Økonomisk vekst eller økologisk begrensing? Svein Hammers nye bok Fra evig vekst til grønn politikk (2016, Vidarforlaget) griper økologisk både bredt og dypt. Han er i dag forsker, men var tidligere høyrepolitiker og senere politiker i Miljøpartiet De Grønne (MDG).
Boken beveger seg mellom liberalisme og sosialisme. Nå kunne nok Vidarforlaget ha kuttet ned på en del av de 300 sidene med altfor mange gjentakelser og akademiske belærende oppstillinger. Likevel – boken er full av kunnskap, politisk erfaring og mangfold: avskoging, jorderosjon, mat, forurensning, klima, overforbruk av fosfor, miljøgifter, plast i naturen og truende havforsuring. Samlet sett problemer som er i ferd med «å vippe livet på jorden ut av nærmere tolv tusen års stabil miljøtilstand».
For å forklare benytter Hammer begrepet diskurs fra den franske filosofen Michel Foucault – det vil si forskjellig praksiser eller tenkemåter som «preger det vi oppfatter som sant, viktig, nødvendig, smart». Eller forskjellig forståelse som bakgrunn for hvordan vi handler. Den dominerende diskurs er at «vekst, framgang og økende velstand framstår som en universalnøkkel på tvers av ideologiske skillelinjer ellers». Evig vekst med forbruk og velferdsordninger fremstår derfor som «både nødvendighet og udiskutabel sannhet». Dagens etablerte vekstdiskurs handler om økologisk modernisering, slik som i de fleste politiske partiprogrammer. De lover velstand til velgerne. Hammer stemmer for en slik modernisering (kapittel 9) for å få gjennomført praktisk politikk. I dette ligger Arbeiderpartiets bærekraft (Brundtland), teknologioptimisme og gjerne et trepartssamarbeid mellom stat, næringsliv og arbeidstakere. Eller Stoltenbergs Perspektivmelding (2013) om satsning på vekst i oljebransjen med forsikringer om at teknologiske fremskritt vil løse miljøproblemene.
Men. Hammer nevner også Naomi Kleins poeng om at «internasjonal handel har trumfet nødvendige miljøtiltak» siden slutten av 1980-tallet. For med denne veksten har vi vært vitne til en global uhemmet produksjon og forbruk. I likhet med at de på klimatoppmøtet i Rio i 1992 fastslo at «tiltak iverksatt ikke skulle begrense handelen i verden». Dilemmaet er da at diskursen eller denne væremåten som fremmer vekst og velstand, samtidig ødelegger den kloden ressursene tynes ut av. Kan man egentlig
lenger tro på politikerne når fremsatte miljøtiltak ikke reelt gjennomføres – som med klimatoppmøter i København og Paris?
Derfor er det mest interessante ved boken, sett med Ny Tids øyne, den andre mer idealistiske og radikale diskursen som Hammer kaller økologisk transformasjon. Spesielt er de anarkistiske elementene interessante. I likhet med liberalismen og sosialismen er også anarkismen grunnet i opplysningstiden, troen på menneskets evne til å tenke fornuftig. Vel, det er kanskje ikke alle i et samfunn som vil «gjøre rasjonelle vurderinger og ta gode og velbegrunnede valg». Men det må jo kunne tenkes at en del av samfunnet foretrekker å leve slik, og være «genuint frie mennesker som samhandler med andre frie mennesker». I et slikt samspill oppstår gjerne en spontan sosial orden. For frivillig samarbeid og gjensidig støtte finnes fremdeles blant en del mennesker – til forskjell fra vekst-diskursen som dreier seg om konkurranse, pengetenkning og ønske om makt. Anarkismen fremmet fra sin start desentraliserte strukturer, ikke-hierarkiske bysamfunn og likhetsorienterte bondesamfunn. Selv om den en periode var revolusjonær med bruk av terror, overtok etter hvert ikke-voldslinjen. Dagens ny-anarkisme ser heller ikke for seg et helt statsløst samfunn, men ønsker en større del av dette statsstyret overført til det sivile samfunn, til organisasjoner og institusjoner der den statlige sentraldirigeringen nedbygges. Anarkismen står også for alternative småsamfunn, direkte demokrati, likestilte fellesskap og en kritisk holdning til eierskap. Herfra stammer dagens deleøkonomi – som er langt mer enn bare Airbnb. Som Venstreliberale Ola Elvestuen poengterte da boken ble presentert, må man kunne se for seg at tilgangen til goder er fremtiden, ikke det å eie dem. Om det er en båt, bil, et feriested – eller kultur og kunnskap på internett, kan jeg legge til.
Vi har både en rød anarkisme for helhetlig solidaritet og gjensidig samhandling under rettferdige bytteforhold – og gjerne som en politisk målrettet motmakt. Og en blå anarkisme mer opptatt av en negativ frihet, der fraværet av ytre begrensninger gjelder – heri også begrensninger av det representative demokrati. Hva som kalles øko-anarkisme er positiv i troen på at frie mennesker tar ansvar. Anarkister har – som andre med en viss politikerforakt – god grunn til å være skeptiske til å styres av formaliserte maktorganer. Vi er mange som opplever det som overgrep å bli, som Hammer beskriver, «overvåket, kontrollert, rettledet, innrammet, vurdert, formet – disse grunnteknikkene som vi finner i alle moderne samfunn.» Med ny-anarkistenes positive menneskesyn ønskes en frihet fra statens makt, «men også fra fastgrodde eierstrukturer og systematisk ulikhet».
Hammer var med på å forme MDGs miljøprogram, og vier partiet stor plass i boken. Interessant er at den anarkistiske idealismen synes tydelig i MDGs program: De har ikke ledere, men «talspersoner». Desentralisering og nedenfra-og-opp-grasrotpolitikk. Smått-er-godt. Kommunitaristisk anarkisme. Hammer nevner at anarkismen lever som en impuls i den grønne diskursen – flate strukturer og desentraliserte deltagende beslutningsprosesser. Anarkismen utfordrer, og den er kjettersk. Til tross for hans kritikk om at den politisk ikke kan omforme hele storsamfunnet, er vi mange som kan ta til takke med å ferdes i visse nettverk, lokalsamfunn eller grupper på utsiden.
Til slutt. Som jeg spurte Hammer om (da han med sine mange henvisninger til Foucault burde kjenne til hvordan diskurser oppstår), så ligger vel heller kraften til politisk endring der en rådende diskurs eller holdning endres radikalt – fremfor i nye, påplastrende politiske programmer i en endeløs modernisering innen nevnte vekstparadigme og med stadige kompromisser som egentlig fører til utsatte reguleringer? Man kan vel etter hvert fatte at den etablerte vekstdiskursen ikke er eneste levemåte? Den langsiktige etiske holdningen finnes gjerne heller i øko-anarkismens internasjonale solidaritet. Noe som også kan kjennes igjen i punkter fra programmet til MDG: oljefondet prioritert til global bærekraftig utvikling; samfunnslønn; anarkistiske forsøk med alternative valutaer; desentraliserte alternativer; frirom for uformell innsats. Eller som Hammer skriver: «Den liberale, tidvis anarkistiske dimensjonen i partiets diskurs synligjøres gjennom at uformell økonomi tilskrives ’en viktig plass i den grønne samfunnsvisjonen’.»
Interessant nok var det Vesntre og MDG som kom på lanseringen.
