Den skogkledde Omo-dalen, flankert av halvørken, snor seg gjennom det sørlige Etiopia på vei mot elvens utløp i Lake Turkana, den største innsjøen i området. I Omo-dalen lever en håndfull små folkegrupper – karo, mursi, hamer, daasanach – og de livnærer seg av husdyrhold, jordbruk og fiske. De ville ikke ha vært der uten elven, som etterlater seg et næringsrikt slam når det er regntid i høylandet og den flommer over.
De som skaffer seg et utkomme ved Omo-elven, hovedpersonene i Fausto Padovinis bok Omo Change, har i utgangspunktet ingenting med Etiopia å gjøre, og Etiopia er lite interessert i dem. De ble innlemmet i staten under keiser Menelik II på slutten av 1800-tallet, da statens areal vokste enormt grunnet erobringen av Ogaden og Oromia. Over natten ble millioner av somaliere og oromoer etiopiske undersåtter. Det klassiske Etiopia, kjent fra sagnet om kong Salomos miner og dronningen av Saba, lå i nord. Her ble den koptiske kirken opprettet alt på 300-tallet, og her ble det amhariske alfabetet utviklet. Også oldtidsbyen Aksum lå her. Først var det tigrinjaene som førte an, og senere overtok amharaene. Keiser Haile Selassie, dyrket av rastafarianere som en afrikansk Messias, var den siste representanten for et dynasti som gikk tilbake til europeisk middelalder.
Menneskene i Padovinis bok har lite å tjene på den såkalte utviklingen.
Ingen hadde spurt hamer-folket om de kunne tenke seg å bli etiopiere, men lenge spilte det liten rolle hvilken stat de tilfeldigvis måtte befinne seg i. De små, statsløse folkene langs elven er i slekt ikke bare med hverandre, men også med folkegrupper på den kenyanske siden av grensen og har lite utestående med staten.
Staten er imidlertid en grådig herre. Etiopia har lenge planlagt å sikte mot økonomisk vekst. Planene legges i Addis Abeba, mens de iverksettes i andre deler av landet. Det er ingen tilfeldighet at Etiopia har en sentral plass i James Scotts Seeing Like a State, en bok om hvordan sentralplanlegging gir en serie utilsiktede konsekvenser som først og fremst går ut over dem de legges planer på vegne av. I Etiopia ble millioner av mennesker i sin tid flyttet fra tørre områder til det frodige høylandet. I et land som hadde sin siste større sultkatastrofe, med over en million døde, så sent som på midten av 1980-tallet, lyder dette kanskje som en fornuftig plan. Men det viste seg umiddelbart at noen hadde slurvet med hjemmeleksen. Verken husdyrene, kornsortene eller teknikkene lavlandsfolkene hadde med seg, trivdes i det kjøligere, fuktigere klimaet. Slike detaljer hadde de sosialistiske planleggerne glemt å tenke på. I nyere tid har titusener blitt tvangsflyttet for å gi plass til plantasjer.
Kinesiske lån
Etiopia har gått inn i en ny tid nå: Statsminister Abiy Ahmed (med oromo-bakgrunn) mottok nettopp Nobels fredspris – særlig for å ha skværet opp med Eritrea. Den økonomiske veksten har ligget på mellom seks og ti prosent i en del år. Men når utgangspunktet er litt over null, skal det ikke så mye til. Veksten ser dessuten ut til å være en direkte konsekvens av kinesiske lån og investeringer. Etiopia er blant landene som har lånt mest av Kina de siste årene, og på hoteller i Addis er selv instruksjonene på brannslukningsapparatene skrevet på kinesisk. Lite tyder på at veksten kommer vanlige etiopiere til gode, iallfall ikke utenfor byene.
Utviklingen er en reise med flere skipbrudne enn overlevende, ifølge Eduardo Galeano (1940–2015). Det er kanskje en overdrivelse, men det er ingenting som tyder på at menneskene i Padovinis Omo Change har noe å tjene på den såkalte utviklingen. Jordran (land grabbing) foregår rutinemessig fra både statens og private firmaers side. Folkene i Omo-dalen har jo ikke skjøte på at de eier noe som helst. Dermed ligger forholdene også til rette for vannran (water grabbing), som også påvirker livet i dalen på uforutsigbare og stort sett negative måter.
Turkana-sjøen er i ferd med å lide samme skjebne som Aral-sjøen – som i min oppvekst var en av verdens største innsjøer, og som nå praktisk talt er borte. Det går samme vei med Tsjad-sjøen. Som andre steder er det bomullsplantasjer som drikker opp vannet før det kommer fram i det sørlige Etiopia, men det knyttes også håp til at de gigantiske sukkerplantasjene skal berike eierne og smøre markedet.
Bomullsplantasjer drikker opp vannet før det kommer fram i
det sørlige Etiopia.
Folk som har levd av fiske, forteller at de nesten ikke får noe lenger. Elven er smalere og grunnere enn tidligere. Fiskeslag forsvinner, vannstanden synker, og stranden har flyttet seg flere kilometer ved Turkana-sjøens bredder.
Folk er blitt frastjålet vann og jord, og de har ingenting de skulle ha sagt. Slik er situasjonen for små, statsløse mennesker mange steder i verden.
Skalakollisjoner
Det kan tenkes at kraftverkene og plantasjene vil være bra for Etiopia i den forstand at landet blir i stand til å betale litt gjeld, elektrifisere noen flere gater og hus og skape arbeidsplasser for noen tusen mennesker. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at det som er bra for Etiopia, er bra for de små folkegruppene som lever langs elven (og det som er bra for Etiopias BNP, altså «økonomi», er definitivt ikke bra for landets økologi). Og det som kanskje er bra for dem som får jobb på kraftverket, eller i en bar eller et bordell som betjener den nye lønnsarbeiderklassen, er definitivt ikke særlig bra for en sauebonde, en fisker eller en sorghumdyrker.
På sitt mest abstrakte handler dette problemet om skalakollisjoner. Tallene ser lovende ut. Pengene strømmer inn, utlånernes renteinntekter tikker oppover, og en del urbane middelklassemennesker kan endelig få fryseboks og pålitelig lading av dingsene sine. Samtidig blir et fåtall allerede meningsløst rike mennesker enda rikere. Noen tar beslutninger, noen høster gevinstene; andre blir besluttet om og må ta regningen. Vår tids globale kapitalisme har som et av sine særtrekk at avstanden vokser. Skalagapet blir så stort at du snart vil trenge stjernekikkert for å få øye på dem som beriker seg og for å finne dem du kan gå til med dine klager.
I dette henseende ligger karoene, mursiene og de andre små skrift- og statsløse folkene i det sørlige Etiopia dårlig an. De vil nok klare seg, takket være sin fleksibilitet. Men for hvert år som går, har de litt mindre igjen. Mindre å jakte på og mindre å fiske på grunn av raseringen av økologien. Mindre jord å dyrke på grunn av plantasjene. Mindre vann på grunn av kraftverkene. Kort sagt: Velkommen til den globale nyliberalismen, velkommen til kapitalocen!
Strevsomme, marginale liv
FOTO: Etiopia er et av Afrikas minst urbaniserte land. Denne vakre og gripende boken Omo Change, består i hovedsak av fotografier som avbilder mennesker i arbeid og hvile, digre anleggsmaskiner og ny infrastruktur i stor skala. Totalt er det rundt 150 bilder, og boken er utstyrt med forklarende billedtekster bakerst. Historien som fortelles, handler om tyveri av disse fiktive varene jord og vann, som mennesker i de fleste ikke-moderne samfunn ikke har noen eiendomsrett til. Folkegrupper som allerede i utgangspunktet var marginale og levde på grensen av eksistensminimum, presses enda lenger ut i ytterkantene. På grunn av plantasjedriften blir det vanskelig å leve av egne produkter som sorghum, den vanligste kornsorten i hele Sahel-beltet. Enkelte blir proletarisert, andre blir prostituert, mens andre igjen bare blir enda litt fattigere. Likevel er det nødvendig å sortere. For fotografiene viser ikke bare hvordan vannkraftverkene og de store plantasjene herjer med landskapet. De viser også folk som lever strevsomme, marginale liv med få alternativer og begrenset forventet levealder. Det kan meget godt tenkes at de ville fått det bedre om de ble tilbudt bedre kosthold og en fungerende helsetjeneste, bedre boliger og kanskje til og med litt skolegang. Slik sett kunne moderniteten ha drysset noen små velsignelser over folkene langs Omo-dalen. Problemet er bare at utviklingen er noe som skjer i byene, også når den finner sted på landsbygda. Etiopia er et av Afrikas minst urbaniserte land, og det store flertall av befolkningen bor på bygda. Likevel er det bare en ensifret prosentandel av landbefolkningen som har tilgang til elektrisitet. Det er ingenting som tyder på at noen av dem som lever i skyggen av kraftverkene, vil få noen kilowattimer som takk for bryderiet. Samtidig skryter myndighetene av at folk nå er bedre beskyttet mot flomkatastrofer enn før, ettersom demningene gjør det mulig å stenge kranen når vannmengdene blir overveldende. Dette høres fornuftig ut, all den tid en flom drepte nesten 500 mennesker i Omo- dalen så sent som i 2006. Innvendingen er at reguleringen av vanntilførselen også vil ramme den livgivende årlige flommen som gjør jordbruk mulig i det nedbørfattige området.Les også: Framtidens fredskultur och Abiy Ahmed av Valentin Sevéus
