Oljefondet på tokt i Kongo

Oljefondet har investert i ett av selskapene som FN anklager for indirekte å ha finansiert opprørerne i det krigsherjede Kongo.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I april i fjor slo en ekspertgruppe nedsatt av FNs Sikkerhetsråd fast i en rapport at Uganda, Rwanda og Burundi, samt private selskaper, er med på en storstilt plyndring av Kongos naturressurser, og at denne plyndringen er med på å finansiere krigføringen til opprørsstyrkene i det som kalles Afrikas første verdenskrig.

I desember samme år diskuterte Sikkerhetsrådet ekspertgruppens arbeid. Norges FN-ambassadør Ole Peter Kolby holdt et innlegg hvor han blant annet fastslo følgende:

– Det er med beklagelse vi registrerer at den systematiske utbyttingen av naturressurser i Kongo fortsetter uforminsket. Dessverre er et stort antall land og ikke-statlige aktører fortsatt involvert i slik aktivitet.

Ny Tid kan avsløre at en av aktørene som har vært involvert i utplyndringen har nytt godt av investeringer fra Statens Petroleumsfond, populært kalt Oljefondet.

Plyndring

FNs ekspertgruppe har gjort et grundig arbeid i å dokumentere hvilke aktører som er med på å tømme Kongo for naturressurser. Det dreier seg om de østre delene av landet som er like stort i areal som Europa.

Etter et kortvarig opphold i krigen i 1997 etter at president Mobutu var kastet fra makten, tok opprørere med støtte fra nabolandene i øst kampen opp mot nå myrdede president Laurent-Desire Kabila i 1998. Siden den gang har opprørerne kontrollert områdene øst i landet i en krig som har kostet anslagsvis flere millioner mennesker livet og fordrevet 8 millioner fra sine hjem.

Det er i disse østre delene av Kongo at opprørerne har hentet ressurser og penger til å finansiere sin krigføring, slår FN-rapporten fast: Diamanter, gull, tømmer og elfenbein har blitt fraktet ut i stor skala av selskaper og enkeltpersoner som blant annet har betalt opprørerne skatt og avgifter for å få lov til å drive sin virksomhet.

Det grå gullet

Ikke minst har fokuset blitt rettet mot kampen om mineralet coltan, også kalt det grå gullet. Coltan har tidligere vært benyttet i våpenproduksjon, atomreaktorer og satelitter. I dag er det spesielt utviklingen av ny mobiltelefon-teknologi og Playstation2 som har skutt fart i etterspørselen.

Det er FN-rapportens liste over utenlandske selskaper som handler coltan fra Rwanda som avslører at Oljefondet ikke har rent mel i posen. Til tross for at det ikke finnes naturlige forekomster av coltan verken i Rwanda eller Uganda, viser eksportstatistikkene en dramatisk økning i utførselen av det grå gullet fra Kongos naboland i 1998-99.

Ett av selskapene som ifølge FNs ekspertgruppe nøt godt av den tvilsomme handelen med coltan fra de opprører-kontrollerte områdene i Kongo heter Sogem. Dette er igjen et heleid datterselskap til det belgiske konsernet Umicore.

Oljepenger

Umicore, som fram til 2001 gikk under navnet Union Miniere, har på sin side vært en av Oljefondets trofaste investeringsobjekter siden 1998:

Det startet med investeringer i aksjer i Umicore på rundt 4 millioner kroner i 1998 og 1999. I 2000 var investeringen økt til 7 millioner kroner, mens antall norske oljekroner i Umicore i 2001 var på nesten 13 millioner, ifølge Oljefondets årsmeldinger.

I FN-rapporten knyttes Unicores datterselskap Sogem blant annet til den beryktede businesskvinnen Aziza Kulsum Gulamali, som angivelig er i besittelse av pass fra flere land.

Gulamali er kjent for å ha vært involvert i borgerkrigen i Burundi, hvor hun støttet Hutu-opprørerne med våpen og penger. Samtidig har hun knyttet nære bånd til myndighetene i Rwanda og blitt en viktig alliert av de Rwanda-støttede opprørerne i Kongo, med hovedsete i byen Goma.

Handel med mineraler fra Kongo finansierte Gulamalis virksomhet. En av hennes klienter når det gjaldt coltan var Sogem.

Finansierte krig

Etter at FN-rapporten ble offentliggjort, foretok det belgiske uavhengige dokumentasjonssenteret International Peace Information Service (IPIS) en nøyere undersøkelse av noen av de omtalte europeiske selskapene i rapporten.

Ett av selskapene IPIS gikk etter i sømmene var Sogem, og i januar i år offentliggjorde IPIS funnene i en rapport. Her blir det slått fast at Sogem gjennom sin lokale partner i Kivu-regionen fortsatte å betale skatt etter at opprørerne tok over kontrollen i området og innsatte en ny administrasjon.

I sin konklusjon skriver IPIS følgende: «Sogem, som alle europeiske selskpaper som handlet coltan fra det okkuperte Kivu, finansierte indirekte krigen fra august 1998 til november 2000 gjennom dets lokale partners betaling av skatt til opprørsadministrasjonen.»

Rett i lomma

Sogem hadde ifølge IPIS to lokale partnere i Kivu, en i den nordlige delen av regionen og en i den sørlige. IPIS fikk ikke anledning til å etterforske partneren i nord, og har konsentrert sine undersøkelser av partneren i sør; selskapet MDM.

MDM, drevet av den kongolese foretningsmannen Namegabe Mudekereza og den belgiske foretningsmannen Michel Defays, solgte coltan fra småskala gruver i området til Sogem, som på sin side finansierte en ny fabrikk for behandling av mineralet i juli 1998.

Overfor IPIS skryter Mudekereza av at deres virksomhet hjalp de fattige innbyggerne til kjærkomne inntekter i en vanskelig tid. Samtidig innrømmer han at de fram til november 2000 betalte skatt til opprørerne.

Fra januar til oktober i 2000 utgjorde dette 80.000 US dollar i opprørernes lommer, ifølge tall IPIS fikk fra MDM.

Desperat forsøk

Fra og med november 2000 opphørte imidlertid Sogems handel med coltan fra de opprørskontrollerte områdene i Kongo.

Opprørsstyrken RCD vedtok da et direktiv som ga selskapet SOMIGL monopol på handelen med coltan. Fra en dag til neste dag ble Sogems partner MDM tvunget ut av business.

I et desperat forsøk på å fortsette virksomheten, forsøkte MDM-sjefen Mudekereza å forhandle med opprørerne om en ny avtale. Det ville ikke opprørerne høre noe av.

Ifølge IPIS-rapporten forsøkte Mudekereza flere ganger forgjeves å få frigi et lager på 15 tonn med coltan som var ment for Sogem.

Ifølge Tim Raeymaekers, en av mennene bak IPIS-rapporten, har det fremdeles ikke lyktes MDM å få ut coltan-lageret som opprørerne beslagla.

– Verre aktører

Sogem ble altså tvunget til å opphøre handelen med sin lokale partner MDM fra november 2000.

Men i over to år bidro selskapet til at opprørene fikk inntekter til sin blodige krigføring i Kongo. Raeymaekers i IPIS mener likevel at det er viktig å påpeke at det finnes andre selskaper og aktører som på en mye mer direkte måte samarbeidet og samarbeider med opprørerne.

– Sogem finansierte krigføringen indirekte. Men det finnes andre som har inngått et strukturelt samarbeid med opprørerne. Dette er enkeltpersoner og selskaper som bevisst søker konfliktområder i verden for å gjøre profitt i et uoversiktlig terreng, sier Raeymaekers til Ny Tid.

Han har nettopp returnert fra Kongo hvor han har fortsatt sine undersøkelser av profittjegernes virksomhet i den nordlige delen av Kivu-regionen. Spørsmålet er om han kommer over flere eksempler som setter Oljefondets investeringer i et pinlig lys.


Umicore

Verdien på Oljefondets investeringer i det belgiske selskapet Umicore:

1998: 4.198.454 kroner

1999: 3.987.293 kroner

2000: 7.028.413 kroner

2001: 12.989.541 kroner

Umicore eier 99,68 % av selskapet Sogem, som gjennom handel med mineralet Coltan fra Kongo indirekte finansierte opprørernes krigføring fra august 1998 til november 2000.


---
DEL

Legg igjen et svar