Økende press på familien

Rok Biceks dokumentarfilm utforsker de voksende forventningene til familien, under presset fra den liberale kapitalismen.

Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 01.03.2018
film:

THE FAMILY

Rok Bicek

Slovenia/Østerrike

I første scene ser vi jentungen Nia komme ut av morens mage og inn i verden. Den nyfødte ønskes varmt velkommen av foreldrene, sykepleieren legger barnet inntil morens bryst. Faren, som har bistått moren gjennom hele fødselen, er kjærlig begeistret over den nyfødtes skjønnhet. Når filmen slutter, omtrent ett år senere, er Nia tatt inn i en annen familie. I mellomtiden skildrer filmen en tredje familie: familien til Matej, Nias 22 år gamle far, som har foreldre med spesielle behov.

Regissør Rok Bicek og hans filmcrew filmet tålmodig Matejs liv i et helt tiår, fra han var midt i tenårene og frem til øyeblikket da hans modige forsøk på å være en god far for Nia gikk i oppløsning. Redigeringen er ikke-lineær, noe som innimellom gjør det litt krevende å få tak i logikken bak regissørens valg – nærbilder og lange tagninger uten kutt, med tilfeldig zooming og panorering. Det er likevel klart at det er Matejs familie denne forseggjorte, observerende dokumentaren handler om. Og nettopp fordi denne familen er ekstraordinær, byr den på en provoserende, men presis metafor for enhver familie som er fanget i diskrepansen mellom idealfamilien på den ene siden, og familiens opplevde erfaringer på den andre.

Men den virkelige kraften i denne filmen ligger nok i det faktum at den berører frykten og den økende utryggheten som preger dagens samfunn, samt svekkelsen av velferdsstaten.

Kameraets øye. Av alle levende skapninger er Homo sapiens den som er minst utviklet ved fødselen. Mens mange dyr er i stand til å klare seg selv kort tid etter at de blir født, trenger menneskebarna familien for å overleve. Sigmund Freud mente at de fleste av menneskers psykiske problemer skyldes traumer fra oppveksten i familien. I Sovjetunionens tidlige fase – da de revolusjonære forsøkte å skape en ny verden – trodde de at ved å eliminere familien som enhet, kunne de bidra til lykke for menneskene i denne nye verdenen. De som tilhørte eliten kunne faktisk sende fra seg barna like etter at de var født, og la dem vokse opp langt vekk fra familien, i barnehjem. Men det viste seg etterhvert at beboerne i disse barnehjemmene utviklet like mange psykiske problemer som barna som vokste opp i et «normalt» familiemiljø.

De gode og de dårlige aspektene ved å tilhøre en familie er stadig et utfordrende tema. Hele sykluser av filmer, som filmene til Hirokazu Kore-eda, er viet dette. Mens Kore-edas Nobody Knows (2004) og Lasse Hallströms What’s Eating Gilbert Grape (1993) utfordrer myten om «den gode mor», er det andre som utforsker problematikken knyttet til farskap. Mest skremmende er filmene av Vincent Galos The Brown Bunny (2003) og Gaspar Noés Irréversible (2002). I filmen til Rok Bicek brukes det ikke profesjonelle skuespillere, men det vil være feil, etter min oppfatning, å gå ut ifra at disse protagonistene ikke agerer. I den siste scenen, der Matejs bror Mitja foreslår at de skal gå og høre på musikk «i Roks bil», er det regissør Rok det er snakk om. Crewet og kameraet, med sitt alltid åpne og registrerende øye, blir en aktiv del av protagonistenes liv, og filmen gjør ikke noe forsøk på å skjule det: Vi ser protagonistene nikke til kameraet når de kommer inn i rommet.

Familiepress. Filmen vant Critics Week Award ved Locarno Film Festival og Vesna Award for beste helaftens spillefilm ved Portorož Film Festival i 2017. Jeg så filmen i Ljubljana, hvor flere visninger var utsolgt. Noen av årsakene er stedsspesifikke. For eksempel har slovensk film stort sett vist frem noe helt annet enn vanlige mennesker, og fedrene som føler seg forsømt i nasjonale retningslinjer for barneomsorg, identifiserer seg lett med Matej. En annen vesentlig grunn er at The Family, i likhet med dagens populærmedier, tilbyr den pirrende gleden det er å titte inn i livene til de underpriviligerte i samfunnet, som vi også finner i ny rumensk film, og i den siste bølgen med italienske gangsterfilmer.

De en gang så «naturlige» funksjonene til familien blir stadig vanskeligere å fylle, etter hvert som velferdsstaten og støttemekanismene den inneholdt, forsvinner under presset fra den liberale kapitalismen.

Men den virkelige kraften i denne filmen ligger nok i det faktum at den berører frykten og den økende utryggheten som preger dagens samfunn, samt svekkelsen av velferdsstaten. Matejs frustrerte ønske om å være en god far, så særegent og personlig det enn kan høres, er også universelt. Det finner gjenklang i en ganske alminnelig erfaring hos dagens menn og kvinner: i deres problemer med å leve opp til de økende forventningene knyttet til familien og dens ansvar for å skape trygge og omsorgsfulle omgivelser i en omskiftelig verden.

Til forskjell fra tidligere perioder, da familien delte sitt sosiale ansvar med staten og fikk hjelp fra ulike støtteinstanser, er familien nå nærmest blitt den eneste enheten hvor det å ivareta og restituere sin arbeidskraft finner sted. De en gang så «naturlige» funksjonene til familien blir stadig vanskeligere å fylle, etter hvert som velferdsstaten og støttemekanismene den inneholdt, forsvinner under presset fra den liberale kapitalismen.

Kommentarer