Da faren min lå for døden, takket jeg ham inderlig for alt han hadde vært for meg. Jeg er usikker på om han hørte meg der han lå, men det gjorde godt. En slik takk hadde jeg aldri formulert før; man tar gjerne foreldres omsorg for gitt. Da han åndet ut, gikk jeg ut i gangen på St. Olav hospital i Trondheim. Det var tidlig desember. Gjennom korridoren kom et Lucia-kor. Den vakre sangen fylte morgenen med varme og omsorg. Mens tårene trillet, kjente jeg på en enorm takknemlighet for livet.
Jeg kom til å tenke på dette når jeg blar meg gjennom boken Takknemlighetens filosofi av Espen Gamlund. Filosfen Gamlund har skrevet flere bøker tidligere, om moral, og om døden. Den nåværende boken er et sympatisk prosjekt, all den tid ‘takknemlighet’ ikke er det mest debatterte temaet i vår tid. Tvert imot, kanskje: Vi lever i kravenes, de forsmåddes, de oversettes, de misforståttes, de krenkedes og de undertryktes tidsalder. Det er med andre ord mange grunner til at andre temaer enn takknemlighet står i sentrum.
Takknemlighet på dagsordenen
Dreyers forlag skal derfor ha ros for å gi ut et slik lite skrift, på 185 sider tekst. er kanskje for de mest interesserte, ettersom dette, ifølge forfatteren selv, er den første fagboka som på filosofisk grunnlag debatterer temaet. Da må det kan hende bli litt småtørt. Men det må vi tåle, etter mitt skjønn. Og Gamlund er fagfilosof, ikke influenser. Boka fortjener derfor oppmerksomhet, og Gamlund argumenterer godt for hvorfor temaet takknemlighet bør på dagsordenen.
Å kjenne en gaves verdi, en oppofrende handlings verdi, eller den gode tankes verdi.
Vi har plikter som foreldre overfor våre barn. Takknemligheten deres skal ikke forstås slik at de skal gå rundt og kjenne på en evig takknemlighet overfor oss hele tiden. Men de må lære seg å kjenne en gaves verdi, en oppofrende handlings verdi, eller den gode tankes verdi, som noe som er et symbol og som skal verdsettes i seg selv, og ikke bare som en relasjonell sak, der det påligger mottaker å gi noe lignende tilbake.
Gamlund problematiserer de moderne bryllupsgavelistene, hvor brudeparet setter opp en oversikt over det de vil ha, gjerne penger. Dette forkludrer litt av den gode følelsen som oppstår når vi gir og mottar gaver. Dette blir mer som en byttetransaksjon. Det sier også noe om tingliggjøringen og avpersonifisering av samfunnet vi lever i.
Avhengighetsskapende
Takknemlighet er av moralsk betydning, skriver Gamlund. Det ‘bygger’ samfunn. Men vi klarer ikke alltid å forstå alt vi har å sette pris på. Det er et paradoks at mange i fattige land ofte scorer relativt høyt på lykkeskalaen. Det kan ha noe å gjøre med at de som sier de er lykkelige, er de som er mest religiøse. De har på en måte vunnet lykkeloddet i livet gjennom sin tro. Samme hva som skjer, finner de en mening i det, ettersom det er Gud, Allah eller Jahve som styrer showet. Og Gud er jo interessert i frelse oss og gi oss et godt etterliv. Religion har med andre ord en viktig rolle å spille for menneskers følelse av takknemlighet.
Gamlund problematiserer de moderne bryllupsgavelistene.
Men bare frie mennesker er i stand til å føle ekte takknemlighet overfor andre, sier den nederlandske jødiske filosofen Baruch Spinoza. Det har Gamlund sans for, og det sier seg vel selv. Men hvor frie er religiøse mennesker, kan vi spørre. Det må hver enkelt nesten gjøre opp med seg selv. Men mange føler seg frie nok til å kjenne på en ekte takknemlighet.
Ekte takknemlighet er likevel vanskelig å føle om vi blir for avhengige av andre. I flere kapitler diskuterer Gamlund gaver og relasjoner som er avhengighetsskapende i seg selv, og som derved forkludrer en ekte takknemlighetsrelasjon.
Utakknemlighet og moral
Utakknemlighet ble gjennom middel-alderen beskrevet nærmest som en dødssynd. Den tyske filosofen Immanuel Kant kalte utakknemlighet for ‘djevelske laster’, og den britiske filosofen David Hume sammenligner utakknemlige mennesker med foreldre som ikke elsker sine barn. Gamlund opererer med to former for takknemlighet, den mellommenneskelige og den kosmiske. Den første er når vi får noe eller opplever en positiv handling vis-à-vis oss selv, og da føler vi oss takknemlige overfor den eller dem som har stått for handlingen. Den andre formen spennes over et mye større lerret, som Gamlund kaller for det kosmiske. Det er livet selv, det er Gud, det er natur. Her snakker vi kanskje like mye om en livsanskuelse som er preget av en form for aktiv verdsettelse, mer enn takknemlighet. Den kosmiske takknemligheten er beslektet med holdningen ydmykhet. Det er positivt, ettersom det bidrar tilen økt grad av solidaritet med andre, skriver Gamlund.
Det vil være klanderverdig å uttrykke takknemlighet for noe som er galt og moralsk forkastelig, skriver Gamlund. Vi må alltid skille mellom rett og galt. Jeg sympatiserer med palestinernes kamp for et fritt Palestina, og leveverdige forhold på Gazastipen. Men om det finnes palestinere eller andre som eventuelt måtte ha følt takknemlighet overfor Hamas’ terrorhandlinger på israelsk territorium, så vil det være galt.
Det er mange viktige sosiale og moralske samfunnsdimensjoner ved det å være takknemlig. Slik hadde vi det også lenge i dette landet. I det gamle sosialdemokratiet som vokste seg sterkt fra 1935 og utover helt til slutten av 1960-tallet, hadde Norge mange talspersoner som var takknemlige for hva dette styresettet hadde frembrakt av muligheter og rettigheter for det store flertallet av folket. Samtidig skulle man fortsatt være politisk beredt – man skulle gjøre sin plikt og kreve sin rett. Takknemlighet skulle ikke passivisere.
Takknemlighet og altruisme
Vi har ellers flere ritualiserte sammenkomster der vi takker tilværelsen og fellesskapet for det vi har, slik som den kristne høsttakkefesten. Dette finner vi også i de andre monoteistiske religionene. I den østlige kulturkretsen, i buddhismen, for eksempel, legges det en utstrakt vekt på takknemlighet nærmest som en ryggmargsrefleks, uansett om du har lite. I tillegg kommer en ekstra dimensjon, der man ideelt sett også skal være takknemlig for de prøvelser vi blir utsatt for. Her skiller vest og øst seg fra hverandre. Tibets åndelige leder, Dalai Lama, tar det langt når han sier han er glad for at Kina har satt ham på store prøver ved at han måtte flykte fra sitt elskede fedreland.
Et aktivt forhold til natur kan også gi takknemlighets- og tilhørighetsfølelser.
Noen av oss trenger ikke å søke til religiøse fellesskap for å kjenne på en større allmenn takknemlighet. Et aktivt forhold til natur, som det vi er en del av, kan også gi takknemlighets- og tilhørighetsfølelser. I alle fall fungerer det slik for min egen del.
Hos dyr kan vi finne mange eksempler på en form for gjensidig altruisme som kan være beslektet med takknemlighet, og det er evolusjonistisk en gjensidig fordel å ‘oppføre’ seg. Hunder kan i forhold til mennesker uttrykke eksplisitt takknemlighet. Det vet alle som har hatt hund. I våre menneskesamfunn er altruistisk atferd også en fordel, og det bygger opp en takknemlighetsfølelse, og vi får økt tillit som resultat.
Takknemlighet er kanskje en følelse det er vanskelig å gradere, og den er en mindre sterk enn sjalusi, forelskelse og sinne. Den er også relativt sett raskt avtagende, det vil si at den ikke varer veldig lenge.
Barna våre forstår dette
Etter tolv kapitler som tar for seg ulike sider av begrepet, er konklusjonen enkel: Vi må trene oss selv i å kjenne mer på følelser av takknemlighet. Det vil gjøre oss godt. Det bidrar til et bedre samfunn, mer tillit, mer tilfredshet, bedre helse og mer lykke. De to sistnevnte påstandene belegges med forskning. Gamlund slår også fast at det er helt avgjørende at vi sørger for at barna våre forstår dette, og at de fra en tidlig alder føler på takknemlighet. Utfordringen er at i dag mottar de så mange stimuli at de risikerer å gå glipp av slike følelser. De blir overstimulert, og vi har det såpass materielt godt at vi ‘overlesser’ hverandre med ulike typer gaver.
Jeg er glad jeg fikk takket faren min for livet og alt det han betydde for meg. Og jeg er helt enig med Gamund i at vi ikke skal være sjenert for å lære barna våre å si aktivt ‘takk’, men selvsagt uten å få dem til å bli papegøyer som bare gjentar noe de har hørt, uten å legge intensjon bak.
Vi skal kultivere en moralsk følelse overfor dem som viser oss godvilje, det er takknemlighetens følelse. Espen Gamlunds bok hjelper oss på veien mot en slik innsikt.
