Olje, krig og konspirasjoner

USA hadde planer om å bombe Afghanistan allerede før terrorangrepet 11. september. To franske forfattere har skrevet noe de håper skal bli en «bestseller» om saken.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De to forfatterne, Jean-Charles Brisard og Guillaume Dasquié, er begge kjent i franske spionmiljøer. Brisard har drevet økonomisk etterretning på oppdrag for den franske staten, og har blant annet etterforsket Osama bin Ladens økonomiske nettverk. Hans arbeid lå i kofferten til den franske presidenten Jacques Chirac da denne besøkte George W. Bush etter terrorangrepene.

Guillaume Dasquié er sjefredaktør for et tidsskrift som har spesialisert seg på etterretningsspørsmål.

Sammen har de skrevet boka ben Laden – La Vérité Interdite, som altså pretenderer å gi oss den forbudte sannheten – ikke om Osama bin Laden, i og for seg, men om USA.

For ifølge forfatterne – og mange med dem – var ikke bombingen av Afghanistan et resultat av selvmordsaksjonene den 11. september. Krigen hadde vært planlagt lenge, og skyldtes ikke minst den nyvalgte presidentens – med sine mange oljevenner – sterke ønske om å klargjøre Afghanistan for et lenge etterlengtet amerikansk oljeeventyr.

Oljeeventyret som forsvant

Forfatterne baserer seg på opplysninger som har vært kjent lenge. For det første: I 1996, da taliban inntok Kabul, var det amerikanske oljeselskapet Unocal i ferd med å forhandle fram en avtale om en oljerørledning tvers igjennom Afghanistan og ned til det indiske sub-kontinentet. Avtalen var del av det store spillet knyttet til oljeforekomstene i Kaspihavet, og helt konkret handlet det om å sluse oljen fra Turkmenistan til Pakistan og India snarere enn å sluse den gjennom russiske oljerørledninger vestover.

Men Afghanistan på begynnelsen av 90-tallet var et politisk ustabilt land, kontrollert av en rekke rivaliserende fraksjoner som Unocal måtte forholde seg til. Da taliban kom til makten, ble de derfor ønsket velkommen av et USA som så «studentene» som en stabiliserende faktor med potensiale for å samle Afghanistan til ett, sentralisert rike med mullah Mohammed Omar i spissen.

Samtalene mellom Unocal og taliban fant sted i perioden 1995-1998. Det amerikanske diplomatiet med olje i blikket var sterkt engasjert i dette prosjektet, som også involverte forhandlinger med Afghanistans naboer: Pakistan, Russland, de sentral-asiatiske statene, Kina og India.

I 1998 ble det klart for USA at taliban aldri kom til å hale i land en militær seier som ville sikre dem full kontroll over hele Afghanistan. President Bill Clinton begynte å lete etter en politisk løsning som kunne samle alle landets fraksjoner under én politisk styringsparaply. Opposisjonelle interesser, med USA og Pakistan på den ene siden, og India, Russland og Iran på den andre, måtte forenes, og denne forente enigheten måtte forløses i form av en stabil allianse inne i Afghanistan. Hvis stormaktene kunne bli enige, ville de afghanske fraksjonene – inkludert taliban – bli nødt til å rette seg etter det, mente USA.

Det var i denne prosessen at de politiske føringene for Afghanistan ble lagt. Planer om en samlingsregjering kom etter hvert på bordet. Det samme gjorde skissen til en loya jirga med den tidligere kongen Zahir Shah i spissen.

Pisk og gulrot

For det andre: I 1998 skjedde det som grunnleggende skulle endre USAs oppfatning av taliban. De amerikanske ambassadene i Nairobi, Kenya og Dar es Salaam, Tanzania, ble sprengt til himmels av terrorister fra Osama bin Ladens nettverk. bin Laden befant seg på dette tidspunktet allerede i Afghanistan, og det ble etter hvert bitterlig klart for amerikanerne at terroristen hadde talibans fulle velsignelse og støtte.

Fra det øyeblikket hadde USA to krav til taliban: Dann en levedyktig samlingsregjering med alle fraksjoner i landet, og – utlever bin Laden! President Bill Clinton brukte først gulrota: dersom taliban utleverte bin Laden til amerikanske myndigheter, ville USA vurdere å anerkjenne regimet i Afghanistan. Dessuten lå det i kortene at mullah Mohammed Omar kunne motta betydelig økonomisk hjelp dersom han valgte å ofre sin «gjest.»

En internasjonal pressgruppe, den såkalte 6+2 (de seks grensestatene til Afghanistan pluss USA og Russland), ble opprettet i all hast, og FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1267 som innebar sanksjoner mot taliban-regimet. Den saudiske prins Turki al-Faisal, sjef for etterretningen på den tiden, henvendte seg to ganger til talibans leder med krav om utlevering av bin Laden. Forsøkene mislyktes.

Da president George W. Bush overtok etter Bill Clinton i januar i år, ble gulrota erstattet med pisken. Bush var blitt valgt med støtte fra oljelobbyen, hele hans administrasjon ble fylt opp av folk fra de store oljeselskapene, og nå skulle Bush vise at han i hvert fall var mann til å tvinge taliban i kne og oppnå både det ene og det andre – det være seg rørledning eller bin Laden.

I mellomtiden hadde det skjedd nok et angrep på amerikanske interesser: aksjonen mot USS Cole i havnebyen Aden i Jemen. Angrepet ble ført tilbake til bin Laden, og forhandlingene med taliban ble intensivert. Representanter for regimet ble invitert til Washington, uten at det kom noe ut av det. USA begynte å rasle med sablene. Trusler om bombing ble framsatt.

Kjent fra før

Boka til Brisard og Dasquié griper fatt i noen enkle fakta: 1: amerikanerne vurderte et militært angrep på Afghanistan allerede i sommer, flere måneder før terrorangrepet. 2: Bush-administrasjonen intensiverte de diplomatiske framstøtene mot taliban-regimet, noe som uten tvil kan føres tilbake til oljelobbyen rundt den nye presidenten. 3: Forslaget om en loya jirga med den gamle kongen i spissen ble ikke dratt opp av hatten under bombingen av Afghanistan. En politisk modell for landet hadde ligget på bordet lenge. 4: taliban ga flere signaler om at de ville utlevere bin Laden til USA. Og 5: terrorangrepet mot USA kan ha vært et slags svar på de bombeangrepene taliban og Osama bin Laden visste ville komme. Angrepet kan ha skjedd i regi av bin Laden alene, eller i samråd med taliban.

Slike fakta gir god grobunn for konspirasjonsteorier.

I de to månedene som har gått etter selvmordsaksjonene den 11. september har amerikanske aviser fortalt mesteparten av denne historien: om CIA som under Bill Clinton fikk dispensasjon fra forbudet mot likvideringer i saken bin Laden, om forhandlingene med taliban, om det intense diplomatiet i Afghanistan, og om FNs rolle, hvis notater har vært offentlige hele tiden.

USAs «krig» mot Osama bin Laden startet i 1998, da amerikanske fly bombet treningsleire i Afghanistan. Sommeren 2001 ble krigstruslene utvidet til å gjelde hele taliban-styret. Hvorvidt krigen hadde kommet uansett, uten terrorangrepet som legitimerende grunn, er det ingen som vet. Men om Unocal nå kan få lagt sin oljerørledning, ja, så har USA slått to fluer i en smekk. Minst.

---
DEL

Legg igjen et svar