Rolf Hiller
Rolf Hiller uttaler seg om norsk film under Nordiske filmdager i Lübeck 1969. Fra NRKs sending Studio 69, tilgjengelig på nrktv.no

Om å skite kulturelt i eget reir


1. NOVEMBER 1969: Observasjoner av Sigurd Evensmo

Email: singur@nytid.com
Publisert: 2019-11-01

For et par uker siden hadde «Filmmagasinet» i Fjernsynet et innslag om nordiske filmdager i Lübeck, og den utsendte medarbeideren nyttet naturligvis høvet til å innhente noen uttalelser fra tyskere angående kvaliteten i norske filmer. Naturligvis? Ja, naturligvis. For disse tyskerne kunne fortelle at norsk film er noe dritt, og skulle en kulturnordmann la noen som helst sjanse gå fra seg til å innhente den slags attester fra ut- og innland? De tyske fagfolkene brukte ikke direkte et så uhøvisk ord som det nevnte – tvert om sa de kultivert og nesten elskverdig at vi ikke duger. Det ligger et ikke uvesentlig poeng akkurat der. Hadde de sagt dritt, ville Fjernsynets veldige publikum kanskje rugget litt på seg i stolene og om ikke reist bust, så iallfall spurt seg selv og andre hva dette var for slags ord sterke domsmenn, og hvor mange de egentlig hadde sett av de ca. 250 spillefilmene som er laget i Norge. Men med sin kultiverte form kunne den tyske karakteristikken gli friksjonsfritt inn i nordmenn flest, fordi det her i landet for lengst er utviklet en særegen mottakelighet for knusende dommer over norsk kultur.

Dette kan sies kortere og klarere: I et land hvor kritikere og andre kulturarbeidere har gjort det til en lystbetont vane å skite i eget reir, tåler vi også en og annen klatt utenfra. Ja henter dem hjem.

Når jeg trekker fram den lille TV-episoden i «Filmmagasinet», er det fordi den faller inn i et større mønster. Opprinnelsen til det går vel egentlig helt tilbake til dansketiden, og tradisjonen overlevde både 1814 og 1905 og all slags nasjonal selvhevdelse. Men neppe noen gang tidligere har denne særegenheten trådt fram så skarpt og så negativt i sine virkninger som i tiden efter den 2. verdenskrig.

Karakteristisk nok gjelder det framfor alt norsk mindreverd i sammenligninger mellom eget kulturliv (om en våger å bruke så stort et ord) og tilstandene i Sverige og Danmark. Hva enten det gjaldt litteratur, film, teater eller andre kunstarter, har vi gjennom et kvart århundre fått banket inn forestillingen om at Norge ikke bare i all alminnelighet sakker akterut, men nærmest er å ligne med en karjol på svenskenes og danskenes kultur-autostrada. Det er våre hjemlige kulturkritikere som har tatt seg av denne oppgaven, utrettelige med sine hammerslag år efter år. Hva har vel vi å stille opp! Mot frodigheten i Sverige, mot modernismen i diktningen, mot filmkunsten fra Ingmar Bergman til Bo Widerberg, mot det superintelligente raffinementet i svensk revykunst osv., osv. Hva har vel vi å stille opp mot frodigheten i Danmark! – mot modernismen i diktningen, mot Klaus Rifbjergs lekende geni i drama, poesi og prosa, mot pornografiens forfriskende stormvær osv. Bare vent, nå er høsten kommet, mørketiden da kultur dyrkes i Nordens land. Nå begynner en ny runde av selvforaktende sammenligninger med nabofolkenes prestasjoner! Og skulle det knipe, tar våre utsendte medarbeidere gjerne for seg noen kulturpersonligheter i Tyskland eller Monaco for den saks skyld, for å bli meddelt at det står skralt til med kulturen i Norge. («Var det ikke dere som en gang hadde Ibsen og Edvard Grieg?»)

Men er det ikke sant, da?

Abonnement kr 195 kvartal

Ja, at vi …?

Jovisst er det sant at Sverige og Danmark har mere å varte opp med på mange kulturområder. Denne større frodigheten skyldes ikke bare at ressursene er større og at røttene går dypere og bredere i historiens mold, samtidig med at kontakten til dagens vide verden er bedre enn Norges. Bak veksten ligger også en annen forskjell, og den burde virke slående her i landet, fordi den står i grell kontrast til våre hjemlige forhold. Men forholdsvis få nordmenn er klar over denne forskjellen.

Både Sverige og Danmark steller med sine egne, lik en samvittighetsfull, blomsterelskende og kvalifisert gartner med sin hage. Skjønt bildet dekker ikke helt: Kulturrøkterne i våre naboland er ofte til de grader opptatt av å studere og hegne om sine nasjonale talenters muligheter at de stundom kan overse anselige mengder ugress eller i sin begeistring over det spirende – til og med forveksle ugress og elskelige vekster. Men tendensen til overdreven og iblant naiv selvbeundring representerer en liten risiko, mens røkternes entusiasme er en uvurderlig stimulans for kulturlivet, først og fremst for de unge talentene som dukker opp.

Våre egne kulturkritikere, mageflate i sin beundring for Sverige og Danmark, minner meget lite og meget sjelden om gartnere, Den som skiter i eget reir, kan vel sies å gjødsle, men det spirer beskjedent i den grobunnen. I sin motebestemte, provinsielle dyrkelse av strømninger i Sverige og Danmark kan de legge mye øde, disse eiendommelige kulturformidlerne som i de senere år har fått en sterk innflytelse på opinionen gjennom dagspressen og på annen måte. Deres ensidighet i smak og syn innebærer voksende fare for en faktisk ensretting i norsk kulturliv: Talenter som kunne ha foldet seg ut i andre retninger, går i stå under trykket.

Aksel Sandemoses Jante lå opprinnelig i Danmark, men det har vi iallfall erobret fra danskene, om det ikke ble Grønland.

Norges kulturhistorie er ennå kort og grunn, men dette forholdet gir ikke en helt tilstrekkelig forklaring på all drepende uforstand hos dem som skulle være gartnere i vår hjemlige hage.

Deres atferd år efter år har også noe å gjøre med at et av budene i Janteloven står umåtelig mye sterkere i Norge enn Sverige og Danmark, og hos oss spiller en langt større rolle enn Bondeviks samlede innsats noensinne vil gjøre:

Du må ikke tro at du er noe.