Abonnement 790/Ã¥r eller 190/kvartal

Oljeprisen kveler utviklingen i Afrika

Per Kristian Foss gnir seg i hendene og ser oljemilliardene trille inn, men hvem betaler kalaset?

Skal vi tro mediene er det i hovedsak de amerikanske bilistene som betaler våre økte inntekter fra oljeeksporten. Frykten brer seg i USA, når prisen for en gallon bensin bryter den symbolske 3 dollar-grensen. Det innebærer en literpris på 5,20 kroner. Men amerikanske bilister tar ikke regningen alene.

Nettopp det ensidige fokuset på Norges økte rikdom, skaper harme i en del miljøer.

– En rosenrød fremstilling som hører ingensteds hjemme, sier Espen Villanger, økonom ved Christian Michelsens Institutt, til Ny Tid. Han understreker at for oljeimporterende utviklingsland er dagens oljepris en alvorlig hemsko.

– Et fokus pÃ¥ Norges rikdom samsvarer ikke med vÃ¥r egen agenda for avvikling av fattigdommen. Arbeidsløsheten i utviklingslandene er det største problemet, og mange land har en aktiv politikk i forhold til Ã¥ skape arbeidsplasser. Blant annet ved hjelp av lave lønninger og høye priser pÃ¥ verdensmarkedet. Men her virker oljeprisen i motsatt retning, pÃ¥peker Villanger.

Hindrer utvikling

Det afrikanske kontinent stod i fjor for til sammen 3,3 prosent av verdens samlede oljeforbruk, eller 2,64 millioner fat per dag. De aller fleste landene sør for Sahara opplever nå en til dels kraftig inflasjonsøkning, svekkete valutaer og en økende misnøye i befolkningen.

Mange av de afrikanske landene har subsidiert utsalgsprisen på bensin og diesel for å sikre at befolkningen i det hele tatt har råd til å betale. Disse subsidiene koster nå landene dyrt. På et kontinent hvor veldig mye av transporten foregår på vei, medfører dagens oljepriser en prisøkning på de aller fleste varer. Lokalt medfører dette at tilgangen på enkelte varer innskrenkes.

En prisøkning på 30 dollar fatet for 2005 vil medføre en ekstraregning for det afrikanske kontinent på nær 30 milliarder dollar. Til sammenligning lovet G8 landene på sitt møte i Gleneagles i sommer en økning i bistanden på 50 milliarder dollar over ti år. Mye av den importerte oljen er av Murban-kvalitet, en mindre ren olje enn Brent, og derfor noe billigere. Murban gir på sin side mindre bensin og diesel per fat, og prisøkningen har vært tilsvarende.

– Det er klart at utviklingsland som er nettoimportører av oljeprodukter nÃ¥ fÃ¥r det mye vanskeligere økonomisk og vil ha vanskelig med Ã¥ oppnÃ¥ sine utviklingsmÃ¥l. I Norge snakker vi mye om hvor rike vi blir av dette nivÃ¥et pÃ¥ oljeprisen, men det er ikke der fokuset bør være, sier Villanger.

Økt korrupsjonsfare

I regnestykket må også de økte eksportinntektene fra egen oljeproduksjon inn. Sør for Sahara finnes to store produsentland, Nigeria og Angola, og spørsmålet er i hvilken grad det enkelte landet faktisk sitter igjen med de økte inntektene fra eksporten.

Grunnet innskrenket styringsevne, manglende økonomisk kontroll eller arven fra tidligere korrupte regimer, synes evnen til å profittere på økt pris å være begrenset. Det betyr at enten forsvinner inntektene i lommene hos mektige mennesker i eller nær statsledelsen, eller de forsvinner ut av landet med de multinasjonale oljeselskapene.

Dette illustreres enda bedre av Indonesias situasjon. Landet står for 1,4 prosent av verdens samlede oljeproduksjon, men opplever nå en svekket økonomisk vekst. Årsaken ligger blant annet i det tidligere Suharto-regimets håndtering av oljesektoren, hvor inntekter rett i egen lomme gikk foran langsiktig økonomisk planlegging til fordel for den nasjonale økonomien. Kombinert med politisk usikkerhet er resultatet at Indonesia i dag er en nettoimportør av petroleumsprodukter.

Stigende oljepriser vil samtidig gjøre arbeidet mot korrupsjon i oljeproduserende utviklingsland vanskeligere, tror Peter Eigen, grunnlegger av Transparancy International.

“Utfordringene vil bli mye større, fordi høye oljepriser gjør alle mer grÃ¥dige”, uttalte Eigen til FT i forrige uke.

Når det gjelder Statoil i Angola var forholdet mellom avgifter betalt til staten og inntekter til selskapet i fjor, 8 til 13; dvs. selskapet beholdt drøyt 60 prosent. Det er grunn til å tro at prosentandelen øker med økt oljepris. I Norge er situasjonen omvendt, da skattesatsen for virksomhet på norsk sokkel ligger rundt 80 prosent.

Dyre subsidier

Selv for verdens åttende største oljeprodusent, Nigeria, lider under den høye oljeprisen. Det statlige oljeselskapet, NNPC er inne i flere samarbeidsprosjekter med multinasjonale selskaper. Landet eksporterer rundt 2,4 millioner fat olje per dag, men grunnet liten raffineringskapasitet ved landets fire raffinerier, som dekker snautt halvparten av landets behov, importerte landet ifjor petroleumsprodukter for to milliarder dollar. Høy oljepris medfører at kostnadene vil bli langt høyere i år.

Et fordyrende element er en kraftig subsidiering av den innenlandske bensinprisen, som koster landet rundt 30 millioner kroner per dag. Subsidiene har ført NNPC til konkusens rand, ifølge selskapet selv, og medført at de ikke lenger betaler for råoljen de kjøper for raffinering. Selskapets gjeld beløper seg i dag til én milliard dollar. Denne uken opplyste NNPCs toppleder, Funso Kupolokun, at selskapet ikke lenger er kredittverdig.

Selskapet har varslet en fjerning av subsidiene, noe som denne uken medførte en prisøkning på 50 prosent, og en literpris på 75 naira, tilsvarende 3,70 kroner. Endringen ble møtt med hamstring til gammel pris og kraftige protester. En lav bensinpris er et av de få godene folk flest har, som følge av oljeproduksjonen i Nigeria. Endringene skulle ha vært gjennomført allerede i 2003, men myndighetene utsatte dette grunnet frykten for uro. NNPC har måttet betale markedspris for råolje siden 2003, ifølge Financial Times.

Importstopp

Ifølge en analyse i den ugandiske avisen The Monitor nylig, slår den høye oljeprisen nå inn i nærmest hver eneste sektor i landet. Landet får sin olje via oljehavnen i Mombasa i Kenya. Landet la nylig om sin avgiftspolitikk på petroleumsprodukter, som innebærer at oljeselskapene må forhåndsbetale importavgiftene. Systemet medførte en midlertidig nedgang i etterspørselen og et varsel om bensinmangel i flere av de sentralafrikanske landene.

Uansett vil oljeprisen slå inn på flere områder, deriblant prisen på strøm. Det private selskapet Aggreko startet i vår opp et dieseldrevet kraftverk utenfor hovedstaden Kampala, i mangel på nok strøm fra vannkraft. Verket sluker seks millioner liter diesel per måned og den importerte dieselen koster nå landets strømkunder dyrt.

Samtidig begrenser de økte prisene handelen de afrikanske landene imellom. Enten har grossistene ikke råd til å betale frakt fra nabolandene, blant annet for landbruksprodukter som frukt og grønnsaker, eller så har ikke kundene råd til å betale de økte prisene på varene, og importen stopper opp.

– For Ã¥ skape utvikling mÃ¥ disse landene importere varer som datamaskiner, legemidler og en rekke innsatsfaktorer til industrien. Til dette trenger de hardt tiltrengt valuta. NÃ¥r oljeprisen nÃ¥r slike høyder som nÃ¥, mÃ¥ landene bruke denne valutaen pÃ¥ olje, og det medfører at annen import stopper opp. Tidligere har Verdensbanken gÃ¥tt inn med midler for Ã¥ sikre at de økonomiske reformene ikke stopper opp ved høy oljepris, men sÃ¥ langt jeg vet har de ikke gjort det denne gangen, sier Villanger.

Samtidig frykter mange at situasjonen kan true tilbudet av helsetjenester på landsbygda. Her er man avhengig både av mulighetene for å transportere pasienter og utstyr med bil, samtidig som sykestuene får strøm fra mindre aggregater. En løsning kan bli å kreve inn egenbetaling for tjenestene.

Situasjonen har igangsatt en ukontrollert inflasjon i Uganda. Omsetningsleddet sørger for å skylde på dyrere transport når de setter opp prisene, enten varene har vært transportert eller ikke. Resultatet blir lavere omsetning, og kombinert med dyrere råvarer betyr dette en økt usikkerhet for sysselsettingen. Oljeprisen har samtidig hevet prisene på persontransport, både fly, ferge, buss og taxi.

Inflasjonsdrivende

Kenya er i ferd med å gå på en økonomisk smell i år grunnet den høye oljeprisen. De siste tallene som foreligger, viser at landets oljeimport kostet 7,7 milliarder kroner fra april 2004 til april 2005. Dette er en dobling av utgiftene fra 2002. Og siden april har oljeprisen steget med ytterligere drøyt 10 dollar per fat. Oljeprisen er hovedårsaken til at landets inflasjon nå er på over 10 prosent.

For Sør-Afrikas del er landet i ferd med å bryte inflasjonsmålet på 6 prosent, den øvre grensen landets Reserve Bank opererer med. Transportnæringen står for fem prosent av landets konsumprisindeks, og med en prisøkning på drivstoff så langt i år på 30 prosent, og en ytterligere økning i vente, klarer neppe landet å holde inflasjonsmålet, melder avisen Business Day.

For hver dollar oljen øker, vil jakten på andre energikilder intensiveres. Selv for en energieksportør som Zambia, merkes oljeprisen. Landets energiforbruk dekkes til 80 prosent av egen vannkraft. I dag produseres mer enn egen etterspørsel, og overskuddet eksporteres. Det resterende forbruket dekkes i hovedsak av kull og olje. Nå diskuteres hva som kan gjøres for å begrense avhengigheten av importert olje. En øket grad av elektrifisering er en mulighet, skriver Nic Money, direktør for Zambian drilling and electrification, i en kommentar i avisen The Times of Zambia. Han ser for seg en øket elektrifisering av blant annet tog og buss, samtidig som elektrisitetsproduksjonen på landsbygda fortsatt er en stor forbruker av petroleumsprodukter. Zambias fortrinn fremfor mange andre land, er nettopp at hoveddelen av elektrisiteten kommer fra vannkraft, og ikke oljefyrte kraftverk.

I statsbudsjettet for inneværende år har den norske regjeringen anslått inntekter i størrelsesorden drøyt 500 milliarder kroner fra petroleumssektoren. Da har Finansdepartementet lagt til grunn en oljepris på 300 kroner fatet, eller drøyt 46 dollar. Med dagens pris er det klart at inntekstanslaget er for lavt. Nytt revidert budsjett kommer i oktober.

Du vil kanskje også like