Om å oppleve jordskjelv mellom to bokpermer

ORIENTERING 9. AUGUST 1969
ANDREJ VYSJINSKIJ – HOVEDANKLAGER UNDER DE UHYGGELIGE MOSKVA-PROSESSENE.
ANDREJ VYSJINSKIJ – HOVEDANKLAGER UNDER DE UHYGGELIGE MOSKVA-PROSESSENE.
Sigurd Evensmo
Email: singur@nytid.com
Publisert: 15.08.2019

Det skal jo helst være mord – mange, fantasirike og passe sadistiske og forfriskende mord, gjerne svært detaljert skildret etter tidens smak. I ferielesningen, mener jeg. Ingen nordmann med respekt for seg selv, og det vil si respekt for sitt velvære og dermed sitt behov for avspenning, unnlater å sørge for tilstrekkelig krim i kofferten eller ryggsekken, så mye mer som han i sommerukene kanskje må unnvære de ukentlige doser av detek-serier og Kruttrøyk i TV.

For min del ble det bare to bøker denne sommeren, men de utgjorde til sammen bortimot tusen sider, og det samlede antall mord var 26 millioner. Tallet er ikke nøyaktig, for det dreide seg om virkelige og ikke oppdiktede mennesker, og da går det såpass raskt og raust unna i vår århundre at det nesten aldri kan bli noen pertentlig opptelling, om en ser bort fra sjeldne bokholderbegavelser som Adolf Eichmann. Runde anslag må det bli for de myrdede av kjøtt og blod, f.eks. ca. 10 millioner i den første verdenskrigen, ca. 50 millioner i den annen osv., med feilmarginer på noen millioner oppover eller nedover. Tallene vil nok helst være i underkant. Det fins så mange stillferdige stakkarer som dør like lydløst og upåaktet som de levde, særlig når de ikke står i rullene eller på lister.

De 26 millionene jeg leste om i sommer, har det til felles at de ikke ble myrdet på noen slagmark, men tatt av dage våpenløse og sivile, med noen få unntak. For de aller fleste var dødsårsaken at makthaverne ikke likte dem, men noen hundretusener ble drept ved forskjellige slags vanvare – feiltagelser, distraksjon, tilfeldighetens luner, svikt i et organisasjonsapparat o.l.

Den ene boka forteller om 6 millioner mord, den andre om 20 millioner, og de foregikk alle i tidsrommet 1930–50. Av denne og andre grunner utgjør de til sammen et spesielt kapittel av vår tids saga.

I motsetning til den tradisjonelle kriminallitteraturen som er høyt skattet og uunnværlig i velferdskulturen, gir de nevnte bøkene ingen avspenning og vil følgelig bli skydd, om overhodet oppdaget av de mange ømfintlige som ikke tåler den slags, men holder seg til «Helgenen» og hans like. For å si det rett ut: Den som leser disse to bøkene med noenlunde åpent sinn, blir aldri riktig den samme som før i sin tankeverden. Særlig gjelder dette for folk som ikke bare selv opplevde de to årtiene 1930–50, men levde med i det som skjedde, om enn på betryggende avstand. Så er alle advart.

Gjennom de siste 15 år fikk menneskene gradvis avslørt det største folkemord i historien: «den endelige løsning» av jøde-spørsmålet – kjølig og nøyaktig planlagt, industrielt gjennomført. Om tallet 6 millioner drap er det ofte og med rette sagt at det er for stort til egentlig å fattes av en normal forstand, men etter hvert som formene for utryddelsen ble klarlagt, følte vel folk flest at denne forbrytelsen overskygget alt annet i Hitlers 12-årige redselsvelde.

Boka Mens seks millioner døde (Gyldendal), av den amerikanske journalisten Arthur D. Morse, kalles i undertittelen en dokumentasjon og er ofte også dét. Altså enda en saklig framstilling av nazismens umenneskelighet, på toppen av mange lignende bøker i årenes løp? Det ligger nær å si: Hadde det enda vært så vel! Hadde det enda vært slik at Morse ikke kunne fortelle noe vesentlig nytt om forbrytelsen og ansvaret!

Men de forhold han dokumenterer, har aldri vært klarlagt før, ikke i en samlet, oversiktlig form som her, aldri med slik knusende tyngde: demokratienes ansvar for folkemordet. Først og fremst gjelder del USA, dernest England, og så en lang rekke land, blant dem Australia, Canada og sør-amerikanske stater!

Helt fra Hitlers maktovertagelse i 1933 kunne vestmaktene følge jødenes skjebne ved pålitelige informasjoner gjennom mange kanaler, og i god tid før «die endgüldige Lösung» ble satt i verk under krigen, var de også klar over at det ikke lenger «bare» gjaldt mord på titusener, men en omhyggelig forberedt total utryddelse. Men denne sin viten stuet inn i departementale mapper er det at USA smeller døra igjen for enhver større innvandring av jødiske flyktninger og legger hele sin tyngde mot innsiden, for å stå imot trykket fra en voksende
flodbølge av mennesker som kunne reddes – de «uønskede elementer». Avvisningen skjedde ved at man tviholdt på en gammel immigrasjonskvote som var håpløst liten i forhold til pågangen – og ikke engang ble fylt. Bak denne holdningen lå en blanding av mer eller mindre bevisst (og kamuflert) antisemittisme, «nasjonal», isolasjonistisk selvgodhet og en byråkratisk ordenssans som minner atskillig om Eichmanns.

Forfatteren angriper særlig skarpt byråkratiet i det amerikanske utenriksdepartementet, hvor folk i nøkkelstillinger systematisk saboterte alle forsøk på hjelpetiltak og forsinket eller underslo alarmerende rapporter fra Europa. På tross av denne barrieren fikk utenriksminister Hull vite mer enn tilstrekkelig – uten å reagere, og han står som en av de hovedanklagede i boka. Mer overraskende og rystende virker det når forfatteren dokumenterer at også Roosevelt lenge sviktet overfor denne tragedien, og vridde seg unna med runde talemåter hver gang jødiske organisasjoner eller en alminnelig opinion krevde handling i pakt med USAs gamle tradisjoner som tilfluktssted for Europas forfulgte. Først fra januar 1944 gikk USA aktivt inn for å redde jødene.

Da var det 1/2 år siden myndighetene ble varslet om at Hitler var i gang med å realisere sin gamle trussel om å utrydde dem. Minst 4 millioner var allerede drept.

England hadde ikke så store muligheter som USA til å utrette noe som virkelig monnet, men kynismen var såvisst ikke mindre i regjering og departementer. Så sent som ved utgangen av 1943 rapporterte den amerikanske ambassadør i London at det britiske utenriksdepartementet fant det nesten umulig å ta seg av så mange som 70 000 flyktninger. Samme år hadde England for sikkerhets skyld stanset all jødisk innvandring i Palestina, og framfor alt er det britenes holdning på dette vesentlige punktet som topper kynismen. Nei, ikke britenes, en bred folkeopinion støttet jo deres sak, men som i USA sørget statsmaktene for å avlede pågangen ved betydningsløse erklæringer. Arthur D. Morse skriver: «Tanken på en strøm av jøder til Palestina lot til å virke mer opphissende på Whitehall enn tanken på strømmen av jøder som vandret i døden i gasskamrene.» Med full rett kunne Hitler og hans propagandister håne demokratiene, slik det f.eks. skjedde i «Der Weltkampf» allerede i august 1939: «Vi sier åpent at vi ikke ønsker jødene, mens demokratiene stadig påstår at de er villig til å motta dem – bare for å stenge døren for gjestene! Er det ikke når alt kommer til alt, vi villdyr som er de beste?»

Nazismens forbrytelse blir ikke mindre ved dokumentasjonen hos Morse, men med sine over 300 sider beviser han at USA og England var medskyldige i folkemordet. Forbryter kalles den som dytter et menneske ut i sjøen for at det skal drukne. Men hva kaller man dem som sitter i sin båt like ved, og rolig ser på at mennesket går under? Noe svar på dette spørsmålet er ikke gitt i norsk dagspresse, som har skrevet påfallende lite om denne boka.

Snart kommer denne fine, amerikanske filmen om «Anne Franks dagbok» opp på kinoene igjen, og her et forslag: Les først «Mens seks millioner døde», og opplev så en 13-årig jentes skjebne, som en eneste av millioner lignende. Da vil du kanskje for første gang få tak i en slik av virkeligheten bak det store tallet – om den er til å holde ut.

Enda vanskeligere blir det å trenge igjennom en annen statistikk fra den nære fortiden, og bakom tallet 20 millioner se menneskeliv gå til grunne.

Sovjetsamveldet i Stalins tid: Hvis vi forsiktigvis regner med en gjennomsnittlig leirbefolkning på 8 millioner i perioden 1936–50, og en dødelighet på 10 prosent pro anno, kommer vi frem til et tall på 12 millioner døde. Hertil må vi føye 1 million henrettelser i samme periode – sannsynligvis meget lavt regnet. Så har vi tapstallene fra Stalin perioden før Jesjov, 1930–36: «hovedtyngden av ofrene her er alle de som strøk med under kollektiviseringen, ca. 3 1/2 millioner, og et noenlunde tilsvarende antall som ble sendt til leirene, hvor praktisk talt samtlige døde i løpet av de følgende år. Dermed får vi et tall på 20 millioner døde (som helt sikkert er i underkant og kanskje må økes med så mye som 50 prosent) som debetsiden i regnskapet for Stalins regime gjennom tyve år.»

Sitatet er hentet fra «Den store terror» (Cappelen), av den britiske Sovjet-spesialisten Robert Conquest. Selve statistikken er ikke lenger mer sensasjonell enn tallet på myrdede jøder, og i begge tilfeller er forbrytelsenes omfang av en slik størrelse at ingen riktig kan få tak i det menneskelige eller umenneskelige innhold. Men forut for summen på 20 millioner døde ligger over 500 store boksider med den mest omfattende og solide dokumentasjon av Stalins terrorvelde som er lagt fram, iallfall på norsk. Kildehenvisninger og noter til slutt utgjør 24 tettpakkede sider.

De store prosessene og terrorbølgene omkring dem har vært behandlet i en mengde bøker av ulike slag, fra kontroversielle romaner som Nordahl Griegs «Ung må verden ennu være» (1938), og Arthur Koestlers «Mørke midt på dagen» (1941), til den lange rekken av dokumentariske bøker, som den siste på norsk i 1967 – «Moskva-prosessene», av Pierre Broué (Cappelen). I løpet av 30 år er særlig tilståelsenes store gåte forsøkt løst ved mange teorier, men alltid ble en rest tilbake.

Da jeg lukket det svære verket av Robert Conquest, hadde jeg for første gang følelsen av å ha fått en forklaring som definitivt slettet ut iallfall alle de store spørsmålstegnene. Det skjer ved at forfatteren på en overbevisende måte sammenfatter mange tidligere del-forklaringer til et samlet bilde, fra den enkle og grove fysiske tortur til det subtile fenomen med partilojaliteten som fikk gamle, herdede bolsjevikledere til å bekjenne forbrytelser som de ikke kunne ha begått. En betydningsfull faktor som kommer sterkere fram hos Conquest enn i tidligere analyser av prosessene, er den effektive virkning på de tiltalte av løfter om at deres familie ville bli spart hvis de tilstod. (I mange tilfelle ble hustruer henrettet eller gikk til grunne i leirer, og forfatteren nevner eksempler på at barn ned til 12 år ble skutt.)

ANDREJ VYSJINSKIJ – HOVEDANKLAGER UNDER DE UHYGGELIGE MOSKVA-PROSESSENE.
ANDREJ VYSJINSKIJ – HOVEDANKLAGER UNDER DE UHYGGELIGE MOSKVA-PROSESSENE.

Det som gjør sterkest inntrykk sammen med oppklaringen av prosessene og skildringen av terrorens omfang, er de mange slående likheter mellom nazismen og stalinismen i metoder. Dette gjelder de fysiske og psykiske midler i det «rettsvesen» som ble kronet av Vysjinskij, vel den motbydeligste toppfigur i Stalins terrorapparat, tross konkurranse med sadistiske uhyrer som Jagoda og Jesjov. Likheten med nazismen er iøynefallende også i konsentrasjonsleirene som system som bortsett fra ett trekk, som ikke bare absolutt, men også relativt kostet langt flere menneskeliv i Stalins Sovjet enn i Hitlers Tyskland: De talløse, utilsiktede drap som rett og slett skyldes sviktende organisasjon, sviktende transporter og forsyninger, og helsenedbrytende skitt og elendighet som en arv fra det gamle russiske bondesamfunn, enn så å si tradisjonell slumsing med menneskeliv. Om tyskerne kan det sies at massedrapene var tilsvarende preget av et vesentlig trekk i tysk mentalitet: Ordnung muss sein – med Eichmann som den ypperste representant for sin tid.

Jeg tror ikke noen sosialist i Norge – selv ikke de mest skolerte – kan pløye igjennom «Den store terror» uten at boka vil influere på tidligere vurdering av Sovjet under Stalin og nok også av Sovjet anno 1969. For Conquest plasserer dagens makthavere Bresjnev og Kosygin i deres første oppmarsj under Stalins nåde, midt i terrortiden. Mange refleksjoner gir seg selv, f.eks. en del omkring deres motiver for å felle den medskyldige og løsmunnede Khrustsjov.

Som journalist fra 1930 fulgte jeg spent og nøye hendingene der øst, og var med på å angripe Moskva-prosessene mens de ennå pågikk. For folk med denne innstillingen er det ikke tale om noen «omvendelse» når sannheten etter hvert kommer for dagen, hverken ved Khrustsjovs avsløringer eller fortsettelsen hos Robert Conquest. Like fullt kjennes det slik, at «Den store terror» ikke bare har gitt et vell av ny viten under lesningen, men kommer til å virke videre så å si på egenhånd i lang tid framover, med sterk innflytelse på vurderinger av både fortid og samtid.

Gratis prøve
Kommentarer