Hva drømmer du om som ung? Jo, å leve et filosofisk liv.
Det er en stille kveld i Alta. En stille lørdagskveld under Finnmarkssommerens evige dag.
Vel, det er skymt siden det er i begynnelsen av august, og en magisk vinter venter. Snart kommer den første stålnatten, som Hamsun kalte den.
Livet er filosofisk fordi jeg har det bra med meg selv. Jeg er alene og spankulerer ikke med venner nedover en svakt hellende Champs-Élysées. Eller spiser nattmat i Kreuzberg med halvgale hippier. Jeg er ikke en gang på Beskades, som Nordahl Grieg besang, magisk oppe på vidda et sted bak fjelltoppene rundt Alta.
City, bygdebyens sentrum, bygget på en gammel multemyr, er det stedet hvor jeg er. Her er noen firkantede hus, en katedral og en kebab-bu. Men jeg hører på P2 på radio og har en rød vin til 109 kroner.
Eva Borgeteien ringer, livsbohemen, jeg trodde fra Cannes, men nå er hun i Oslo. En evig vandrer i natt og dag.
Jeg spør henne om hun lever et filosofisk liv.
– I den grad jeg er mye alene, svarer hun, treffende rett på spikeren.
Ja, akkurat, det er det det som oftest er, det filosofiske livet, i alenehetens tenksomhet. Og sjeldent i noe som likner på myten; intense dialoger over kafébord i etterkrigstidens parISke salonger med Sartre og dama hans.
Filosofi på dagen og jordisk kjærlighet med elskere nattestid. På billige hoteller fordi leiligheter var borgerlig.
I den grad jeg er mye alene (her, som andre steder), er det en nødvendighet. Skapt av meg, men også i en årsak jeg ikke kan gjøre noe med; av hvem jeg er for andre. Et resultat av «den andres blikk», som Beauvoir og mannfolket hennes var så opptatt av.
Av den andres mangel på interesse, og min.
Et filosofisk liv er et resultat av villet og tvungen alenegang; det visste jeg ikke da jeg var ung. At lediggang er roten til all selvstendig tenkning. Du er overlatt til deg selv og siste tenkelige mulighet, som nettopp er å reflektere over hvorfor det er slik?
City i Alta er et sted som ikke er et sted. Her er ingen ting borgerlig, men Sartre og Beauvoir bor ikke her likevel.
Jeg ser ikke fjellene fra vinduet mitt. Og når jeg spankulerer, er det ingen som gjør det samme på den asfalterte multemyra mellom Kiwi og kjøpesenteret.
City i Alta er et sted som ikke er et sted.
Verden er full av andres meninger; hva er din? Det er på tide å finne ut av det nå:
Jeg mener at når ingen er her, i de hemmelige nettene, blomstrer det i gull i alt det asfalten har gjort livløst.
Ja, det tror jeg. For en gammel samisk mann har kommet ned fra Beskades, fra evighetsriket, for å plukke – nei, strø! – åndelig gull på parkeringen. Små innsikter som kommer fra Jorden.
– Tenk om alle berg og daler kunne tale. Tenk om Jorden oppløfte kan sin munn, som det heter seg i en gammel tatervise.
Jeg går på nettene i City i Alta, i forunderlige drømmer, på gamle forsvunne multebærmyrer.
Og spiser tapt innsikt.
Jeg tenker ofte på ham, den gamle mannen. Han døde en natt fordi han frøs ihjel oppe på vidda. Var det på Beskades? Var det i den stormen Nordahl Grieg følte et nærvær av Jordens stemme?
Jorden snakker til meg. Det er i «I de sene timers stillhet», som en vakker salme heter.
Jeg går i den døde mannens fotefar. Jeg møtte ham første gang i en fortelling fra Indre Finnmark, en folkeminneskildring av Richard Bergh. Jeg vet ikke hvem han var eller hva han heter, men han er en kjenning.
– Vi er universet som ser på seg selv, ble det sagt i en tv-serie om astronomi. Vi er også Jorden som ser på seg selv.
Og som snakker til seg selv. Gamle multebærdrømmer.
Å leve et filosofisk liv, er en lørdagskveld under Finnmarkssommerens evige dag, i midnattssolens lyse skygge, ikke langt fra den mobile kebab-bua ved kjøpesenteret i City i Alta. Og snart er stålnettene her.
– Noen sier at livet er hardt. Det er bare tull-
snakk, det er vidunderlig å leve, skrev Akira Kurosawa i manuset til filmen som omhandlet hans drømmer.
Det er vidunderlig å leve et filosofisk liv.
