Oljens Piketty

Trodde du Gud, Allah, Jesus og Muhammed har vært hovedårsaken til verdens kriger og konflikter? Da bør du tro om igjen.

Paal Frisvold

Skribent, Brussel.

Matthieu Auzanneau. Den store historien om petroleum: Svart gull. La Décoverte, 2015

«Vi har gjennom mer enn et halvt århundre hatt Frankrike å takke for noe av det største vi har levet på,» sa Bjørnstjerne Bjørnson i sin tale under hedringen av ballongfarene som i 1870 hadde flyktet fra Bismarcks parisblokade og landet på Lifjell i Telemark. Lite visste Bjørnson da om Frankrike slik det skulle utvikle seg – og om franske Thomas Piketty som nylig satte hele det anglosaksiske økonomiske establishmentet i sjakk ved å vise hvordan økonomisk velstand er fordelt på godt og vondt.

Øyeåpner. Det er ikke snakk om hvorvidt Piketty får Nobelprisen i økonomi, men når han får den, ble det slått fast på Civitas tettpakkede frokostmøte en pen augustmorgen i fjor. Nå bør Civita snarest reservere Universitetets Aula for å komme den kaffefinansierte Piketty-fanklubben i forkjøpet: Gjør plass til Matthieu Auzanneau – mannen som vil endre vårt syn på oljen like mye som Piketty endret vårt syn på økonomien. Eller snarere: åpnet våre øyne. Den store forskjellen mellom de to er at boken Den store historien om petroleum: Svart gull antakelig ikke vil mobilisere blekksprut verken fra Financial Times’ Marcus Wolf eller fra Civitas Kristin Clemet og Kjetil Alstadheim. Aller først vil det nok bli stille – veldig stille – lenge. For skal man få med seg alle historiske, politiske og økonomiske detaljer spredt over de 629 sidene, supplert med 1800 kildehenvisninger, kreves det tid, fokus og ro. I Svart gull blir connecting the dots – å finne det store bildet – et understatement. Først viser forfatteren gjennom et hundretalls sider hvordan olje i forskjellige former har vært benyttet i nær sagt alle kriger de siste 1500 år: fra Zhu-dynastiet som i 578 jaget tyrkerne med ild fra byen Jinquan, til arabernes tokt i Konstantinopel i 674, og videre til Amalric den 1., kongen av Jerusalem, som satte fyr på Kairo i 1168. Eksemplene fortsetter opp igjennom historien – alt på grunn av det svarte gullet.

Alt han påstår er grundig dokumentert. Dette er real stuff. Det er bare å begynne å trene seg på å uttale Matthieus navn, raskt og uanstrengt: «matjø åzannå».

Veldokumentert. Biter ikke leseren på, er det fordi han eller hun ikke har lest bloggen Oil Man i Le Monde siden 2010, og avskriver Matthieu Auzanneau som en eller annen Pål Steigan i franske ulveklær. Og ja, tanken på typisk syttitalls-AKP-oppgulp av konspiratorisk historieskriving hvor kapitalen er roten til alt ondt, smatt frem under lesningen. Men så, litt etter litt – etter å ha sjekket fotnoter, litteraturlister, historiebøker og sist, men ikke minst forfatterens kredibilitet: Alt han påstår er grundig dokumentert. Dette er real stuff. Det er bare å begynne å trene seg på å uttale Matthieus navn, raskt og uanstrengt: «matjø åzannå». Nå må Kristin Clemet venne seg til å uttale den stemte z-en i etternavnet – akkurat som hun måtte huske å legge trykket på siste vokal i «Piketty» for å unngå å rødme på Dagsnytt 18.

Oljefeber. I Svart gull retter Auzanneau blikket helt tilbake til millioner av år før Kristi fødsel, da oljen ble til av organisk avfall som samlet seg på havbunnen. Samtlige historiske hendelser av betydning er omtalt. Gud, Muhammed og Jesus blir for de rene barnehagetanter å regne i forhold til oljen og de enorme kreftene higenen etter denne energikilden har mobilisert. Det er særlig det 19. og 20. århundre Auzanneau tar oss med gjennom, med fascinerende beskrivelser av den oljemanipulerte amerikanske politikken, hvor Lincoln, Wilson, begge Rooseveltene og Bush Sr. og Jr., foruten Churchill, Hitler, Stalin, Mao og de Gaulle blir tittet i kortene. Til og med mordet på Kennedy sporer Auzanneau tilbake til oljeinteresser. Rockefellers banker, karteller og kontroll av Wall Street er en kriminalroman i seg selv. Og her kan vi lese pålitelige og troverdige beskrivelser av amerikansk utenrikspolitikk ut fra åtte år med samtaler med eks-Exxon-eksperter i Det hvite hus. Det hele er så detaljert og komplisert fremstilt at leseren stadig må legge boken til side, fordøye informasjonen en stund, for så å lese sidene om igjen, sakte.

Bakmennene. Auzanneau leder oss inn i historiske kroker vi aldri før har besøkt – eksempelvis til James Garfield, den 20. amerikanske presidenten, som allerede i 1865 sa at «oljen er den kommersielle verdens konge» Med en god porsjon norsk etterpåklokskap vil Kjetil Alstadheim dissekere Auzanneau i filler her – de historiske verdensledernes kamp for sine lands økonomiske og politiske interesser har vi jo allerede lest om til vi er blitt blå i ansiktet. Det Auzanneau derimot virkelig hypnotiserer leseren med, er hans faktafylte spenningsfortellinger om alle dem som har stått bak statsledernes intense jakt etter det svarte gullet, orkestrert og regissert av oljemagnater og industrielle manipulatorer som brødrene Rockefeller, Rothschild og Nobel. Den ene verre enn den andre. Samuel Kier, grunnleggeren av amerikansk oljeraffineringsindustri, benyttet seg for eksempel av kinesisk saltutvinningsteknologi for å utvinne kull i Pittsburgh, der Koch-brødrene senere tjente sine enorme formuer – som de blant annet sponset vår egen fredspriskonsert med frem til for bare noen få år siden. Hvor var Klassekampens Bjørgulv Braanen da vi satt med tårevåte øyne i Spektrum og så Al Gore og FNs klimapanel bli hyllet av konsertartister sponset av verdens største kullselskap? Ikke rart vi måtte ta Oljefondet ut av kullindustrien. Noen kunne jo oppdage hvem som hadde finansiert vårt årlige, verdensomspennende selfie-moment.

Hele historien. På sin enkle, men elegante måte viser så Auzanneau hvordan stater har utført de mest bestialske kriger for å berike seg i overflod på det svarte gullet. Hva vil disse ty til når oljen sakte, men sikkert forsvinner? Her trekker forfatteren i fullt alvor frem Mad Max – og det går kaldt nedover ryggmargen.

Det hele er så detaljert og komplisert fremstilt at leseren stadig må legge boken til side, fordøye informasjonen en stund, for så å lese sidene om igjen, sakte.

«Men frykt intet,» vil vår eksoljeminister Borten Moe si: «Oljen tar jo ikke slutt!» Han har selv hentet inn milliarder i startkapital til et nytt oljeselskap, midt i den største nedgangstiden norsk oljesektor noen gang har bevitnet. Her imponerer Auzanneaus grundighet oss nok en gang – foruten hans tilgang på kilder. Mannen nyter både respekt og tillit hos oljeselskaper som Chevron og Total. Han blir både lyttet til og snakket med, ikke bare fordi han, som Piketty, har en sympatisk og karismatisk fremferd, men fordi han også har Frederic Hauges evne til å snakke industriens språk. Dette er verken demagogi eller anarki, men historieskriving slik bare en dyktig, kultivert og sulten fransk journalist kan gjøre det. Dette er første gang vi får en helhetlig oljepolitisk historie som ikke er skrevet av vinneren – slik mesterverket The Prize begynte med allerede i 1991.

629 siders miljøargument. Norske biblioteker er fylt opp av oljeindustriens egen paradebok Vi fant, vi fant, med forord av Jens Stoltenberg, og vi får klump i halsen av NRK-yndlingen Aslak Sira Myhres fortellinger om at han ikke kunne se sin egen far i øynene om han svertet oljeindustrien. Nettopp derfor bør Auzanneaus bok spres over hele kongeriket. For dette trenger vi, små som store. Joda, boken er en over 600 siders valgtrakt for Miljøpartiet De Grønne – enten velgerne med dårlig samvittighet for kilden til vår rikdom (det ligger kriminelle handlinger bak enhver formue, har Hegnar sagt), eller de som vil akselerere slutten på oljealderen nå som oljeprisen har dalt. Uansett: Svart gull gir miljøvelgere ammunisjon og krutt for valgkamper i tiår fremover. Om verden ikke forlot steinalderen av mangel på stein, vitner denne boken om at vi antakeligvis aldri vil forlate oljealderen. For oljen er en eksistens – ikke en alder, sier Auzanneau: Menneskenes verden har så godt som alltid blitt drevet av olje. Det eneste håpet forfatteren gir oss, er klimakampen. Kun den himmelske atmosfæres makt har ifølge forfatteren en sjanse til å få planeten vår ut av villfarelsen den befinner seg i. Bare den kollektive kraften drevet av trusselen om Jordens undergang kan mobilisere menneskeheten nok til å bli kvitt det svarte gufset som har trengt seg inn overalt.

Norge glemt. Vi får håpe at et norsk forlag drister seg til å utgi boken før neste stortingsvalg. Svart gull er en must-read for Nikolai Astrup – for blir Astrup like blasert overfor oljen som Fabian Stang er overfor eldreomsorgen i Oslo, kan MDG komme i regjeringsposisjon før høyremakten vet ordet av det. Det eneste politikeren kan glede seg over er Svart gulls totale ignoranse av Norges rolle. Er det fordi vi ikke har noe å skjule? Neppe. Men oljeboring i Arktis nevnes knapt, og vår disputerte og risikofylte åpning av boring i territorialfarvannet rundt Svalbard – en roman i seg selv – vies ingen oppmerksomhet. Sant nok tilhører slike problemstillinger nåtiden – ikke historien. Og igjen er vi reddet av gongongen: Norsk oljehistorie er både glemt og oversett. Hittil.
Én ting er sikkert: Oversettes ikke Den store historien om petroleum til norsk, går Alliance Françaises franskkurs en lys fremtid i møte.


Frisvold er skribent og tidligere leder av Bellona Europa samt Europabevegelsen, bosatt i Brussel.

pfrisvold@gmail.com

---
DEL