Oljeforbannelsen

Oljen er stadig en trussel mot fred i Afrika.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[ressurskrig] «Jeg håper de ikke finner olje, da vil vi virkelig være i trøbbel,» sier en av bipersonene i fjorårets Hollywood-thriller om Afrika, Blood Diamond.

For selv om diamanter det siste tiåret har fått et dårlig rykte på seg for å spre krig og uro på det afrikanske kontinentet, er det fortsatt ingenting som er så potensielt destabiliserende som mulige oljefunn. Bare de siste ukene har mulige oljeforekomster truet med å avspore flere av kontinentets fredsprosesser, blant annet i Kongo-Kinshasa og Sudan. Og jo mer omfattende oljekappløpet blir på kontinentet, jo flere områder risikerer å lide under den sorte forbannelsen.

Oljens destabiliserende egenskaper har lenge vært diskutert i Afrika. Som i Midtøsten er ikke oljekriger noe nytt, oljen har vært deltager i borgerkriger og statskupp både i Angola, Kongo-Brazzaville, Sudan og Nigeria i årtier. Oljen har også rykte på seg som en garantist for noen av kontinentets mest autoritære regimer, slik som Libya og Algerie. De fem største oljeprodusentene i Afrika, Algerie, Angola, Libya, Nigeria og Sudan, preges alle av autoritært styre, og/eller borgerkrig.

Både i Nigeria og Angola har lokalbefolkningen i de oljerike områdene, henholdsvis Niger-deltaet og Cabinda, tatt til våpen mot sentrale myndigheter og oljesektoren, i disse tilfellene er altså oljen i seg selv en utløsende årsak for uro.

Forbannelsen

Men oljen utløser ikke bare kriger, den har også en tendens til å bremse utvikling i afrikanske land. Ser man nedover på lista over Afrikas oljeprodusenter finner man land som Tsjad, Kongo-Brazzaville, Egypt, Ekvatorial-Guinea og Gabon. Blant de 20 største oljelandene i Afrika finnes fire av dem blant de tjue minst utviklede land i verden, ifølge FNs levekårsindeks. Oljelandet Norge topper som kjent samme liste. Et land som Angola, som antas å sitte på en like stor andel av verdens oljereserver som Norge, ligger for eksempel 160 plasser under Norge, 16 plasser fra bunnplasseringen til Niger.

Årsaken til at oljen ikke nødvendigvis betyr fattigdomsreduksjon har man forsøkt å forklare ved å vise til den såkalte «nederlandske syken». Oljen, som skaper rask enkel profitt for dem som kontrollerer den, stimulerer ikke nødvendigvis til utbygging av annet næringsliv eller infrastruktur. Dermed ender oljeprodusentene opp som moderne «bananrepublikker», råvareprodusenter som helt og holdent er avhengige av markedsprisen på en vare.

Og jo høyrere markedsprisen er, jo mindre har de som kontrollere råvarene behov for å differensiere sitt eget næringsgrunnlag.

Afrikas første verdenskrig

Oljen er også en potensiell trussel mot en rekke fredsprosesser i Afrika. På grensa mellom Kongo-Kinshasa og Uganda ligger idylliske Lake Albert. Men i likhet med sine søsken Edward, Kivu og Tanganiyaka, skjuler Lake Alberts idylliske overflate historier om grensesmugling, ressurskamp og krig. Uganda var et av landene som deltok i «Afrikas første verdenskrig», krigen i Kongo i 1997-2003. Etter at Uganda trakk seg ut i 2003 har grensen vært noenlunde rolig, fram til juli i år. Da ble flere ugandiske soldater arrestert på den vestre bredden av Lake Albert i Kongo-Kinshasa. I august svarte kongoleserne med et angrep på en kanadisk oljeletingsflåte som beveget seg i nærheten av samme sted. I Kinshasa anklager man nå Uganda for å forsøke å tilrane seg mulige oljekilder under innsjøen som muligens kan tilhøre Kongo. Uganda har på sin side rettet anklager mot både kongolesiske tropper, og FN-styrken i området, for å forsøke å kidnappe oljearbeidere som leter i området. I september var det flere sammenstøt rundt sjøen, med noen titall døde på hver bredde. Problemet er at det ikke finnes noen skikkelig grenselinje under sjøen, hvor Uganda regner med å begynne å utvinne olje fra 2009. I begynnelsen av oktober ble en britisk oljearbeider drept på sjøen.

Sort røyk truer utsikten også på Afrikas horn. Tidligere i år ble kinesiske firma, som leter etter olje og bygger prøvefelt i Etiopias Ogaden-provins, mål for geriljaen Ogaden National Liberation Front (ONLF). ONLF, som ønsker større selvstyre for den somali-talende regionen øst i Etiopia, angrep et oljefelt ved Abola og drepte 65 etiopiere og ni kinesere i april i år. Siden den gang har Addis Abeba sett med voksende uro på at tropper fra Somalias Islamske råd (UIC) har søkt tilflukt i Ogaden, etter at Etiopias egne soldater avsatte disse i Somalia i fjor. Både for de somaliske opprørene og Ogadens egne geriljaer er de nyopprettede oljefeltene et yndet mål for å ramme Addis Abeba.

I skyggen av Darfur

Enda lenger øst, i Somalia selv, har rykter om sort gull kludret det til ytterligere for landets midlertidige regjering. Den somaliske overgangsregjeringen (TFG) ble innsatt av etiopiske tropper i 2006 etter flere år i eksil i blant annet Kenya. Fra sitt sete i Baidoa har overgangsregjeringen sett med interesse på oljeleting som foregår utenfor kysten av landet, de har bare ikke klatr å bli enige om hvem som skal få konsesjonene. TFG er også bekymret for ytterligere uro i Ogaden, sist Etiopia og Somalia var i direkte krig med hverandre var nettopp over denne provinsen i 1977-78.

I skyggen av tragedien i Darfur har også fredsprosessen mellom Nord- og Sør-Sudan gått i stå. Uenighetene dreier seg om en profittdelingsavtale for oljefelter i Abyei, som ligger i et område under delt kontroll av myndighetene i nord og Sudanese Peoples Liberation Army (SPLA) i sør. Siden 1999, da en oljerørledning fra den sentrale delen av landet til Rødehavet ble åpnet, har Sudans eksport av olje økt betraktelig. Dette har gjort staten i stand til å videreføre krigen mot sin egen befolkning i Darfur.

Oljespillet

Bak den økte spenningen i oljerike deler av Afrika ligger selvfølgelig mer en lokale interesser. Kappløpet om Afrikas oljeressurser er også et kappløp mellom Kina og USA, som om få år kan få 25 prosent av sin olje fra Afrika. Det er ikke tilfeldig at det var kinesere som ble angrepet i Etiopia og at det er kineserne som sammen med russere bygger oljeledninger i Sudan. Det er heller ikke tilfeldig at amerikanerne er blant de mest aktive i bygging av infrastruktur og i oljeleting i Vest-Afrika. Situasjonen i Midtøsten og stigende priser på råolje gjør Afrikas olje stadig mer forlokkende, også den som befinner seg i bakken under krigssoner. Afrika har rundt ti prosent av verdens påviste oljereserver, til sammenligning har Norge sju promille. I tillegg befinner åtte prosent av verdens gassressurser seg under det afrikanske kontinentet. På nord- og vestafrikansk sokkel kjemper også norske selskap, prominent blant disse det nyfusjonerte StatoilHydro, om konsesjoner med både kineserne og amerikanerne. Det nye selskapet har konsesjoner i åtte afrikanske land, hvorav tre, Algerie, Angola og Nigeria, opplever indre uro. Ett, Marokko, okkuperer et naboland, Vest-Sahara. To av landene kritiseres for omfattende menneskerettsbrudd, Egypt og Libya. De to resterende landene er nykommere i oljekappløpet og innehar begge bunnplassering på FNs levekårsindeks, nemlig Mosambik (168) og Tanzania (162).

Kilder: International Crisis Group, Oil Market report-International Energy Agency, Proven Gas and Oil Reserves, BP Statistical Review of World Energy, Human Development Report (UNDP), StatoilHydro, BBC, Reuters

---
DEL