Økonomi i et sunt økosystem

En økonomi der produksjon, forbruk og resirkulering henger sammen i en balansert «næringskjede», er løsningen på den økologiske krisen, ifølge økonom Ove Jakobsen.

Transformative Ecological Economics

Ove Jakobsen

Routledge

UK

Det finnes dem som ennå kverulerer, men de fleste erkjenner nå at vår levemåte har brakt oss til kanten av et stup, der trusselen om globale kriser er reell og alvorlig. For første gang i jordklodens historie har én art klart å rokke ved livsvilkårene til egen eksistens. I årene fremover vil en altoverskyggende diskusjon handle om hvordan vi løser de problemene vi selv har skapt. Er det tilstrekkelig å gjøre endringer innenfor det moderne samfunnets rammer, eller må vi tenke radikalt annerledes?

Jeg er blant dem som er åpen for at en grønn transformasjon av samfunnslivet kan være nødvendig. Likevel har jeg betraktet den økologiske økonomien med en viss skepsis. Det er forskjell på å stille seg i en kritisk posisjon og det å fremme idealistiske visjoner om en dypøkologisk vending, radikalt annerledes enn den virkeligheten vi lever i. Denne innstillingen lå til grunn da jeg leste økonomiprofessor Ove Jakobsens Transformative Ecological Economics – likevel ble boken et interessant og lærerikt møte med radikale, tidvis utopiske, men likevel realistiske tanker.

Det skilles mellom grønn og økologisk økonomi: Den første er en forlengelse av det bestående; den siste ser en systemkrise som krever fundamentale endringer av hvordan vi lever.

Reduksjonisme. La oss starte med bokens andre del, der vi presenteres for 32 ulike tenkere og deres respektive prosjekter. Fremstillingen spenner fra filosofiske og vitenskapelige inspirasjonskilder, via betydningen av tverrfaglighet og det å se økonomien som en moralsk vitenskap, til institusjonelle ordninger og konkrete løsningsgrep. Når en bok sveiper over et så bredt landskap, er det klart at hver enkelt presentasjon bare gir en ørliten smakebit. Jakobsen holder seg unna kommentatorrollen, og presenterer heller hvert perspektiv på dets egne premisser, noe som oppleves som en befriende invitasjon til å tenke selv. Jeg leste boken på samme vis som man beveger seg på en filmfestival: fra det ene punktet til det neste, stadig gitt nye vinklinger på et helhetlig rammeverk, en mosaikk av inntrykk og ideer som nettopp ved å være sammensatt og gjerne motsetningsfull, bidrar til dypere forståelse.

En viktig bit i Jakobsens mosaikk er bevisstgjøringen av hvordan det moderne samfunnet gjennomsyres av et mekanisk, instrumentelt og reduksjonistisk tenkesett – der fokuset rettes mot enkeltdelene og hva vi kan gjøre med dem. Det tas til orde for en organisk betraktningsmåte, der naturen, samfunnet og økonomien henger sammen i en dynamisk helhet. En slik mentalitetsendring hadde innvirket på vår politiske tenkning og på hvordan vi organiserer samfunnet. Den hadde for eksempel gjort oss mer bevisste på verdien av en sirkulær økonomi, der produksjon, distribusjon, forbruk og resirkulering henger sammen i mye tettere kretsløp enn i dag. I dette blir også poenget med lokale valutaer mer forståelig. Det handler ikke om å forlate globale eller nasjonale løsninger, men om å bidra til ordninger som stimulerer lokale, kortreiste økonomiske kretsløp.

Organisk forståelse. Bokens første og tredje del har en helt annen form. Den første presenterer tre analytiske distinksjoner som former Jakobsens tekst som helhet. Betydningen av å bevege seg fra en mekanisk til en organisk forståelse av virkeligheten er grunnleggende: Fremfor å betrakte verden som en mengde enkeltstående objekter, bør vi vektlegge hvordan alt er koblet sammen gjennom dynamiske relasjoner preget av kontinuerlig endring. Dette leder videre til et analytisk skille mellom ideologi (som anses som forankret i bevaringen av det bestående) og utopi (kilden til å skape alternative fortellinger om en annerledes fremtid). Til sist skisseres et skille mellom grønn og økologisk økonomi. Den grønne økonomien ses som en forlengelse av den bestående orden, innrettet mot å løse miljøproblemene gjennom reformer. Den økologiske økonomien betrakter derimot problemene som uttrykk for en systemkrise, som bare kan løses gjennom fundamentale endringer av hvordan vi lever.

Del én skaper en fortolkningskontekst for det vi leser i del to, de 32 innfallsvinklene jeg innledet med. I tredje del kobles så de ulike de elementene sammen til en skisse av en transformativ økologisk økonomi, en utopi som utledes gjennom et narrativ forankret i kategoriene verdensanskuelse, økonomisk system, forretningspraksis og menneskebilde. I møtet med dette tenkesettet vekkes min kritiske sans til live igjen – men det er ingen tvil om at boken lykkes med å vise muligheten til å tenke annerledes.

Kompleks virkelighet. Jakobsens spennende tekst kunne vanskelig leses uten i relieff til min egen bok Fra evig vekst til grønn politikk (2016). Der jeg tegner et historisk-politisk kart over et mangfoldig landskap, inntar Jakobsen en mye tydeligere posisjon idet han peker ut retningen for en alternativ samfunnsutvikling. Og der mitt forankringspunkt er politikken, hvorfra jeg forsiktig skriver meg i retning av økonomien, er Jakobsens startpunkt det motsatte: Hans betraktninger har basis i økonomien og muligheten for å transformere denne, mens politikkens og ideologienes mangfoldige og omskiftelige spill er lite synlig.

Det er i dette jeg finner min viktigste kritiske kommentar til boken: motstandspunktet, den bestående orden, blir tidvis fremstilt for endimensjonalt og karikert. Der min bok belyser et moderne samfunn i brytningen mellom en rekke politiske diskurser, skriver Jakobsen om ideologien i entall – forstått som en symbiose av et mekanisk verdensbilde, instrumentell vitenskap og økonomisk liberalisme. Dette er utvilsomt betydningsfullt og viktig. Men – hvis vi aksepterer at virkeligheten er mer sammensatt og kompleks enn dens karikatur, ledes vi i retning av et spørsmål Jakobsen ikke gir åpning for: Er det gitt at vi må tenke i helt nye baner for å skape en bærekraftig livsform? Kan det være at liberalistiske, mekanisk funderte strategier vil kunne gi velfungerende løsninger, de også?

Det handler ikke om å forlate globale eller nasjonale løsninger, men om å bidra til ordninger som stimulerer lokale, kortreiste økonomiske kretsløp.

Øko-ideologi. Ove Jakobsen er rimelig kategorisk når han hevder at de etablerte mekanismene ikke kan vise vei til det samfunnet vi må skape. Dette gir fremstillingen et enten-eller-preg.  Et mulig alternativ er å legge til grunn at vi står overfor komplekse spørsmål uten entydige svar. Fremfor å snakke i absolutte termer, bør vi være åpne for at mange løsninger vil skapes i mellomrommene mellom det bestående og det som finnes av alternativer. Vi bør erkjenne at også økologismen er en ideologi, som inngår i brytninger mot og samspill med andre ideologier – der våre veivalg til syvende og sist handler mest om verdier, forståelsesformer og hva vi vil med samfunnsutviklingen. Dette poenget vil kunne utdypes ved at Ove Jakobsens transformative, økonomisk-økologiske utopi får bryne seg mot mer politisk funderte perspektiver.