Økonomien styrer norsk politikk overfor Angola

Norge påtaler i mindre grad menneskerettsbrudd i land de har store økonomiske interesser i, så som Angola, sier leder for FNs menneskerettskontor i landet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Statoil la nylig frem tall som viser at selskapet til sammen har investert 2,4 milliarder dollar i angolansk petroleumsindustri.

– Det hevdes at det er større norske investeringer i Angola enn samlet årlig norsk bistand til hele Afrika, sier Vegard Bye, leder for FNs menneskerettskontor i Luanda, Til Ny Tid.

– Det er neppe noen stor bombe at Norge med så store egeninteresser i Angola blir mindre opptatt av å påpeke menneskerettsproblemer enn vi er i andre land. Det er vel i en slik situasjon vi tydelig ser at Norge ikke er noe annet enn et land i verden, understreker Bye.

Intet oppgjør

En av de store utfordringene i en post-krig-situasjon er å omdanne de væpnete fraksjonene, og sikre sivilbefolkningens rettigheter.

– På den ene siden må både den angolanske hæren og UNITA berømmes for at den fryktelige krigen de utkjempet ikke minst de siste ti åra, raskt ble til en effektiv fredstilstand etter at Savimbi ble drept og endelig våpenhvile undertegnet i april 2002. Så effektiv må denne freden betegnes nå at en blir ekstra skeptisk til hva de siste ti krigsåra egentlig dreide seg om bortsett fra to militære eliters kamp om makt og naturressurser. Men om fred er noe mer enn fravær av krig, blir bildet langt mindre flatterende, påpeker Bye.

Etter at anslagsvis 1,2 millioner mennesker ble drept disse ti siste åra, ga partene hverandre et helt generelt amnesti uten plass for verken sannhet eller rettsoppgjør.

– FN sa ved undertegnelsen klart fra om at amnesti for alvorlige krigsforbrytelser eller forbrytelse mot menneskeheten ikke kan godkjennes. Det står fortsatt ved lag, understreker Bye.

Allikevel er det svært få i Angola i dag som ser ut til å ville ta et oppgjør med de forbrytelsene som ble begått fra alle sider.

– Det som kanskje er enda mer alvorlig er at ingen systematiske forsøk på forsoning er gjort i de hundrevis av lokalsamfunn som ble rammet. Følgene av dette begynner vi å se tydelig nå. Når flyktninger og fordrevne vender tilbake, samtidig som valgkampen mellom de som drev krig så smått begynner å komme i gang, avdekkes et konfliktmønster rundt omkring i landet som kan bli svært vanskelig å mestre det nærmeste halvannet året. En fred uten sannhet, rettferd og forsoning kan vise seg å bli lite bærekraftig, selv om ingenting i dag tyder på noen ny krigssituasjon, sier Bye.

FNs feilslag

– I den grad det internasjonale samfunnet ikke makter å sikre sivilbefolkningen grunnleggende menneskerettigheter; i hvilken grad mister da folk troen på det internasjonale engasjementet?

– Folk i Angola har vel i utgangspunktet ingen grunn til å ha særlig tillit til det du kaller det internasjonale samfunnet. De hadde antakelig det verste av alle kolonisystemer, selv om påfallende mange i dagens elendighet ser med nostalgi tilbake på portugisertida. Deretter ble Angola en kasteball i den kalde krigen, en krigsarena for kampen om apartheid i Sør-Afrika og mellom øst og vest som de i svært liten grad hadde noe eget forhold til. I den grad denne kampen dreide seg om motstridende politiske og sosiale prosjekter, har de som trodde de kjempet for sosial frigjøring og rettferd og mot fattigdom spesielt liten grunn til å juble over det de ble sittende igjen med, sier Bye.

Dette er heller ikke et land der FNs fredsinnsats har noen ærerik historie. Kofi Annan har framhevet Angola-freden i 1992 som en av de store feilslagene i FNs historie. – Vi som jobber for å gjenopprette alt dette har ganske tunge odds mot oss. Det kontoret jeg leder bygger på en ti år lang tradisjon med til dels store kontingenter av menneskerettsmedarbeidere i landet, og en må spørre seg hva som egentlig er kommet ut av det. Hovedproblemet har hele tida vært mangel på vilje til å gi FN et skikkelig mandat til å forsvare menneskerettighetene i landet. Angola har med sine store ressurser klart å avvise alle FNs forsøk på et mer effektivt beskyttelsesmandat. Det vi nå prøver å få på plass er angolanske institusjoner som blir mer effektive på dette, både et ombudsmannssystem og ikke minst et sterkere og mer effektivt sivilsamfunn, understreker Bye.

Cabinda

Situasjonen i Cabinda-enklaven nord for det øvrige Angola fremheves som meget vanskelig, med landets største produksjon av olje og krav om uavhengighet.

– Situasjonen i Cabinda er i dag langt bedre enn på lenge. Det siste året har menneskerettsbrudd blitt både færre og mindre alvorlige enn så seint som i 2003. Det skyldes i hovedsak at en ny guvernør og en ny militærkommandant har lagt seg på en mye mykere linje overfor sivilbefolkningen, og at det også settes inn relativt mye ressurser i sosiale prosjekter, langt mer enn i resten av landet. Men det politiske problemet er på ingen måte løst, det er knapt nok berørt fra myndighetenes side. En uavhengighet for Cabinda er helt uaktuelt, slår Bye fast. Han viser allikevel til at erfaring fra tilsvarende konflikter i andre land tilsier at en eller annen form for autonomi er vanskelig å unngå om en endelig fred skal oppnås.

– Angola er kanskje det aller beste eksempelet på den vanskelige koplingen mellom naturressurser, fattigdom og menneskerettighetsbrudd. Mens enkelte oljeselskap støtter mineryddingsarbeidet i Angola, har Chevron minelagt områdene rundt sine installasjoner i Cabinda. Hva gjør FN i forhold til slike problemstillinger?

– Det er en stor tragedie at en regjering som har kjempet mot kolonivelde, apartheid og imperialisme i førti år ikke er i stand til å utnytte slike naturressurser til fordel for flertallet av befolkningen. Det er for så vidt ingen ny observasjon at tilgang på store naturressurser i fattige land har en tendens til å bli mer en forbannelse enn en velsignelse for folk flest. Jeg kjenner best til de mange eksemplene fra Latin-Amerika , men det jeg har sett her i Angola og mange andre land i det vestlige Afrika, er nesten verre enn alle de andre eksemplene jeg kjente fra før, sier Bye.

Han mener det er vanskelig å se noen annen god forklaring på at krigen varte så lenge og ble så grusom, enn at det hadde med kamp om olje og diamanter å gjøre, og at dette skapte grunnlag for hele den korrupsjonskulturen som har satt seg i den angolanske ryggmargen.

– Men verst er at det i dag ikke ser ut til å være noen interesse for å bruke de enorme ressursene på kamp mot fattigdommen når landet først har fått fred. At et land som Angola ligger nesten på topp i verden i barnedødelighet, og bruker bare halvparten så stor andel av budsjettet sitt på helse og utdanning som sine langt fattigere naboland, kan vi vanskelig karakterisere som annet enn grove brudd på de sosiale og økonomiske rettigheter landet er forpliktet på. Dette er en situasjon som de internasjonale oljeselskapene – inkludert de norske – også må ta sin del av ansvaret for. Det arbeides som kjent i FNs Menneskerettskommisjon med et regelverk for transnasjonale selskapers menneskerettsansvar. Angola kan bli et interessant land å prøve dette regelverket på, påpeker Bye.

Økonomien bestemmer

Å sette en stopper for eksport av olje for å tvinge myndighetene til å ta tak i problemene, har han liten tro på.

– Eksportforbud for olje fra Cabinda, og det vil i praksis si omtrent totalforbud for oljeeksport fra Angola, er en helt uaktuell problemstilling, til det er interessene alt for store og godt spredt. Det som har kommet opp i det siste er godkjenningsstemplet via Kimberley-prosessen på diamanter fra Lundas, et område nordøst i Angola på det dobbelte av Portugals størrelse der en million mennesker lever i en bortimot rettsløs tilstand. Dette er nok i dag det største menneskerettsproblemet i Angola, om vi ser bort fra fattigdommen. Det var et spørsmål i EU-parlamentet nylig om dette, etter en omfattende rapport som dokumenterte 32 drap i regi av politi- og sikkerhetsstyrker i Lundas i 2004, påpeker Bye.

Samme år ble flere hundre tusen kongolesere og andre utlendinger som leter etter diamanter i området utvist på tildels brutalt vis. Men også her er de økonomiske interessene for store i for mange land til at et slikt forslag blir tatt helt seriøst, tror han. Fra FNs side forsøker man nå å øke fokus på denne regionen, som stort sett er glemt av utenverden.

– Det ble arrangert et norsk-angolansk oljeseminar i Luanda i begynnelsen av juni; i hvilken grad tar norske myndigheter høyde for problemene knyttet til å operere i et land som Angola?

– Norske myndigheter er offisielt opptatt av viktige problemstillinger rundt oljevirksomheten i Angola som har med kamp mot korrupsjon og respekt for menneskerettigheter å gjøre. Fra vårt kontors side kunne vi nok likevel gjerne sett en litt mer proaktiv norsk holdning i disse sakene. Både Hydro, Statoil, Aker-Kværner og flere andre norske selskaper er betydelige aktører på oljesektoren i Angola, og de har ambisjoner om å bli større, påpeker Bye.

Statssekretær for bistandsministeren, Leiv Lunde, var også tilstede på seminaret i Luanda.

– Norske myndigheter er positive til et bredt engasjement fra norsk oljeindustri i Angola. Under olje-seminaret demonstrerte en rekke norske selskaper hvordan de vektlegger åpenhet, bærekraft og bidrag til å skape verdifulle arbeidsplasser i Angola, sier Lunde til Ny Tid.

Åpenhet

Ifølge Bye hevdes det altså at norsk næringsliv investerer mer i Angola enn samlet årlig norsk bistand til hele Afrika.

– I et slikt lys er det kanskje vel så viktig å drøfte hvordan norsk oljevirksomhet i dette landet forholder seg til viktige menneskerettssaker i Angola som korrupsjon, ressursfordeling og bruk av oljeressurser i nasjonsbygging, enn det meste som ellers diskuteres om norsk bistands- og menneskerettspolitikk i verden i sin alminnelighet. Jeg tror det er ganske mye å gå på før vi kommer dit, poengterer Bye.

– Åpenhet fra oljeselskapene om de økonomiske forholdene ved operasjon i land som Angola er en selvfølge, er det ytterligere ting disse selskapene kan gjøre for å sikre at mer av inntektene til myndighetene faktisk kommer befolkningen til gode?

– BP var i sin tid et foregangsselskap da de offentliggjorde sine regnskapstall fra Angola. Det fikk de hard straff for. Nå er det faktisk IMF av alle som har vært den store pådriveren for mer åpenhet rundt oljeregnskapene. Statoil viser til at alle deres regnskap er offentlige, men det er jo ikke så mange angolanere som har fantasi til å søke i Brønnøysund-registret etter norsk-språklige regnskaper for å skaffe seg denne innsikten, påpeker Bye.

Ellers mener han det bør være et viktig siktemål at både Angola som land og nasjonale og internasjonale selskaper går fullt inn i det britiske EITI-systemet (Extractive Industries’ Transparency Initiative), og forøvrig følger prinsippet for «Publish What You Pay». Pengefondet har ikke vært i stand til å finne svaret på hvor det har blitt av de store ekstrafortjenestene fra de høye oljeprisene. Det har først og fremst med angolanske finanstransaksjoner å gjøre.

– Men oljeselskapene kunne nok bidratt mer, om de hadde blitt enige om full åpenhet. Når det gjelder fordeling av oljemilliardene er det vel begrenset hvor mye selskapene kan påvirke angolansk politikk. Angola får nye store lån og får ettergitt gamle uavhengig av dette, også fra land som offisielt kobler dette til fattigdomsbekjempelse og kamp mot korrupsjon. Her mangler det en hel del politisk troverdighet, ifølge Bye.

Også norske myndigheter påpeker behovet for åpenhet.

– De sentrale oljeutfordringene er de samme for hele Angola: god forvaltning av ressurser og inntekter som kommer hele befolkningen til gode. Dette bidrar Norge til i utviklingssamarbeidet og gjennom engasjementet i Extractive Industries Transparency Initiative (EITI), hvor også Statoil og Norsk Hydro deltar, sier Lunde.

Snillisme

Norges nåværende og også tidligere regjeringer finner det presserende å påpeke at Norge er en aktiv støttespiller for FN, til tross for at vårt engasjement i en del sammenhenger har sunket, så som i fredsstyrkene. Vegard Bye etterlyser en mer aktiv politikk fra norsk side, for å sette menneskerettene i høysetet innen FN.

– I Norge ønsker alle seg et sterkest mulig FN. De fleste regner vel med at dette skal gjelde både globalt og på landnivå der det er store utfordringer som fattigdom, skrikende sosiale forskjeller, og menneskerettsproblemer. I praksis er FN på landnivå ikke særlig ivrig etter å påpeke slike svakheter. Det ligger snarere i FN-kulturen å være best mulig venner med den enkelte regjering, sier Bye.

I en tid der ikke-intervensjonsprinsippet er brutt, og globaliseringen også skal ha en etisk dimensjon, mener han at slik snillisme i mange tilfeller er misforstått FN-politikk.

– FNs Høykommissær for Menneskerettigheter har mange ganger påtalt dette, og også fått støtte fra Kofi Annan. Hun våger å gå i konflikt med andre deler av FN-systemet om dette. Norge bør som en stor bidragsyter til FN, både generelt og eksempelvis her i Angola, bli en tydeligere pådriver for at FNs offisielle politikk om å gjøre menneskeretter til et kjernepunkt i alt FN-engasjement blir til virkelighet, sier Bye.

Han mener vi bør forlange at alle FNs stedlige koordinatorer blir bedre skolert og bevisstgjort på dette ansvaret. Høykommissæren kan spille en viktig rolle i denne sammenheng, slik at stedlig utplasserte menneskerettsarbeiderne rundt i verden får mer backing fra sine FN-kollegaer.

– Den reformprosessen som er i gang nå virker lovende i den sammenheng, og bør få Norges aktive støtte, avslutter Bye.

---
DEL

Legg igjen et svar