ESSAY: Utopisten tror på fremskrittet, men fremskrittstanken kan også være kald, hensynsløs og uansvarlig. Espen Hammer spør om det omsider er på tide å gjøre det eldste av alt – naturen – til vår store utopi. 

To store dystopier har preget vår tid. Den ene knytter seg til den kjernefysiske krigen, som i løpet av sekunder tenkes å ville legge hele sivilisasjoner øde og destruere klodens livsgrunnlag. Den andre knytter seg til klimaforandringer, til de katastrofeaktige omveltningene forskerne forespeiler oss dersom klimagassutslippene fortsetter i uforminsket omfang. I skyggen av dette, og med forestillingen om alle tings forestående endelikt, skal vi vokse opp, leve våre liv, oppdra barn, finne livslykken, være politiske og kanskje kunstneriske, finne ut av det ene og det andre, fiske abbor og forelske oss.

Hvordan skal vi klare dette? Hvordan kan man leve med denne dobbeltheten, dette tvisynet? Er den parallelle bevisstheten om livet og døden – at vi på tross av døden og dens realitet har å leve – den mest avgjørende polariteten i et menneskeliv? Klarer vi likevel å drømme? Eller er vi ubønnhørlig utlevert til marerittet?

Utopienes sammebrudd. Vestens historie har vært full av drømmere. Den utopiske forestillingsevnen lar seg gjenfinne i religion, filosofi, politikk, vitenskap, litteratur og kunst. Utopier kommer i ulike tapninger. For enkelthets skyld kan vi skille mellom tre ulike typer:

Den første er begjærets utopi. Dette er kroppens utopi, drømmen om samfunnet der alle behov er tilfredsstilt, der man ikke trenger å jobbe, der lidelse og sykdom ikke finnes, der alle er lykkelige. Begjærets utopi kan ta en materialistisk form, , slik vi kjenner det fra den antikke hedonismen til renessansetenkeren Thomas More og helt frem til Feuerbach, Marx og Ernst Bloch. Den kan imidlertid også forekomme i religiøse versjoner, for eksempel i kristne oppfattelser om kjødets oppstandelse og det evige liv.

Den andre er rettferdighetens utopi. Dette er den politiske og sosiale virkelighetens utopi, relatert riktignok til begjærets utopi, men med sin egen logikk. Rettferdighetens utopi dreier seg om likhet og brorskap, om verdighet, det å kunne gå med rett rygg fordi man behandles slik man fortjener. Platons stat var en slik utopi, og det samme var Kants evige fred – og, må det tilføyes, marxismens visjon om det klasseløse samfunn. Den kristne versjonen av rettferdighetens utopi er dommens dag der ethvert menneske skal måtte ta ansvar for sitt liv overfor en absolutt lov og en absolutt domstol.

Den tredje typen utopi er den teknokratiske. Teknokraten drømmer om et samfunn der alle menneskets utfordringer lar seg løse gjennom tekniske og administrative tiltak. Med 1950-tallets optimistiske optikk forestilte filosofen Herbert Marcuse seg et samfunn viet til fritid og nytelse, der maskinene utfører så å si alt samfunnsmessig nødvendig arbeid. Helse står ofte sentralt i disse utopiene, og det samme gjør samfunns- og byplanlegging. Oppbyggingen av den norske velferdsstaten kan langt på vei sies å ha forutsatt en teknologisk forestillingsverden. Tekno-utopismen går tilbake til 1800-tallstenkere som Fourier, Owen og Saint-Simon, men gjør seg fremdeles gjeldende i dagens myke informasjonsteknologier, med sine løfter om sterke opplevelser, nye former for kollektivitet, mer kontroll og endeløs kunnskap.

Desillusjon. Utopienes tid synes likevel å være over. De er over fordi en verden truet av kjernefysisk utslettelse og økologisk katastrofe ikke har noen plass til dem. I tillegg har imidlertid de spesifikke utopitypene blitt realisert på måter som har undergravd og pervertert deres respektive forventninger.

Begjærets utopi har funnet sin ironiske virkeliggjørelse i vår tids livsstilsreklame, pornoindustri, forbrukerholdning, Prozac, narsissistiske dysfunksjoner og endeløse kamp mot overvekt. Alle de store tenkerne i den vestlige tradisjonen – fra Platon og Aristoteles til Aquinas, Kant og Freud – har vært enige om at det fullkomment frisatte begjæret er en slavedriver som umyndiggjør, forkvakler og demoniserer. I Huxleys Brave New World er menneskene fullstendig tilfredsstilt. Om man ikke er med på å lede staten, tar man soma og kjenner glemselens og det enkle rutinearbeidets glede. Det man ikke gjør, er å stille spørsmål – man hungrer ikke etter rettferdighet eller innsikt; man er ikke noe mer enn et tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Rettferdighetens utopi fikk sin klassiske skrape under den franske revolusjonens terror, da Robespierre i republikkens og folkeviljens navn lot hodene rulle. I det tjuende århundre er det nok å nevne Gulag-arkipelet, Pol Pots killing fields eller den kinesiske kulturrevolusjonen. Totalitarismen har forvrengt og knust drømmen om det fullkomment rettferdige – «perfekte» – samfunn.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.