Olje – fortidens industri

Flere av verdens politikere og pengeforvaltere snur nå ryggen til fossilindustrien av klimahensyn. Norske politikere snakker engasjert om at Norge må ta sin del av det globale ansvaret, men i Oljefondet synes investeringene i fossilindustri å fortsette som før.

Ill. Jetzig. Ny Tids hustegner
Victoria Tømmeraas Berg
Berg er statsviter og skribent.

NGOer, universiteter og privatpersoner verden over har tatt til orde for boikott av fossilindustrien, og verdenssamfunnet følger opp. Ved inngangen til 2018 hadde 848 institusjoner desinvestert fra fossilindustrien for verdier som til sammen utgjør over 6 000 milliarder dollar. Mer enn 58 000 individer har også solgt seg ut av kull, olje og gass. Verdensbanken vil fra utgangen av 2019 ikke lenger gi lån til oppstrømsaktivitet i petroleumssektoren, og kullindustrien har for lengst mistet sine låneprivilegier.

Felles klimamålinnsats. Det er bred enighet om at en global oppvarming som overskrider to grader sammenlignet med førindustriell tid, vil medføre irreversible skader på Jordens økosystemer. Verden må gjøre drastiske utslippskutt. Det er estimert at 80 % av verdens kjente reserver av fossile brennstoffer må forbli i bakken dersom vi skal holde oss under togradersmålet.

I 2014 oppfordret FNs daværende generalsekretær Ban Ki-Moon, store investorer som pensjonsfond og forsikringsselskaper til å selge seg ut av kull, olje og gass og heller investere i fornybar energi. Denne oppfordringen har lokalpolitikerne i byer som Melbourne, Paris, Stockholm og Oslo senere tatt på strak arm, med løfter om å rense byenes pensjonsfond for investeringer i kull- og petroleumsindustrien. Rett før nyttår ble det annonsert at også tungvekteren New York trekker sine pensjonsfond ut av eksisterende investeringer i gass og olje, og at byen går til sak mot fem av verdens største petroleumsselskaper for deres medvirkning til klimaforandringer. Frankrike vedtok nylig en lov som med umiddelbar virkning forbyr all leteboring på fransk territorium, og som fra 2040 utvides til også å forby utvinning og produksjon av fransk olje og gass.

New York trekker sine pensjonsfond ut av eksisterende fossilinvesteringer.

Formålet med desinvesteringer er ikke først og fremst å gjøre økonomisk skade, men å delegitimere selskapene – trekke tilbake den sosiale lisensen for ikke-fornybar energi – og sette klimaspørsmålet på dagsorden. Sånn sett sender man også et politisk signal ved å ikke desinvestere. «Oljefondet bør bli fossilfritt både fordi det er klima-moralsk rett og økonomisk fornuftig, særlig for et land som Norge som allerede er overeksponert mot olje og gass», skriver Truls Gulowsen, leder for Greenpeace Norge, i en e-post til Ny Tid; «For mye penger er investert i klimaskadelige virksomheter. Ved å trekke Oljefondet ut av olje og gass kan Norge bidra til å endre dette.»

«I stor grad overlapper finansielle argumenter med klimaargumentene.»
– Stolpestad

Framtiden i våre hender jobber også for et fossilfritt Oljefond. Ingrid Stolpestad som er rådgiver der, skriver i e-post til Ny Tid: «Hvis vi skal nå klimamålene, må det aller meste av verdens fossile reserver bli liggende i bakken. Å investere i selskaper som har som forretningsmodell å utvinne ressurser som vil gjøre at vi ikke når klimamålene, er verken bærekraftig eller etisk forsvarlig. Derfor mener vi og mange med oss at vi ikke bør investere i fossilt.»

SPUs fossile investeringer. Oljefondet – formelt Statens pensjonsfond utland (SPU) – er per i dag verdsatt til 8160 milliarder kroner. 300 milliarder av disse – eller 3,7 % av fondets totale verdi – er investert i olje og gass. Mer enn en tredjedel av disse 300 milliardene er investert i selskapene ExxonMobil, BP, Chevron, Royal Dutch Shell, ConocoPhilips og Gazprom – samtlige på listen over de ti største miljøverstingene i petroleumssektoren.

Det er Finansdepartementet som forvalter Norges petroleumsinntekter via SPU. Ansvaret for vedlikehold av investeringsporteføljen er delegert til Norges Bank, hvis investeringsstrategi styres av formålsparagrafen om høyest mulig avkastning innenfor rammen av lav risiko. Mulighetsrommet for å bruke SPU som politisk virkemiddel er følgelig begrenset, og det råder en «bred politisk enighet om at Statens pensjonsfond ikke skal være et virkemiddel i utenriks- eller klimapolitikken». Finansdepartementet har blitt kritisert for sin motvilje mot å la SPU investeres i unotert grønn infrastruktur, som solenergi, vindkraftparker og strømnett, til tross for anbefalingen fra Norges Bank om å åpne for slike investeringer. Per Espen Stoknes, vara Stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne, er uenig i Finansdepartementets konklusjon: «Finansdepartementet er her med på å opprettholde 1900-tallets grå investering, som igjen blir et direkte hinder for rask vekst i ren energi som sol, vind og vann. Skal vi rigge samfunnet til å besvare vår tids største spørsmål, må pengene flyttes fra grått til grønt. I tillegg lønner det seg! Dette er vinn-vinn for klima, og vår felles lommebok i SPU», skriver han i en e-post til Ny Tid.

SPU som politisk virkemiddel. Noen politiske føringer på bruken av SPU er likevel vedtatt. Det uavhengige Etikkrådet gir veiledende uttalelser til Norges Bank med utgangspunkt i retningslinjene for observasjon og utelukkelse fra SPU, fastsatt av Finansdepartementet i 2014. Selskaper som produserer tobakk og spesifikke typer våpen, samt selskaper som bidrar til brudd på menneskerettighetene og grov korrupsjon, er eksempelvis utelukket fra SPU.

Av Marianne Morild. Oil Plant 2012, bitumen på lerret, 150 x 120 cm. I privat eie.

I 2016 ble retningslinjene for bruken av SPU utvidet med et såkalt «kullkriterium», som åpnet for observasjon og utelukkelse av «gruveselskaper og kraftprodusenter som selv eller konsolidert med enheter de kontrollerer får 30 pst. eller mer av sine inntekter fra termisk kull, eller baserer 30 pst. eller mer av sin virksomhet på termisk kull». Det ble også vedtatt et bredere «klimakriterium» som fastslår at enkeltselskaper, uavhengig av sektor, kan utelukkes dersom «det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for (…) handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser». Da det ikke foreligger noen klar forståelse av hva som er å anse som «uakseptabelt» i denne sammenhengen, er kriteriet lite anvendelig i praksis. Selv skriver etikkrådet at selskaper som vurderes for utelukkelse fra SPU, «(…) må ha store utslipp, [og] at utslippet per produsert enhet er høyere enn konkurrentene, og at det ikke foreligger troverdige planer om reduksjon som konkret beskriver hvordan utslippene skal reduseres til et akseptabelt nivå innen rimelig tid».

Det er uenighet om hvorvidt disse kriteriene er tilstrekkelige. Stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski (SV) kritiserte nylig kullkriteriet for å være for liberalt. Hun viser i brev til Stortinget datert 5. mars 2018 til en gjennomgang av oljefondets investeringer som avdekker at fondet fortsatt er investert i selskaper som bygger nye kullkraftverk og utvinner kull.

«Oljefondet bør bli fossilfritt både fordi det er klima-moralsk rett og økonomisk fornuftig.» –Gulowsen

Gulowsen mener oljefondet bør kunne brukes politisk: «Oljefondet er vårt største økonomiske maktmiddel. Det skal ikke misbrukes, men det er logisk at Oljefondets forvaltning følger opp bred politisk enighet om å unngå klasebomber, atomvåpen, tobakk, naturødeleggelse, klimaendringer, barnearbeid med videre.» Som han tidligere har påpekt: «Pengeplassering er også politikk. Oljefondet har kapasitet som et virkemiddel som burde brukes til å investere i sektorer man vil støtte.» Også Stoknes støtter en mer aktiv bruk av SPU: «SPU bør ta en langt mer aktiv rolle i klimapolitikken. Vi får ingen reell endring om vi ikke tør å følge opp ord med handling, og flytte pengene til grønne prosjekter.»

Etiske investeringer. Å blande inn etiske hensyn i investeringsstrategien til SPU kan være risikabelt. Dette ble bekreftet da sjef for SPU, Yngve Slyngstad, i begynnelsen av mars la frem den årlige rapporten om SPUs avkastning og risiko. I rapporten fremgår det at utelukkelsen av tobakk og klasevåpen i perioden 2006–2017 har resultert i en redusert avkastning tilsvarende 0,1 prosentpoeng i snitt hvert år, og at utelukkelsen av selskaper på grunn av brudd på menneskerettigheter eller kullproduksjon har redusert den årlige avkastningen med 0,06 prosentpoeng i snitt. Etisk begrunnede salg av aksjer i selskaper som påfører «betydelig miljøskade», har derimot økt den årlige avkastningen med 0,04 prosentpoeng i snitt. SPU har en gjennomsnittlig avkastning på 6,1 prosent hvert år.

«Kun 40 prosent av nordmenn ville valgt etiske investeringer dersom det resulterte i en redusert pensjon.» – Simonsen

I artikkelen «Attitudes towards ethical pension management among Norwegians» undersøker professor Caroline D. Ditlev-Simonsen (Institutt for rettsvitenskap og styring, Handelshøyskolen BI), og professor emeritus Fred Wenstøp (BI) nordmenns holdninger til etisk pensjonsforvaltning. De konkluderer med at kun 40 prosent av nordmenn ville valgt etiske investeringer dersom det resulterte i en redusert pensjon. Av de resterende stilte 28 prosent seg negative til et slikt scenario, mens 32 prosent svarte at de ikke visste. Studiet viser også at nordmenn flest tror andre er mindre villige til å akseptere en redusert pensjon av etiske grunner enn det de selv er.

Økonomisk perspektiv. De siste årene har det også vokst frem et økonomisk argument for desinvesteringer fra petroleumssektoren, nemlig at det er en boble i aksjemarkedet for olje- og gass. Finansmannen Mark Campanale – grunn­legger av tenketanken Carbon Tracker Initiative – introduserte i 2011 begrepene ‘stranded assets’ og ‘unburnable carbon’ for å for­klare investorer hvorfor de ikke bør investere i fossilindustrien. Han mener klimapolitikken etter hvert vil avspeile de faktiske utslippskutt som må til for å redusere global oppvarming, og at en slik politikk vil medføre at store deler av industriens olje- og gassreserver ikke vil kunne utvinnes. Disse ressursene er derfor er å anse som såkalte stranded assets – verdier som på grunn av en plutselig endring i markedet ikke gir avkastningen som var forespeilet på investeringstidspunktet. Campanale mener denne risikoen ikke avspeiles i dagens markedsverdi for petroleumsselskaper, og at aksjene følgelig er overpriset. Så snart investorer innser dette, hevder Campanale, vil boblen sprekke.

For Norge gjør også et annet økonomisk hensyn seg gjeldende i forvaltningen av SPU. På grunn av det statlige eierskapet i Statoil utgjør oljeaksjer en større andel av Norges portefølje (10 prosent) enn det som gjelder for verdensmarkedet (5 prosent). Norges Bank sendte før nyttår en anbefaling til Finansdepartementet om å fjerne petroleumssektoren som sådan fra SPUs referanseindeks som et tiltak for å redusere eks­poneringen mot prissvingninger i denne sektoren. Vista Analyse har på oppdrag for Greenpeace gjort en tilsvarende vurdering. I en e-post til Ny Tid skriver Gulowsen at analysene viser «at det både er økonomisk risiko å basere seg på nye fossilinvesteringer, og at det å gjøre dette, er et umoralsk veddemål mot at verden skal klare å ta klimaproblemet på alvor». Stolpe­stad skriver i en e-post i Ny Tid: «Det er interessant å merke seg at denne debatten har flere perspektiver. I dette spørsmålet overlapper i stor grad finansielle argumenter med klimaargumentene.»

«Pengene må flyttes fra grått til grønt.» – Stoknes

Desinvesteringseffekten. Gulowsen er positiv til virkningen av engasjementet mot fossilindustrien: «Etter mitt syn har bevegelsen allerede betydelig effekt. Fossilindustrien restrukturerer, mange selskaper har annonsert til dels betydelige satsinger innen fornybar energi, og sektoren tiltrekker i mindre grad den mest attraktive arbeidskraften. I tillegg stilles det i økende grad spørsmål om de grunnleggende økonomiske analysene bak fortsatt satsing på fossile løsninger, i lys av at investorene enten trekker seg ut, eller krever høyere utbytte. Alt dette bidrar til å svekke fossilindustriens makt og påvirkningsevne, slik at det nødvendige grønne skiftet kan komme raskere.»

Ditlev-Simonsen setter imidlertid spørsmålstegn ved effekten av desinvesteringer: «Det er vanskelig å finne dokumentasjon på at det at investorer ekskluderer bransjer og selskaper bare av etiske grunner, gjør verden mer bærekraftig.» Hun mener man heller bør satse på innflytelse via eierskap: «Hvis store eiere i stedet bruker sin makt som aksjeeier til å påvirke bedriften til å opptre mer samfunnsansvarlig og bærekraftig kan det ha en positiv effekt.»

Stolpestad stiller seg positivt til antifossilt-bevegelsens effekt: «For fem år siden var det nærmest utenkelig at olje, kull og gass ikke skulle være noe banker og fond skulle investere i. Så begynte studenter på universiteter over hele verden å kreve at universitetenes penger ikke skulle være investert i fossilt. Det ble starten på en global uttrekksbølge som viser at stadig flere mener det er galt å tjene penger på å utvinne fossil energi. Dette er både et tydelig signal om at dette er fortidens industri, og det frigjør også store ressurser som kan investeres i fornybart, altså framtidens industri.»

Stoknes savner eksplisitt hand­ling på politisk nivå: «De Grønne har tidligere foreslått å omdøpe SPU til ‘Fremtidsfondet’, og skru om investeringene. Det er fordi De Grønne mener at vi også har et globalt ansvar for å iverksette de endringene norske politikere mener er så viktig. Så hvor er handlingen?»

Se også undersak Oljefondet og Skancke-utvalget

Kilder:

---
DEL