ESSAY: Utopisten tror på fremskrittet, men fremskrittstanken kan også være kald, hensynsløs og uansvarlig. Espen Hammer spør om det omsider er på tide å gjøre det eldste av alt – naturen – til vår store utopi. 

To store dystopier har preget vår tid. Den ene knytter seg til den kjernefysiske krigen, som i løpet av sekunder tenkes å ville legge hele sivilisasjoner øde og destruere klodens livsgrunnlag. Den andre knytter seg til klimaforandringer, til de katastrofeaktige omveltningene forskerne forespeiler oss dersom klimagassutslippene fortsetter i uforminsket omfang. I skyggen av dette, og med forestillingen om alle tings forestående endelikt, skal vi vokse opp, leve våre liv, oppdra barn, finne livslykken, være politiske og kanskje kunstneriske, finne ut av det ene og det andre, fiske abbor og forelske oss.

Hvordan skal vi klare dette? Hvordan kan man leve med denne dobbeltheten, dette tvisynet? Er den parallelle bevisstheten om livet og døden – at vi på tross av døden og dens realitet har å leve – den mest avgjørende polariteten i et menneskeliv? Klarer vi likevel å drømme? Eller er vi ubønnhørlig utlevert til marerittet?

Utopienes sammebrudd. Vestens historie har vært full av drømmere. Den utopiske forestillingsevnen lar seg gjenfinne i religion, filosofi, politikk, vitenskap, litteratur og kunst. Utopier kommer . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Abonnement kr 195 kvartal