To store dystopier har preget vår tid. Den ene knytter seg til den kjernefysiske krigen, som i løpet av sekunder tenkes å ville legge hele sivilisasjoner øde og destruere klodens livsgrunnlag. Den andre knytter seg til klimaforandringer, til de katastrofeaktige omveltningene forskerne forespeiler oss dersom klimagassutslippene fortsetter i uforminsket omfang. I skyggen av dette, og med forestillingen om alle tings forestående endelikt, skal vi vokse opp, leve våre liv, oppdra barn, finne livslykken, være politiske og kanskje kunstneriske, finne ut av det ene og det andre, fiske abbor og forelske oss.

Hvordan skal vi klare dette? Hvordan kan man leve med denne dobbeltheten, dette tvisynet? Er den parallelle bevisstheten om livet og døden – at vi på tross av døden og dens realitet har å leve – den mest avgjørende polariteten i et menneskeliv? Klarer vi likevel å drømme? Eller er vi ubønnhørlig utlevert til marerittet?

Utopienes sammebrudd. Vestens historie har vært full av drømmere. Den utopiske forestillingsevnen lar seg gjenfinne i religion, filosofi, politikk, vitenskap, litteratur og kunst. Utopier kommer i ulike tapninger. For enkelthets skyld kan vi skille mellom tre ulike typer:

Den første er begjærets utopi. Dette er kroppens utopi, drømmen om samfunnet der alle behov er tilfredsstilt, der man ikke trenger å jobbe, der lidelse og sykdom ikke finnes, der alle er lykkelige. Begjærets utopi kan ta en materialistisk form, , slik vi kjenner det fra den antikke hedonismen til renessansetenkeren Thomas More og helt frem til Feuerbach, Marx og Ernst Bloch. Den kan imidlertid også forekomme i religiøse versjoner, for eksempel i kristne oppfattelser om kjødets oppstandelse og det evige liv.

Den andre er rettferdighetens utopi. Dette er den politiske og sosiale virkelighetens utopi, relatert riktignok til begjærets utopi, men med sin egen logikk. Rettferdighetens utopi dreier seg om likhet og brorskap, om verdighet, det å kunne gå med rett rygg fordi man behandles slik man fortjener. Platons stat var en slik utopi, og det samme var Kants evige fred – og, må det tilføyes, marxismens visjon om det klasseløse samfunn. Den kristne versjonen av rettferdighetens utopi er dommens dag der ethvert menneske skal måtte ta ansvar for sitt liv overfor en absolutt lov og en absolutt domstol.

Ny Tid i julegave

Den tredje typen utopi er den teknokratiske. Teknokraten drømmer om et samfunn der alle menneskets utfordringer lar seg løse gjennom tekniske og administrative tiltak. Med 1950-tallets optimistiske optikk forestilte filosofen Herbert Marcuse seg et samfunn viet til fritid og nytelse, der maskinene utfører så å si alt samfunnsmessig nødvendig arbeid. Helse står ofte sentralt i disse utopiene, og det samme gjør samfunns- og byplanlegging. Oppbyggingen av den norske velferdsstaten kan langt på vei sies å ha forutsatt en teknologisk forestillingsverden. Tekno-utopismen går tilbake til 1800-tallstenkere som Fourier, Owen og Saint-Simon, men gjør seg fremdeles gjeldende i dagens myke informasjonsteknologier, med sine løfter om sterke opplevelser, nye former for kollektivitet, mer kontroll og endeløs kunnskap.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.