Olje-Norges behov for voksenopplæring

Den harmløse betegnelsen «23. konsesjonsrunde» har utløst et historisk søksmål mot den norske stat.

Goliat-plattformen i Barentshavet. FOTO: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix
Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Anklagen mot Staten baserer seg på Grunnlovens paragraf 112. Den slår fast at Staten har ansvar for å verne om naturen og miljøet for fremtidige generasjoner. Det som har drevet Greenpeace og Natur og Ungdom til dette søksmålet, er konsekvensene av 23. konsesjonsrunde, der Regjeringen gir 13 selskaper tillatelse til å bore etter olje i Barentshavet. Dette, mener en lang rekke miljøorganisasjoner, strider mot klimaavtalen fra Paris, som legger rammebetingelser for å redde kloden fra uopprettelige klimaskader. 195 nasjoner undertegnet avtalen, deriblant miljønasjonen Norge, som har høstet internasjonal anerkjennelse for å ha stoppet investeringer i kullprosjekter.

Avtalens viktigste punkt gjelder enigheten om å begrense global oppvarming til godt under to grader i forhold til status 1990. Hvordan ligger det så an med klimaskadelige gasser i dag? Klimaforskere har beregnet at vårt resterende klimagassbudsjett er mindre enn 1000 gigatonn CO2. Om en samlet olje-, kull- og gassindustri forårsaker større utslipp enn dette, vil klimaskadene bli livsfarlige og varige. Hvis vi ikke klarer å snu utviklingen, vil vi nå dette punktet om senest 30 år.

Penger. Omfanget av denne utfordringen blir klart når vi innser hvor mye olje, kull og gass som fremdeles ligger ubrukt. Hvis vi skulle bruke alle kjente og sannsynlige reserver til å produsere energi, ville globale utslipp komme opp i 15 000 gigatonn CO2, ifølge forskerne. Regnestykket blir enkelt: Av de 15 000 gigatonnene CO2 i form av olje, kull og gass, måtte vi la 14 000 bli der de er.

I lys av denne kalkylen er det klart at vi virkelig ikke trenger å hente opp enda mer olje og gass. Så hvorfor bedriver Norge denne politikken, stikk i strid med en klimaavtale vi (på papiret) støtter? Svaret er gitt av olje- og energiminister Tord Lien: «Petroleumsindustrien er Norges viktigste næring.» Penger snakker. Men penger tenker ikke. I miljøkretser hersker det enighet om at fortsatt satsing på fossilt brennstoff skaper kortvarige arbeidsplasser. Dessuten bidrar det til å blokkere investeringer i fornybar energi. Ifølge Bloomberg New Energy Finance går over 70 prosent av alle nye energiinvesteringer globalt inn i fornybare energiprosjekter. Nivået er seksdoblet fra 2004, med Kina som største aktør.

Det er forståelig at en presset olje- og gassindustri som plages av lave oljepriser og nedbemanninger, vegrer seg mot smertefulle endringer. Statens inntekter fra petroleumsvirksomhet falt i 2015 med 30 prosent. Lien viser til bredt politisk flertall for åpningen av 23. konsesjonsrunde. (Skal dét være et argument som støtter Norges strategi for å nå klimamålene?) Samtidig annonserer han «en streng klimapolitisk ramme, med kvoteplikt og høy CO2-avgift». Han kommer ikke nærmere inn på problemer som at klimakvotesystemet har vist seg å være et svakt verktøy i kampen for klimaet, blant annet på grunn av et overskudd av kvoter, synkende priser og såkalt «karbonlekkasje». Det er i det hele tatt å kaste blår i øynene på befolkningen å påstå at det går an å kjøpe seg ut av problematikken.

Frps miljøpolitiske talsmann Oskar Grimstad varter opp med et avlat-argument som bekjenner seg helhjertet til meg-selv-kulturen: «Om ikke vi leverer [fossilt brennstoff], vil andre gjøre det.» Han konkluderer med et simsalabim-motto: «Full fart for norsk olje og gass for å nå klimamålene!»

Turbotempo. Solberg-regjeringen har det uten tvil tøft på veien mot en konsekvent miljøstrategi. Dette til tross for at vi i Norge er velsignet med vannkraft, som gir oss mengder med fornybar energi og sparer oss for uhumskheter som atomkraft og kullkraft. Men så er det altså dette regnestykket med CO2-utslipp. I en pressemelding sier Solberg: «Omstillingen til lavutslippssamfunnet vil ikke bli enkelt eller uten kostnader. Men argumentet om at lavere utslipp vil svekke mulighetene for økonomisk vekst, må revurderes fullstendig.» Ja, men hvordan, Erna?

La oss et øyeblikk tenke bort den moralske forpliktelsen overfor planeten. Den vil hente seg selv tilbake når vi alle er borte. La oss også se bort fra et truende og atskillig mer nærliggende scenario: masseinvasjonen av klimaflyktninger, der hele øysamfunn må emigrere fordi havet stiger. La oss tenke penger.

En av våre aller viktigste handelspartnere er Tyskland. I 2012 gikk 76 prosent av Norges olje- og gasseksport dit. Hvordan ser fremtidsscenariet ut her?

Til tross for en hard og lang kamp for å fase ut atom- og kullkraft, har den tyske regjeringen bestemt seg for en oppsiktsvekkende målsetting. For som det heter i en erklæring fra Tysklands energi- og næringsdepartement: «Hvis vi vil holde ord overfor våre barn og barnebarn, som lovet i Parisavtalen, finnes det ikke noe alternativ til et karbonnøytralt samfunn. Industrilandene må føre an. Det er tverrpolitisk enighet om at vi innen 2050 ønsker å redusere våre klimagasser med 80–95 prosent fra nivået i 1990.» Et eksempel på hva dette betyr for et land hvis eksport hviler tungt på bilindustrien: En bil har cirka 20 års levetid. Et karbonfritt Tyskland per 2050 betyr at den siste bilen som produseres med fossilt brennstoff, må forlate fabrikken i 2030.

For å nå dette skyhøye målet – også med gevinst for økonomien – kreves et totalt paradigmeskifte. Planen går ut på å unngå feilinvestering, skifte ut olje, kull og gass med fornybar energi samt effektiv og intelligent nyskaping. Alt i turbotempo. I denne miksen vil fossilt brennstoff bli unntaket (for eksempel med norsk gass som garantist for energisikkerhet), og fornybar energi vil bli regelen. Investering i fossile strukturer med en levetid utover 2050 vil bli strandede prosjekter.

Fremtidsrettet. Norges viktigste handelspartner mener således at fortsatt investering i olje og gass bringer store og uforutsigbare farer for økonomien. Det betyr selvsagt også at Norge gjør klokt i å høre svært godt etter hvis vi vil beholde gode handelsavtaler med blant annet Tyskland. Om Staten vinner eller taper saken om boring i Arktis, er ikke egentlig viktig. Det viktige er å føre en konsekvent og fremtidsrettet energipolitikk i tråd med Parisavtalens mål.

Statoil opprettet tidligere i år et fond som skal investere i vekstselskaper innen fornybar energi. Fondet er på 1,7 milliarder kroner. Glimrende. Fortsett sånn! Og tillat et aldri så lite prisgunstig tips: Dropp det første ordet i Olje- og energidepartementets navn.

---
DEL

Legg igjen et svar