Kirkeleder Desmond Tutu og tidligere statsminister Kåre Willoch har gått ut av tiden, men hyllet med vakre minneord de siste ukene. Innflytelsesrike kommentatorer roser og bukker ærbødig. De var ledere vi vil savne.
Men det slår meg hvordan Tutu og Willoch gjennomgår den samme behandling som andre av mine helter, som Dag Hammarskjöld, Nelson Mandela, Martin Luther King, Mark Twain og M. K. Gandhi – minneord som gjør dem ufarlige, og binder dem til fortiden. De stod for dialog, forståelse og tilgivelse. Ja, det er rett, men både Tutu og Willoch sto for ting jeg savnet i minnetalene holdt i gudstjenestene, eller eksempelvis i Aftenposten og the Guardian: – som deres provoserende tale inn i våre dager, deres krav om rettferdighet, endring, erstatning og oppgjør i vår tid.
Hører jeg noe sted i minnetalene at Tutu sørget over en uferdig Sannhetskommisjon (TRC), som hadde sviktet de svarte og latt overgriperne slippe for lett. Eller at partiet ANC var blitt gjennomkorrupt, og at apartheid var styggere i Palestina enn i Soweto?
Minner pressen og talene oss om at Willoch applauderte det siste? Willoch var «engasjert i Midtøstenpolitikken», ble det sagt. Jeg hører Willoch hamrer ugentlemansaktig under kistelokket, han som brant for Palestinernes sak – noe de gjengjeldte med å gi ham sin høyeste utmerkelse for hans solidariske engasjement. Så ble han da også skjelt ut for å vise «rasisme og hat mot jøder».
Hva mediene ikke minnet om
Eller minnet mediene oss om at Mandelas første reiser etter sin frigjøring var til Gaddafi, Castro og Arafat? Fordi de hadde vist solidaritet i praksis, «da vi trengte det».
Legges det vekt på at Gandhis største seier var pragmatisk politikk for å jage det imperialistiske England ut av India? Eller at Churchill latterliggjorde og hatet ham for det?
At Luther King ble drept på årsdagen for sin fordømmelse av USAs krigføring i Vietnam? Fredsprisvinneren sa at han ikke kunne irettesette svarte, gjengkriminelle i USAs slum samtidig som regjeringen deres drev historiens mest voldelige kriger.
Eller at Hammarskjöld mente at de rike landene i bistandseliten DAC-komiteen (som lå på tegnebordet i 1961) ville gjøre Afrika til en «happy hunting-ground» for Vesten? Han minnet oss rasende om at disse «snille landene» var de samme som hadde stjålet Afrika i Berlin-konferansen i 1885. Det var FN selv som skulle drive internasjonal solidaritet gjennom bistand – mente han – og ikke de rike OECD-landene. I dag består verdens bistandsregjering DAC-komiteen bare av rike land, ikke ett muslimsk land, ikke ett mottakerland. Hørte vi festtalenes «ownership»?
Og Mark Twain, da, som alltid minnes som en ordkunstner og moro-mann (Tutu tegnes jo også ofte som klovn). Twain, som i sin samtid var fryktet for sine folkemøter med ironiske, drepende angrep på amerikansk og britisk imperialisme. Han skrev om teksten til den kjente Battle Hymn der vi finner linjen «As Christ died to make men holy, let men die to make us rich – Our god is marching on.»
Mediene
Eksemplene over er ikke tilfeldige eksempler. Det var kjernesaker de kjempet for. Helt til det siste.
Når vi tegner uferdige minnebilder som passer oss, krenker vi de døde. En krenkelse som mediene har ekstra stort ansvar for, fordi det er de som fester ordene og bildene til historien. En krenkelse som ufarliggjør de som tilsynelatende hylles – og som er mulig fordi vi ikke hører bankingen inne fra gravene.
I dag tenker jeg spesielt på Willoch som talte sitt parti, NATO og AP, ja, hele Stortinget, midt imot helt til det siste: Han advarte mot den farlige krigshissingen rundt Russland, Ukraina og Krim.
Skal også arven etter Willoch gravlegges?