ESSAY: Utopisten tror på fremskrittet, men fremskrittstanken kan også være kald, hensynsløs og uansvarlig. Espen Hammer spør om det omsider er på tide å gjøre det eldste av alt – naturen – til vår store utopi. 

Espen Hammer
Hammer er professor i filosofi, Temple University, USA. Han arbeider innenfor den post-kantianske tradisjonen i europeisk filosofi. Hans hovedinteresse knytter seg til etikk, politisk filosofi og sosialfilosofi.

To store dystopier har preget vår tid. Den ene knytter seg til den kjernefysiske krigen, som i løpet av sekunder tenkes å ville legge hele sivilisasjoner øde og destruere klodens livsgrunnlag. Den andre knytter seg til klimaforandringer, til de katastrofeaktige omveltningene forskerne forespeiler oss dersom klimagassutslippene fortsetter i uforminsket omfang. I skyggen av dette, og med forestillingen om alle tings forestående endelikt, skal vi vokse opp, leve våre liv, oppdra barn, finne livslykken, være politiske og kanskje kunstneriske, finne ut av det ene og det andre, fiske abbor og forelske oss.

Hvordan skal vi klare dette? Hvordan kan man leve med denne dobbeltheten, dette tvisynet? Er den parallelle bevisstheten om livet og døden – at vi på tross av døden og dens realitet har å leve – den mest avgjørende polariteten i et menneskeliv? Klarer vi likevel å drømme? Eller er vi ubønnhørlig utlevert til marerittet?

Utopienes sammebrudd. Vestens historie har vært full av drømmere. Den utopiske forestillingsevnen lar seg gjenfinne i religion, filosofi, politikk, vitenskap, litteratur og kunst. Utopier kommer i ulike tapninger. For enkelthets skyld kan vi skille mellom tre ulike typer:

Den første er begjærets utopi. Dette er kroppens utopi, drømmen om samfunnet der alle behov er tilfredsstilt, der man ikke trenger å jobbe, der lidelse og sykdom ikke finnes, der alle er lykkelige. Begjærets utopi kan ta en materialistisk form, , slik vi kjenner det fra den antikke hedonismen til renessansetenkeren Thomas More og helt frem til Feuerbach, Marx og Ernst Bloch. Den kan imidlertid også forekomme i religiøse versjoner, for eksempel i kristne oppfattelser om kjødets oppstandelse og det evige liv.

Den andre er rettferdighetens utopi. Dette er den politiske og sosiale virkelighetens utopi, relatert riktignok til begjærets utopi, men med sin egen logikk. Rettferdighetens utopi dreier seg om likhet og brorskap, om verdighet, det å kunne gå med rett rygg fordi man behandles slik man fortjener. Platons stat var en slik utopi, og det samme var Kants evige fred – og, må det tilføyes, marxismens visjon om det klasseløse samfunn. Den kristne versjonen av rettferdighetens utopi er dommens dag der ethvert menneske skal måtte ta ansvar for sitt liv overfor en absolutt lov og en absolutt domstol.

Den tredje typen utopi er den teknokratiske. Teknokraten drømmer om et samfunn der alle menneskets utfordringer lar seg løse gjennom tekniske og administrative tiltak. Med 1950-tallets optimistiske optikk forestilte filosofen Herbert Marcuse seg et samfunn viet til fritid og nytelse, der maskinene utfører så å si alt samfunnsmessig nødvendig arbeid. Helse står ofte sentralt i disse utopiene, og det samme gjør samfunns- og byplanlegging. Oppbyggingen av den norske velferdsstaten kan langt på vei sies å ha forutsatt en teknologisk forestillingsverden. Tekno-utopismen går tilbake til 1800-tallstenkere som Fourier, Owen og Saint-Simon, men gjør seg fremdeles gjeldende i dagens myke informasjonsteknologier, med sine løfter om sterke opplevelser, nye former for kollektivitet, mer kontroll og endeløs kunnskap.

Desillusjon. Utopienes tid synes likevel å være over. De er over fordi en verden truet av kjernefysisk utslettelse og økologisk katastrofe ikke har noen plass til dem. I tillegg har imidlertid de spesifikke utopitypene blitt realisert på måter som har undergravd og pervertert deres respektive forventninger.

Begjærets utopi har funnet sin ironiske virkeliggjørelse i vår tids livsstilsreklame, pornoindustri, forbrukerholdning, Prozac, narsissistiske dysfunksjoner og endeløse kamp mot overvekt. Alle de store tenkerne i den vestlige tradisjonen – fra Platon og Aristoteles til Aquinas, Kant og Freud – har vært enige om at det fullkomment frisatte begjæret er en slavedriver som umyndiggjør, forkvakler og demoniserer. I Huxleys Brave New World er menneskene fullstendig tilfredsstilt. Om man ikke er med på å lede staten, tar man soma og kjenner glemselens og det enkle rutinearbeidets glede. Det man ikke gjør, er å stille spørsmål – man hungrer ikke etter rettferdighet eller innsikt; man er ikke noe mer enn et tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Rettferdighetens utopi fikk sin klassiske skrape under den franske revolusjonens terror, da Robespierre i republikkens og folkeviljens navn lot hodene rulle. I det tjuende århundre er det nok å nevne Gulag-arkipelet, Pol Pots killing fields eller den kinesiske kulturrevolusjonen. Totalitarismen har forvrengt og knust drømmen om det fullkomment rettferdige – «perfekte» – samfunn.

Problemene med den teknologiske utopien kjenner vi alle. Kanskje er det nok å nevne noen stikkord: Tsjernobyl. Challenger. Men også Corbusiers Cité radieuse, asbest, plastposer og bensindrevne biler. Om teknologien synes å skape grenseløse muligheter, bringer den samtidig med seg uforutsette konsekvenser som i dag er i ferd med å ødelegge kloden. Vi bruker og investerer i teknologien – våre liv er vevd sammen med teknologien og følger dens ravende utvikling – men troen på at teknologien skal redde oss har vel ingen lenger. I beste fall kan den reparere noen av sine egne ødeleleggelser.

Fremskrittet med stor F. Utopisten tror på fremskrittet, samfunnet som beveger seg mot et fremtidig mål. Utopisten vender seg således mot fremtiden – det er fremtiden som skal gi nåtiden mening, og nåtiden er ikke noe annet enn et trinn mot det forjettede landet i det fjerne. Men hvem tror i dag på Fremskrittet med stor F?

Og er ikke selve fremskrittsideen farlig? Inviterer den ikke, som allerede Edmund Burke hevdet, altfor lett til en lemfeldig omgang med den virkeligheten vi tross alt befinner oss innenfor, og med de tradisjonene vi tross alt må bygge på når identiteter skal stiftes og mennesker skal forstå hverandre?

Begjærets utopi har funnet sin ironiske virkeliggjørelse i vår tids livsstilsreklame, pornoindustri, forbrukerholdning, Prozac, narsissistiske dysfunksjoner og endeløse kamp mot overvekt.

Fremskrittstanken kan være kald, hensynsløs og uansvarlig. Fryktelige forbrytelser – den europeiske kolonialiseringen av den tredje verden, for eksempel  ̶  har blitt begått i fremskrittets navn.

Man kan hevde at den eneste gjenlevende fremskrittstanken – eneste gjenlevende utopi  ̶  er nyliberalismens visjon om et samfunn åpent for alles frie tilgang til markeder og investeringsmuligheter. Nyliberalismen tolker frihet som evnen til uinnskrenket å se seg selv som en økonomisk aktør. Den stiller seg skeptisk til offentlige velferdsordninger og til statlig virksomhet overhodet. Det er kun det private initiativ som teller. Alle andre transaksjoner, inkludert kollektiv handling generelt, ses på som potensielt ufrie. Gjennom deltakelse på de globale markedene skal den nye homo oeconomicus ikke bare realisere seg som fri, men også – takket være konkurranse – få tilgang til de beste og mest berikende varer og opplevelser som markedet kan tilby.

Nyliberalismen kombinerer elementer fra både begjærets, rettferdighetens og teknologiens utopier. Den lover individuell lykke (gjennom forbruk), rettferdighet (ved at færrest mulig ytre hindringer skal stå i veien for frie, mellommenneskelige transaksjoner) og en endeløs ny frembringelse av tjenester og produkter. I motsetning til de klassiske utopiene er imidlertid nyliberalismen – med sin tilbakeføring av alle forhold til det private, privat næringsliv og privat forbruk – påfallende upolitisk. Nyliberalismen har ingen politiske løsninger på noen av de store problemene verden står overfor i dag: klima- og økokrisen, flyktningkrisen, spenningene mellom supermaktene, den vedvarende krigføringen i Midtøsten, rasisme og utbytting, faren for atomkrig osv. I sin forvrengte, men likevel ikke helt uredelige versjon, sier den kun, som George W. Bush fremførte i sin første tale etter 9/11: Go shopping!

Den utopiske utopi. Moderniteten har lenge befunnet seg i en dystopisk fase. Finnes det da ikke lenger noe rom for utopisk tenkning? «U-topi» betyr «ikke-sted» – det fraværende, det som i beste fall er et rent potensiale. Selvsagt kan det tenkes. For meg ville en slik Naturen er det eldste av alt, og alle tradisjonelle fremskritts- og frigjøringsideer har tatt sikte på å fornekte og avvise vårt forhold til naturen. Å gjøre naturen til innhold i en ny utopi betyr en tilbakevending til det eldste, til grunnlaget for alt liv. Det betyr også en identifikasjon med en virkelighet større enn individet selv, en virkelighet vi tilhører og er avhengig av. Sist men ikke minst forutsetter en økologisk utopi at vi som kollektive vesener må utmeisle en helt ny politikk og en helt ny ideologi som avviser den nyliberale forbrukermentaliteten, og søker bedre og mer respektfulle måter å eksistere som naturvesener på.

Innholdet i en slik utopi? Vel  ̶  det er lett å karikere. En verden der naturen er blitt til med- og ikke motspiller eller ressurs. En verden der enhver skapning gis mulighet til å utfolde og realisere seg selv i tråd med sin egen natur. En verden der mennesket ikke lenger ser seg selv som herre og ytterste formål. En verden, også, der mennesker respekterer hverandre, og hvor utbytting, vold og krig ikke finner sted. En grønn sosialisme? En økososialisme?

Men alt dette er jo bare en drøm … og her ligger jeg. Snart kimer vekkeklokken  ̶  og verden trenger seg på i all sin trettende faktisitet. På tide å stå opp. Alt er ved det samme – og vil enten forbli slik eller forandre seg til det verre. Jeg og alle andre vet dette. Likevel må det være lov til å drømme, og kanskje finnes det ikke noe mer elementært uttrykk for menneskets frihet enn dets evne til å drømme, til å forestille seg muligheter som overskrider det umiddelbart gitte. Vi trenger drømmen om det bedre, og vi trenger den foregripende, eksakte fantasien, for uten dette finnes det jo ikke lenger noe håp.

DEL