Økologisk dumping

Tyske Ulrich Beck hevdet for 30 år siden at miljøødeleggelsene er demokratiske idet de rammer oss alle likt. I en ny bok blir denne påstanden kraftig kritisert.

Hansen har doktorgrad i afrikansk historie.

Les inégalités environnementales

Cathrine Larrère m.fl.

Presses Universitaires de France (PUF)

Frankrike

Den tyske sosiologen Ulrich Beck hevdet i sin mest berømt bok Risikogesellschaft (1986), utgitt på engelsk som Risk Society i 1992, at mens materielle goder fordeles som følge av makt og økonomi, er forurensningen demokratisk; den rammer alle likt. Dette er utgangspunktet for fire kritiske kapitler skrevet av franske akademikere om hvordan miljøødeleggelser rammer folk ulikt. Med en fortid ved Senter for utvikling og miljø ved UiO på 90-tallet, hvor vi diskuterte økologi, økonomi og filosofi med størrelser som Arne Næss, Harold Wilhite og Nina Witoszek, føles dette 30 år gamle utgangspunktet for en bok om miljøets konsekvenser for ulike land, noe banalt. Men det er mulig debatten bare har kommet lenger i Norge enn i Frankrike.

Intet nytt. Uansett, den pensjonerte filosofiprofessoren fra Sorbonne Catherine Larrère har nylig publisert en liten (104 siders) bok, Les inégalités environnementales, «Miljøet som ulikhetsfaktor», på det prestisjefylte forlaget Presse Universitaires de France (PUF). Larrère, som selv bidratt med ett av fire kapitler, har deltatt i den internasjonale miljødebatten i en mannsalder, og er tydelig frustrert over at miljø ikke inngår som en selvsagt variabel i økonomiske og sosiale samfunnsanalyser. Økonomene ignorerer miljøet i sine samfunnsanalyser, hevder hun, mens økosofene ignorerer at konsekvensene er helt ulike for rike og fattige av et forringet miljø og ulike typer forurensning. Likevel vil hun absolutt ikke at miljø og forurensning inngår i analysene, slik Lawrence Summer, den tidligere sjeføkonomen i Verdensbanken gjorde det i 1991. Da argumenterte Summer for lønnsomheten i å flytte forurensende industri til fattige land, fordi fattiges liv har lavere økonomisk verdi enn rikes.
I en neoliberalistisk verden hvor New Public Management råder, er det bedre å forurense i fattige enn i rike land, fordi de sistnevnte kan betale for å slippe. Larrère bruker uttrykket «økologisk dumping» om slike prosesser. Selv om den rikeste milliarden mennesker i verden i dag står for mer enn halvparten av verdens forurensning, er det de fattige som både er mest eksponert for og mest sårbare i det forringede miljøet. Så langt, intet nytt.

Konflikter. Kapittelet til Laura Centemeri og Gildas Renou gir en gjennomgang av forskningen til den katalanske økonomen Joan Martínez Alier, kjent for sine studier av ressurskonflikter. Hans mest kjente verk, The Environmentalism of the Poor. A Study of Ecological Conflicts and Valuation, ble utgitt på engelsk i 2002, men kom ikke på fransk før i 2014. Bidraget til Centemeri og Renou føles derfor også noe uferskt. Martínez Alier var for øvrig initiativtager til et godt og oppdatert miljøkonfliktatlas som er tilgjengelig på https://ejatlas.org/.
Eloi Laurent, en fransk økonom ansatt ved Stanford University, vier sitt kapittel til ulike miljøulemper for fattige og rike i Frankrike. Mest opptatt er han av at de billige kvartalene i de store byene hvor de fattige bor, har mer bråk og luftforurensing enn de rike strøkene i de samme byene, og at dette fører til betydelig kortere gjennomsnittlig levealder for de fattige. Det holder å ha fulgt litt med på de siste tiårenes reportasjer om Oslo som en delt by for at slike opplysninger ikke skal komme som noen overraskelse.

Den tidligere sjeføkonomen i Verdensbanken argumenterte i 1991 for lønnsomheten i å flytte forurensende industri til fattige land, fordi fattiges liv har lavere økonomisk verdi enn rikes.

Kognitiv dissonans. Bokens siste del er best. Urbanisten Cyria Emelianoff, som i 20 år har studert forskjellige bærekraftige byer rundt om i verden, forklarer oss hvordan planleggere forsterker miljøulikhetene i byer, og hvordan de rike kan kjøpe seg områder hvor miljøødeleggelsene er minst. Hun forteller om gated communities hvor det inngår både elver og naturreservater; hun problematiserer de rike jetsetterne som ønsker seg så sterkt tilbake til naturen og legger et så stort press på natureiendommene at de som faktisk allerede bor der, ikke har råd til å bli værende. Hun analyserer økotrendene i den rike verden (vegetarisme/veganisme, urban matdyrking, bruk av naturpreparater, elsykkel) som en reaksjon på den kognitive dissonans mange av oss opplever, idet vi vet at vårt konsum, hvor bilbruk og flyturer er like selvsagt som å spise mango fra Pakistan og bønner fra Kenya, ikke er reelt kompatibelt med ønsket om et bærekraftig miljø. Det lille vi gjør for en bedre miljøverden er forsvinnende lite. Men, som Emelianoff litt resignert stadfester: De fleste individer er flinke til å bruke de argumentene de selv kan leve godt med, og dermed maskeres en del av miljøproblemene også for dem som faktisk er miljøforkjempere. Uten å virke moralistisk, minner Emelianoff oss om at det ikke er holdning, men handling som kan redde miljøet, både lokalt, nasjonalt og globalt.

---
DEL