Den amerikanske filmskaperen Oliver Stone har laget et fire timer langt intervju med Russlands president Vladimir Putin. Opptakene er gjort ved flere anledninger, og på mange ulike locations, mellom 2015 og 2017.
Som forventet har mottakelsen vært svært blandet. Av enkelte blir Stone beskyldt for å skjønnmale en russisk tyrann som ikke tar fem øre for å manipulere presidentvalg i USA, mens andre mener at han har gjort demokratiet en stor tjeneste. Den britiske avisen The Guardian kaller intervjuet en seier for Stone.
Putin snakker, Stone lytter … så godt han kan, både til Putin og til mannen som sitter ved siden av ham selv og simultanoversetter presidentens ord. Jeg føler en viss medlidenhet med Oliver Stone, som åpenbart har problemer med å forstå umiddelbart hva Putin sier – i tillegg til å vite hvordan han skal reagere. I alle fall når det dreier seg om seriøse saker; verdenspolitikk, Ukraina, Krim. Putin-intervjuene er ikke kritiske intervjuer.
Stone har blitt beskyldt for å skjønnmale en russisk tyrann som manipulerer presidentvalg i USA.
Putin er stadig til stede som en russisk supermann, en som spiller ishockey etter å ha lært det som 60-åring; som forteller om hvordan han trener og svømmer hver dag; og som blir rørt når han nevner at han er bestefar. Utenom akkurat dét lille glimtet av emosjon mister Putin aldri kontrollen, og Stone lar ham snakke – slik han har lovet. Begynnelsen av intervjuets del to handler om at USA i 2002 trakk seg fra ABM-avtalen (Anti-Ballistic Missile Treaty) etter 30 år. Putin gir uttrykk for skuffelse over den beslutningen, og engstelse for «balansen» dersom NATO fortsetter å utplassere raketter rundt grensene til Russland. Det betyr at «vi må respondere». Det er rundt dette tidspunktet at Stone inviterer sitt intervjuobjekt til å se Dr. Strangelove. Filmteamet filmer Putin mens han ser den. Ingen reaksjon, men tolken koser seg med Peter Sellers.
Putin snakker lenge og engasjert om «balanseproblemet». Hvem startet det hele i Georgia? Hvem sto bak oransjerevolusjonen i Ukraina? Det var befolkningen på Krim som avgjorde at de ville være en del av Den russiske føderasjonen; vi ville ikke at Assad skulle få samme «behandling» som Saddam Hussein og Gaddafi, og det er derfor vi gjør det vi gjør med fokus på å slåss mot IS – og så videre. Det er velkjent hva den russiske presidenten mener om disse sakene. Han snakker, han ter seg slik Oliver Stone ville han skulle gjøre, han er velformulert – i alle fall sammenliknet med sin motpart i Det hvite hus! Samtalene foregår på ulike steder, og inkluderer blant annet en rundtur i Kreml, Putins palass 20 minutter fra Kreml, Sotsji og som nevnt ishockeystadion, der han treffer Oliver Stones kone og ber henne besøke St. Petersburg. På dét punktet er jeg enig med ham.
Stone spør, Putin svarer. Den siste delen av Putin-intervjuene er klart den beste av de fire. Den er tatt opp etter at Trump ble valgt til president i USA, og den første halvtimen av samtalen handler om nettopp dét: Påvirket Russland det amerikanske valgresultatet? Visste Putin om det; ga han ordre om hackingen? Stone virker nå mye bedre forberedt enn tidligere, og stiller direkte spørsmål som får Putin til å analysere det amerikanske valget og Trumps seier. Arkivopptak fra amerikanske medier (med Hillary Clinton, Obama, Biden, McCain m.fl.) kryssklippes inn mellom intervjuopptakene. Derfra går samtalen over til å handle om cyberkrig, amerikanernes bruk av dataviruset Stuxnet i Iran, faren for verdenskrig, for et nytt Hiroshima og Nagasaki …
«Det er ikke mulig å bringe frykt til det russiske folket,» sier Putin, som reflekterer rundt hvert enkelt av spørsmålene han blir stilt.
Den siste delen av Putin-intervjuene fungerer dessuten bedre fordi den første halvtimen er rigget som på en scene: to stoler vendt mot hverandre i et stort rom. Ved siden av regissør Stone sitter den uunnværlige tolken Sergej Tsjudinov på den ene siden; på den andre sitter fotografen Anthony Dod Mantle og retter sitt vesle kamera mot Putin. De er omkranset av sikkerhetsvakter, flere kamera- og lydfolk, produsenter; alt er synlig, de er alle del av et skuespill, og nå aksepterer jeg den dramatiske klippingen som forvirret meg i den første episoden. Kanskje er jeg bare blitt vant til den? Etter dette går Stone til Den røde plass, uten Putin, han besøker graven til John Reed, han sier med et smil «Hvor er Trotskij?» Denne sekvensen fyller gapet før det siste møtet mellom de to mennene. Nå setter Stone spørsmålstegn ved Stalin, han spør om Putins foreldre, karakteriserer Putin selv som en av verdens rikeste menn (hvorpå Putin kategorisk nekter for at han har bankkontoer overalt), og til slutt, selvsagt: Dersom du blir valgt i 2018, vil du i 2024 ha sittet ved makten i over 20 år, sier Stone. Putin virker litt irritert – for første og eneste gang i de fire delene som utgjør intervjuet – over Stones diskusjon rundt spørsmålet om hvorvidt makt korrumperer.
Putin blir rørt når han nevner at han er bestefar – det eneste glimtet av menneskelig emosjon vi får i løpet av disse fire timene.
Intervjuene er over. Oliver og Vladimir gir hverandre en klem. Putin sier til Stone at han som filmskaper vil få problemer på grunn av dette dokumentarprogrammet – før han igjen anbefaler Stones kone å dra til St. Petersburg under «de hvite sommernettene». Så forlater han stedet, med alle sine folk, gjennom de pompøse salene. Showet er over. Skuespillerne forlater scenen.
