Strømmes: Økodokumentar om ran av land

Ny økodokumentar gir et globalt blikk på vår tids matproduksjon. Filmen viser hvordan skjebnen til landsbybeboere i Kambodsja er tettere sammenvevd med norske forbrukere enn man skulle tro. 

Land Grabbing
Regi: Kurt Langbein

For abonnenter, se filmen via denne linken.

Se for deg en 85 år gammel bestemor på landsbygda i Kambodsja. Med barn, barnebarn og oldebarn er hun representanten for generasjon på generasjon med småbønder som har dyrket bananer, mango og melon i Koh Kong-provinsen sørvest i Kambodsja. Men nå er det slutt.

landgrabbing1

 

«Kanskje folk som spiser sukkeret blir bitre også?» Spørsmålet stilles retorisk av en eldre kvinne, rettet mot buddhistmunken Luon Sovath, som dokumenterer hvordan familier blir tvangsflyttet fra landsbyene sine av landets sukkergigant Phnom Penh Sugar. Sovath er en av hovedpersonene i tyske Kurt Langbeins dokumentar Landgrabbing.

Her på bygda har mennesker livnært seg av småskaladyrking. Overskuddsmaten har blitt solgt til det lokale markedet, slik at de igjen kan kjøpe ris og andre nødvendige matvarer. Men ikke nå lenger. Sukkerprodusenten har med hjelp fra lokale politistyrker kastet storfamilier ut av husene sine, for så å sette fyr på dem. Ikke engang jerngrytene fikk de ta med seg.

Og relevant for norske forbrukere: Sukkeret som nå skal produseres der småskalabøndene før levde livene sine, sendes tollfritt til europeiske land, til tross for at EU har blitt advart om de sosiale kostnadene ved sukkerproduksjonen i Kambodsja.

Klassisk imperialisme på nytt. Scenen fra Langbeins dokumentar er dessverre velkjent. Landran har vært et fenomen lenge. På 2000-tallet var landran et viktig begrep for den som ville rette et kritisk lys mot global turbokapitalisme og urettferdighet. Det nye er kanskje at så lite har forandret seg. Mye kan også tyde på at det bare har blitt verre. Beregninger viser at over to millioner kvadratkilometer matjord har blitt leid ut til globale investorer siden 2000.

Dette er mer enn Europas samlede areal av matjord. Internasjonale matvareprodusenter erverver hektar på hektar matjord i land med god jord, lave produksjonskostnader og billig kvadratmeterpris. Selskapene ønskes velkommen av korrupte regimer og lokale eliter som ønsker utenlandske investeringer. Det hele skjer ofte på bekostning av lokalbefolkning, småbønder og miljø. Dernest går det langsiktig utover et folks evne til selvberging, overlevelse og ødelegging av kultur. Det hele kalles ofte nykolonialisme eller kolonialisme 2.0.

Etiopisk paprika i Dubai. Det er med andre ord en gammel tematikk den tyske dokumentaristveteranen Langbein tar opp. Det fascinerende nye Langbein tilfører, er imidlertid hans globale og mangesidige vinkling på problematikken. Dette er ikke en dvelende lang antropologisk film fra ett område om ett folk. Filmen hopper fra den ene verdenen til den andre.

Vi får ikke engang vite navnet på bestemoren eller mange av de andre deltakerne. Men denne overfladiskheten kan også være et gode. I løpet av de 56 korte minuttene besøker vi alle sider av bordet – i flere ulike verdenshjørner. Vi er i Romania og snakker med tyske storbønder som har kjøpt opp enorme mengder (700 000 hektar) matjord etter den kalde krigens slutt. De ser på seg selv som velkomne redningsmenn for en jord som ellers lå brakk. De lokale småbøndene får vi imidlertid også møte. De fortrenges én etter én – men akkurat det ser ikke ut til å påvirke de tyske stordriftsentusiastene.

Hoppingen i geografi gjør oss bevisste på de mange usynlige trådene som dominerer våre handlevogner og matfat.

Vi er i London på en internasjonal landbrukskonferanse, og får vite hvordan investeringer i landbruk har tatt av etter finanskrisen i 2008. Det er den nye vinen for investorene, og Afrika sør for Sahara er selve årgangsvinen av investeringsobjekter. Deretter besøker vi Etiopia, hvor paprika og tomater plukkes flittig av hardtarbeidende lokale kvinner, som blir sjekket ved utgangsporten hver dag for å avverge at de smugler med seg grønnsaker ut. «Jeg har aldri smakt på grønnsakene vi plukker,» forteller en av kvinnene. Etiopia omtales som det perfekte landet for grønnsaksproduksjon. Her er det «perfekt klima, god jord og store vannressurser».

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here