Oljefond uten moral

Det norske oljefondet plasserer penger i gruvekonsernet Rio Tinto som amerikanske pensjonsfond reagerer kraftig på. I tillegg plasseres norske oljepenger i selskap som lager landminer, ammunisjon med utarma uran og tobakk.

Dette fant Kalle Hesstvedt ved SVs stortingssekretariat ut da han nylig gikk oljefondet nærmere etter i sømmene. Da Øystein Djupedal ville ha svar fra finansministeren på hva regjeringen ville gjøre med dette, svarte Schjøtt-Pedersen i Stortingets spørretime det samme som alle regjeringer fra Brundtland via Jagland og Bondevik til Stoltenberg har svart: Det er ikke mulig å gjøre noe. Etiske krav til investeringer lar seg ikke stille.

Så er det nettopp det investeringsfond over hele verden i stigende grad gjør. Og de gjør det fordi eierne krever det.

Stadig flere investeringsfond stiller krav til de selskap de skal investere i. De stiller miljø- og helsekrav til produkter og produksjonsprosesser, krav til at selskapene ikke lever på rustningskontakter, krav til behandlingen av ansatte.

Tenk profitt – og bare profitt!

Det norske oljefondet skal derimot lukke øynene for alt slik. Det skal bare tenke profitt.

De utenlandske banker og finansselskap som forvalter det norske oljefondet, har fått uttrykkelig beskjed om de ikke skal stille noen som helst krav til selskap de skal plassere norske oljepenger i – utover at selskapet gir god nok avkastning. De norske oljepengene kan fritt plasseres i selskap som utbytter uorganisert arbeidskraft, som tar i bruk barnearbeid, som rammer miljø og helse eller som bidrar til rustningskappløp globalt og lokalt.

Det eneste unntaket fra denne hovedregelen er Stortingsvedtaket om at 1 milliard kroner fra oljefondet skal brukes til aksjekjøp i selskap med en akseptabel miljøprofil. 1 milliard av de 400 som forvaltes av det norske oljefondet.

Eksemplet Rio Tinto

Gruveselskapet Rio Tinto står på lista over de selskap som oljefondet vårt investerer i. Det internasjonale »arbeidsmannsforbundet» ICEM med 20 millioner medlemmer har i flere år pekt ut Rio Tinto som den store syndebukken når det gjelder arbeidsvilkår på gruver rundt om i verden. Omfattende dokumentasjon er samla om hvordan Rio Tinto knuser fagorganisering, rammer lokalsamfunn og sprer miljøødeleggelser overalt hvor myndighetene er for svake til å stille effektive krav til konsernet.

– I USA har Rio Tinto klart å holde de fleste gruvene »fri for fagforening».

– I Australia har Rio Tinto i lengre tid prøvd å knuse all fagorganisering og alle former for kollektivavtaler.

– I Storbritannia nekta Rio Tinto å ta ansvaret for den store overhyppigheten av kreft både blant ansatte og blant lokalbefolkningen rundt verdens største tinnsmelteverk, Capper Pass.

– Enda svakere er situasjonen for arbeidstakerne i Chile, Indonesia og andre land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I Indonesia har Rio Tinto fått hæren til å slå ned all motstand mot store folkeforflyttinger og miljøødeleggelser.

Når aksjonærer reagerer

I fjor vår brøt det ut et »aksjonær-opprør» innen Rio Tinto. Wall Street Journal beskrev kampanjen bak opprøret som »en av de mest ambisiøse globale kampene som noen gang er lansert».

De faglige hovedsammenslutningene både i USA, Storbritannia og Australia sto bak kampanjen sammen det internasjonale forbundet for kjemi-, energi- og gruve-arbeidere, ICEM. Gjennom sine egne pensjonsfond og gjennom å mobilisere støtte fra miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner for å påvirke andre eiere (investeringsfond, banker, forsikringsselskap) ble det til slutt mulig å få nesten femteparten av aksjekapitalen i Rio Tinto til å stille seg bak kravet om at de sju kjerne-konvensjonene til ILO skal forplikte Rio Tinto over hele kloden.

Disse ILO-konvensjonene krever at ansatte skal ha rett til å organisere seg og til å forhandle om kollektive avtaler, at tvangsarbeid og barnearbeid ikke brukes, at det er likelønn mellom kvinner og menn, og at det ikke diskrimineres etter kjønn, rase og religion.

Retrett fra Rio Tinto

»Opprørerne» tapte på generalforsamlingen, men allerede få dager etter slo Rio Tinto retrett i flere aktuelle konflikter. I Australia avblåste konsernet den dramatiske og månedslange konflikten om retten til kollektivavtaler – og signaliserte vilje til å sette seg til forhandlingsbordet sammen med de fagforeningene som en hadde satt alt inn på å bli kvitt.

I Storbritannia erkjente Rio Tinto plutselig ansvaret for kreftfaren rundt tinnsmelteverket Capper Pass. Konsernet avblåser kampen gjennom rettsvesenet for å fri seg for ethvert ansvar – og var plutselig villig til betale erstatning til over 200 personer.

I Indonesia ville Rio Tinto gjøre noe med de enorme miljøødeleggelsene som følger når slam fra gruvevirksomheten tømmes rett ut i vassdragene.

Sosialt ansvarlige fond

I USA har fagbevegelsen i lengre tid alliert seg med andre miljøer og bidratt til utviklingen av såkalte «sosialt ansvarlige investeringsfond» (SRI-fond = Socially Res-pon-sible Investment Fund).

Slike SRI-fond går inn overfor aksjemarkedet på to måter. De plasserer dels pengene «sosialt ansvarlig» i selskap som tilfredsstiller fondets krav til miljøprofil, faglige og sosiale kriterier m.m. Og de går inn i selskap som de vil påvirke innafra – fra aksjonærenes generalforsamling.

Slike SRI-fond står i dag allerede for en åttendedel av den samlede fondskapitalen i USA.

Det er all grunn til å spørre: Hvis amerikanske SRI-fond kan stille krav, hvorfor kan ikke det norske oljefondet?

Ei forbudsliste – og et spørsmål

Singapore Technologies Engineering (landminer)

General Dynamics (Ammunisjon med utarma uran)

Novartis, Monsanto (Genmanipulerte produkter)

Philip Morris, British American Tobacco, Japan Tobacco (tobakk)

Rio Tinto (miljøskadelig gruvedrift)

Nortel, Bank of Tokyo, Mitsubishi (Burma)

I tillegg kunne det vært artig å vite hvordan de som forvalter norske oljeaksjer i Rio Tinto, stemte på generalforsamlingen i mai i fjor: Stemte de for at Rio Tinto skulle forpliktes av ILO-konvensjonene – eller stemte de mot?

Svaret fra Schjøtt Pedersen

»Det har vært arbeidet mye for å finne måter å ta etiske hensyn i petroleumsfondets investeringer på, men det har vist seg svært vanskelig. Ikke minst må man her legge til grunn at man må ha generelle investeringskriterier, slik at man eventuelt med letthet kan finne ut om et selskap skal inkluderes eller ikke. Og da er det slik at Norges Bank og Finansdepartementet ikke selv kan undersøke hvert enkelt selskap i et investeringsunivers som består av 20.000 selskaper – mange konserner med en svært variert virksomhet, og mange konserner hvor virksomheten endres relativt raskt. Og derfor er det vanskelig til enhver tid å ha oversikt over hva de enkelte selskaper som man har investert i, har i sin aktivitet.

Videre må det også være mulig å kunne etterprøve det.

Et annet viktig element er at det må jo være en sammenheng med hva vi gjør inneriks og utenriks. Og det er altså slik at også Den norske stat har hatt investeringer i selskaper som driver våpenproduksjon, Kongsberg og Raufoss er viktige eksempler på det.»

---
DEL

Legg igjen et svar