er død, borgerskapet er bevisstløst. Det som skremte Brecht mest var ikke kapitalismens ondskap, men dens mangel på fornuft: «… for uten like er systemet som de har laget, dyrisk og altså uforståelig …» Brecht skjelnet ikke mellom liv og tanke.
Der Albert Schweitzer ber om «ærefrykt for livet», uttrykker Brecht forakt for naturen og ærefrykt for fornuften. Her minner Brecht om 1700-tallets mennesker som syntes naturen var «stygg».
I motsetning til for eksempel Øverland og Orwell som forble innenfor en vestlig idealisme, brøt Brecht ut til andre, eldre kulturer med et mer modent preg enn vår. Det vil føre for langt å begrunne denne påstanden som får stå som avslutning: Bertolt Brecht sluttet å være europeer. Bertolt Brecht ble kineser. Enkelte hevder det samme om Karl Marx.
