Om anerkjennelse og makt

Når Trump handler som han gjør, impulsivt og ure ektert, er det i begjæret etter anerkjennelse.

foto: www.kremlin.ru
Terje Dragseth
Forfatter, poet, musiker. Fast skribent i Ny Tid.

Barn søker anerkjennelse hos sine foreldre, og får støtte fra foreldre og lærere når de oppnår resultater i lek og arbeid, ved grenseoverskridende erfaringer og når de forstår konsekvensene av sine handlinger, etter hvert i alle ytterligheter, og viser evner, mot og vilje til å forstå omgivelsene og verden på en realistisk og fornuftig måte.

Alle relasjoner mellom mennesker handler på en eller annen måte om maktforhold. Foreldre fremstår som autoriteter. Ser vi på politiske og ideologiske relasjoner, for ikke å snakke om teologiske, og på private relasjoner eller relasjoner mellom nasjoner, handler det alltid om anerkjennelse og makt. I kjærlighet gjelder det samme: Vi forelsker oss fordi vi ser og blir sett av en annen, som anerkjenner oss tilbake. Den viktigste kjærlighetshandling er å overse den andres feil, sa psykolog Ingjald Nissen: at man anerkjenner den andre i sin annerledeshet. Innsikt i andres svakhet og sårbarhet gir anledning til makt og maktmisbruk.

Psykologen Ingjald Nissen skriver 
at den viktigste kjærlighetshandling er å overse den andres feil. Innsikt 
i andres svakhet og sårbarhet gir anledning til makt og maktmisbruk.

Maktens vesen. Hva er egentlig makt? Hobbes, Nietzsche og Foucault har utdypet begrepet og sett på mekanismene i den grove, undertrykkende maktutøvelsen. Hegel vurderer makt/ anerkjennelse som en bestrebelse for å forstå seg selv i verden – og når Trump agerer som han gjør, spontant og ugjennomtenkt, ivrer han etter å vise oss at han er en mann som gjør nettopp dette. Han handler på begjæret etter å bli anerkjent.

Makt er å gi og å ta – og i ubalansen mellom disse to ligger kimen til konflikt. Den nasjon som ikke anerkjennes, næres av frykt for undertrykking, territorie- og privilegietap – ja, ytterligere tap av anerkjennelse og derav tap av enda mer respekt og makt. Hva den ene vinner, taper den andre. Slik blir den svakere nasjonen lett offer for den sterkeres overgrep.

Den personlige anerkjennelse er selvfølelse, som igjen kan være inngangen til selvinnsikt. Og en sunn selvinnsikt gir mentale verktøy til analyse og selvkritikk.

Putin og Trump. Denne slags maktkamp kjenner vi fra den kalde krigen, hvor trusler og opptrapping av våpenarsenaler fikk utvikle seg i all sin gru. Trump, skruppelløs forretningsmann og mediestjerne, og Putin, nasjonalistisk oligark med kontroll over media, propaganderer begge en maktperson med urokkelig selvbevissthet, på underlig vis anerkjent av de folk de er satt til å beskytte, nettopp på grunn av sin selvsikre fremtoning og handlingsrom til nesten hva det måtte være for å opprettholde skansen. Slik lefler vi alle for anerkjennelse, enten ved innsats i arbeid og privat, men også ved å omgås mennesker med sosial prestisje – de som allerede er anerkjent. Vi anerkjennes av de anerkjente.

Den som anerkjenner, må helst ikke være sosialt og kulturelt forpliktet, men nøytral og uten bindinger, slik at anerkjennelsen blir så fri og uforpliktende som mulig. Anerkjennelsen blir en «premie» – enten det dreier seg om den enkeltes eller kollektivets sådanne. Hvordan er det mulig oppnå denne «premien», uten konflikt eller å tråkke noen ned, uten bruk av fysisk eller psykisk vold, enten det er for å vinne territorier, makt i et parforhold eller som et grep for en nasjons sikkerhet?

Anerkjennelsens betydning. Anerkjennelse blir gitt av den andre. Anerkjennelse gir selvbevissthet. Et barn som blir anerkjent for en ny selvinnsikt, vokser i form av selvbevissthet. Det er elementært positivt å anerkjenne andres bedrifter, for slik blir man selv selvbevisst og trygg. Det gagner ens etiske «habitat» å gi anerkjennelse, fordi det i et gjensidig forhold belyser begge parter. Og det koster så lite.

Den personlige anerkjennelse er selvfølelse, som igjen kan være inngangen til selvinnsikt. Og en sunn selvinnsikt gir mentale verktøy til analyse og selvkritikk. Alle føler de har en viss verdi i seg selv, og behandles man som om man var verdiløs, oppstår frykt og raseri. Noe av det samme skjer når man ikke lever opp til sine egne verdier: Man føler skam. Motsatt opplever man stolthet.

Demokrati og kunnskap. Humanismen i et demokrati verner om den enkeltes verdi og de rettigheter individet må ha for å virke og fungere optimalt. Vi opplever for tiden mange ulike typer vold mot disse verdiene: Nynazister i gatene, bruk av hersketeknikker i sosiale medier, forhold der dyp kunnskap om grusomme undertrykkelsesmidler benyttes, som treffer den enkelte først isolert, og så de mange. Politiske mørkemakter næres av individets manglende innsikt, og vil etter hvert destruktivt beherske både individet og massen. Slik vil vi føres ut i katastrofen. Innsikt og kunnskap er medisinen mot all makt.

Kilder: Ingjald Nissen: Psykopatenes diktatur. Aschehoug, 1975.H.C. Wind:
Anerkendelse: et tema i Hegels og moderne filosofi. Aarhus Universitetsforlag, 1998.

---
DEL