Strømmes: Økodokumentar om ran av land

Ny økodokumentar gir et globalt blikk på vår tids matproduksjon. Filmen viser hvordan skjebnen til landsbybeboere i Kambodsja er tettere sammenvevd med norske forbrukere enn man skulle tro. 

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Land Grabbing
Regi: Kurt Langbein

For abonnenter, se filmen via denne linken.

Se for deg en 85 år gammel bestemor på landsbygda i Kambodsja. Med barn, barnebarn og oldebarn er hun representanten for generasjon på generasjon med småbønder som har dyrket bananer, mango og melon i Koh Kong-provinsen sørvest i Kambodsja. Men nå er det slutt.

landgrabbing1

 

«Kanskje folk som spiser sukkeret blir bitre også?» Spørsmålet stilles retorisk av en eldre kvinne, rettet mot buddhistmunken Luon Sovath, som dokumenterer hvordan familier blir tvangsflyttet fra landsbyene sine av landets sukkergigant Phnom Penh Sugar. Sovath er en av hovedpersonene i tyske Kurt Langbeins dokumentar Landgrabbing.

Her på bygda har mennesker livnært seg av småskaladyrking. Overskuddsmaten har blitt solgt til det lokale markedet, slik at de igjen kan kjøpe ris og andre nødvendige matvarer. Men ikke nå lenger. Sukkerprodusenten har med hjelp fra lokale politistyrker kastet storfamilier ut av husene sine, for så å sette fyr på dem. Ikke engang jerngrytene fikk de ta med seg.

Og relevant for norske forbrukere: Sukkeret som nå skal produseres der småskalabøndene før levde livene sine, sendes tollfritt til europeiske land, til tross for at EU har blitt advart om de sosiale kostnadene ved sukkerproduksjonen i Kambodsja.

Klassisk imperialisme på nytt. Scenen fra Langbeins dokumentar er dessverre velkjent. Landran har vært et fenomen lenge. På 2000-tallet var landran et viktig begrep for den som ville rette et kritisk lys mot global turbokapitalisme og urettferdighet. Det nye er kanskje at så lite har forandret seg. Mye kan også tyde på at det bare har blitt verre. Beregninger viser at over to millioner kvadratkilometer matjord har blitt leid ut til globale investorer siden 2000.

Dette er mer enn Europas samlede areal av matjord. Internasjonale matvareprodusenter erverver hektar på hektar matjord i land med god jord, lave produksjonskostnader og billig kvadratmeterpris. Selskapene ønskes velkommen av korrupte regimer og lokale eliter som ønsker utenlandske investeringer. Det hele skjer ofte på bekostning av lokalbefolkning, småbønder og miljø. Dernest går det langsiktig utover et folks evne til selvberging, overlevelse og ødelegging av kultur. Det hele kalles ofte nykolonialisme eller kolonialisme 2.0.

Etiopisk paprika i Dubai. Det er med andre ord en gammel tematikk den tyske dokumentaristveteranen Langbein tar opp. Det fascinerende nye Langbein tilfører, er imidlertid hans globale og mangesidige vinkling på problematikken. Dette er ikke en dvelende lang antropologisk film fra ett område om ett folk. Filmen hopper fra den ene verdenen til den andre.

Vi får ikke engang vite navnet på bestemoren eller mange av de andre deltakerne. Men denne overfladiskheten kan også være et gode. I løpet av de 56 korte minuttene besøker vi alle sider av bordet – i flere ulike verdenshjørner. Vi er i Romania og snakker med tyske storbønder som har kjøpt opp enorme mengder (700 000 hektar) matjord etter den kalde krigens slutt. De ser på seg selv som velkomne redningsmenn for en jord som ellers lå brakk. De lokale småbøndene får vi imidlertid også møte. De fortrenges én etter én – men akkurat det ser ikke ut til å påvirke de tyske stordriftsentusiastene.

Hoppingen i geografi gjør oss bevisste på de mange usynlige trådene som dominerer våre handlevogner og matfat.

Vi er i London på en internasjonal landbrukskonferanse, og får vite hvordan investeringer i landbruk har tatt av etter finanskrisen i 2008. Det er den nye vinen for investorene, og Afrika sør for Sahara er selve årgangsvinen av investeringsobjekter. Deretter besøker vi Etiopia, hvor paprika og tomater plukkes flittig av hardtarbeidende lokale kvinner, som blir sjekket ved utgangsporten hver dag for å avverge at de smugler med seg grønnsaker ut. «Jeg har aldri smakt på grønnsakene vi plukker,» forteller en av kvinnene. Etiopia omtales som det perfekte landet for grønnsaksproduksjon. Her er det «perfekt klima, god jord og store vannressurser».

Her er målet at grønnsakene når de rikeste markedene i Afrika og Midtøsten. På femstjernershotellet Burj Al Arab i Dubai møter vi kokken som forteller at alle grønnsakene de får inn legges i store kar med desinfiserende veske, for som kokken sier «grønnsakene kommer fra hele verden. Så vi må ha knallharde krav til hygiene».

Vi er også innom en palmeoljefarm i Indonesia med halvmilitaristiske, absurde arbeidsmetoder, EU-parlamentet, et tysk supermarked og en biodrivstoffprodusent i Sierra Leone – men man kunne like godt ha reist hvor som helst i verden. Hoppingen i geografi gjør oss bevisste på de mange usynlige trådene som dominerer våre handlevogner og matfat. Og at nordmenn er like innviklet i landranproblematikken som resten av verden.

Det er likevel forfriskende å høre de andre stemmene i debatten. At mange av de mektige aktørene virker overbeviste om at de gjør en viktig jobb både lokalt, nasjonalt og globalt, mens intervjuene med lokalbefolkning ofte viser det motsatte.

Det er også interessant i dagens multipolare verdensorden at det ikke er så enkelt å vise hvor vi finner de gode og onde kreftene i dette spillet. Det er danske og tyske investorer i Romania, det er vietnamesere i Kambodsja, og det er rikfolk i Midtøsten og Afrika som er kundegruppen for paprikaprodusenten i Etiopia. Vi vet også at Kina er en ekstremt sterk aktør i dette spillet om global matjord.

landgrabbing6Løsning i det små. Likevel er hovedperspektivet i Landgrabbing kritisk. For en av de mest seiglivede mytene er ifølge en av filmens hovedinformanter, agronom og bonde Felix zu Löwenstein, at folkeveksten i verden krever industrielle storskalaløsninger innen matproduksjon. I dag tikker befolkningsviseren godt forbi 7,4 milliarder mennesker.

Ifølge FN vil vi kunne nå 10 milliarder en gang rund 2050.

Löwenstein er en profilert kritiker av industrijordbruk og gjorde selv sin 500 år gamle familiedrevne gård økologisk i 1985. Dette er hans perspektiv: «Folk tror at vi trenger industrielt jordbruk for å gi mat til verden, men glemmer at 70 prosent av all mat som produseres, ikke er produsert slik.» Han besøker småbønder i Etiopia som sammen med forskere har utviklet nye metoder innen småskalaproduksjon av mat.

For økoagronomen er det derfor «småbønder, urbant landbruk og fiskeri» som er løsningen på fremtidens matproblem. Et av hans hovedpoenger er at småbønder produserer ti ganger den energien de forbruker, mens for industrielt landbruk brukes ti prosent av den energien de produserer. Dermed er også klima- og energibudsjettet bedre sett fra småbøndenes side.

Krav om ny norsk politikk? Den norske regjeringen har lovet å bruke inntil tre milliarder kroner årlig på avskogingstiltak i regnskogland. Dette har vært kjernepunktet i norsk klimapolitikk de siste årene. Den norske klimasatsingen går rett inn i diskusjonen rundt matjord. Avskoging henger tett sammen med landranproblematikken.

Det er uklart hvordan de norske midlene klarer å skape noen form for sikkerhet for at landran ikke skal skje. Det ville være interessant å se hvordan en progressiv norsk forbruks- og maktpolitikk ville sett ut dersom hovedmålet var at landran ikke skulle forekomme.

Et grelt eksempel på manglende bevissthet så vi tidligere i år, da problematiske aspekter ved global biodrivstoffproduksjon ble kjent. Dette er også et av temaene i denne filmen, hvor lokale landsbyer i Sierra Leone blir fortrengt til fordel for sukkerroedyrking til biodrivstoff. De mister de rene vannressursene sine, og lokale håndverkstradisjoner og kunnskaper om jordbruk forsvinner. Alt dette til tross for uendelige rekker med gode intensjoner fra utbyggere og miljøpolitikere i Europa.

Vi vet også av elbilsuksessen at norske forbruksvaner kan snu fort, og at Norge kan gå foran som trendsetter i nytt bærekraftig forbruk. Spørsmålet er hvilke politiske avgjørelser som skal til for at vi kan være garantert at maten vi spiser – enten det er dansk sukker, soyaforet laks og svin eller pakistansk mango – ikke fører til folkerettsstridige hendelser i produksjonsforløpet.

For den eldre kvinnen i Kambodsja ble det til slutt rettferdighet. Vi får vite at etter knallharde kamper og forhandlinger fikk landsbybefolkningen flytte hjem. Kamp, aktivisme og kunnskapsinnhenting nytter, med andre ord. Dokumentarer, bøker og forskning som følger globale forbindelseslinjer, er derfor et viktig gode. De synliggjør det usynlige, og gjør oss alle bevisste på nye og gamle urettferdige maktforhold. Det er likevel viktig at slike filmer ikke blir ensidig kritiske til alt som handler om investeringer i fremvoksende økonomier i Afrika og Asia. En paprika fra Etiopia må og kan være et gode, men måten den produseres på samt de menneskelige og miljømessige kostnadene bør være kjent.

---
DEL