Økende konformisme

GENERATION #SELFIE. Av Eva Oer og Christian Coers. Rivaverlag, 2016

Selfie-kulturen truer med å redusere oss til markedsføringsagenter av vår sosiale-medier-personlighet, mener to tyske forfattere.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

To tyske journalister har nylig utgitt en bok om selfie-generasjonen. Trenger vi enda en bok som forsøker å definere generasjoner? Svaret er et ubetinget ja, selv om boken nok delvis prøver å konkurrere med Michael Nasts Generasjon samlivsudugelig, som allerede har gått i åtte opplag i år. Den samme aldersgruppen står i fokus, men Eva Oer og Christian Cohrs konsentrerer seg om denne generasjonens digitale liv. Aldersgruppen har også blitt kalt generasjon Y eller «millenials»: de som er født mellom 1980 og 2000. Denne generasjonen er «digital natives»: i motsetning til de tidligere, er de oppflasket med digital teknologi. Aldersgruppen poster konstant diverse informasjoner om seg selv på forskjellige plattformer: snapshots, anekdoter, opplysninger om nye oppholdssteder og detaljer om egen kropp. Hver selfie er en fasett eller et fragment som til sammen skaper et digitalt alter ego.

Oer og Cohrs tilhører selv den eldre delen av den generasjonen de skriver om. Selv om Eva Oer tok artium i 2004, kan hun nå skrive nostalgisk om at den gang anno dazumal fantes det hverken mobiltelefoner med kamera eller Facebook. Tonen i boken er gjennomgående kritisk, men ikke utelukkende negativ. Forfatterne tar for eksempel avstand fra en total fordømmelse av selfiene som uttrykk for narsissisme: Det dreier seg også om positiv kommunikasjon av opplevelser og følelser. Styrken ligger i de mange perspektivene og interessante eksemplene.

Forfatterne hevder at dokumentasjonsimperativet har blitt grunnloven i den digitale verden: «pics or it didn’t happen». Dette har ført til at folk prøver å overgå hverandre ikke bare i kreativitet, men også i risikofylt selfie-produksjon. Nettstedet Mashable kunne i september 2015 melde at det for første gang i historien døde flere mennesker av selfier enn av haiangrep. En japansk turist mistet livet etter at han falt ned trappene da han prøvde å ta en selfie ved Taj Mahal.

Men selfiene trenger slett ikke være autentiske. Kunstneren Amalia Ulman (f. 1989) skapte i 2014 en kunstfigur på sosiale medier som dokumenterte hvordan hun prøvde å gjøre karriere i Los Angeles. Ingen klisjé var utelatt: Flyreiser, netter på hotellrom, sugardaddy, rusmidler, brystimplantater og nervesammenbrudd. Brettet ut for 90 000 followers på Instagram. Men så avslørte hun at hele historien var simulasjon, en performance kalt Excelleces & Perfections.

Også ferie-selfiene kan fakes. Den nederlandske kunstneren Zilla van den Born (f. 1989) lurte venner og familie da hun fikk dem til å tro at hun sendte bilder fra en ferietur i det fjerne Østen. Fotografiene var i virkeligheten selfier montert inn i bilder lastet ned fra internett.

En annen type dokumentasjon er de forbrukerekshibisjonistiske «unboxing»-videoene: YouTube renner over av klipp med tenåringer som kommenterer innholdet i innkjøpsveskene sine. Et barn som pakker ut en New Spiderman batteridrevet lekebil har fått 142 millioner treff på YouTube. Grensene mellom selfier og reklame er flytende. I Norge har vi jo også bloggere som tjener bra på markedsføring, eksempelvis Sophie Elise Isachsen, Anna Rasmussen og Caroline Berg Eriksen. «Når man har solgt seg selv med hud og hår, da har man gjort karriere,» konstaterer de tyske journalistene lakonisk.

Mange blir nå slaver av sin egen profil på sosiale medier. Snart samhandler vi bare gjennom digitale masker.

Treningsselfiene er en egen sjanger, og man viser da før-og-etter-selfier. Dronningen på dette feltet er ifølge boken Kayla Itsines som har grunnlagt The Bikini Body Training Company og markedsfører Bikini Body Guides. Generasjon #selfie underkaster kroppen de mest absurde idealer, som for eksempel «the bellybutton challenge»: Man skal kunne sno armen rundt ryggen og så berøre navlen, hvilket er umulig for de fleste mennesker. De asketiske og umenneskelige idealene til trenings- og slanke-selfiene slår dialektisk om i sin motsetning i fenomenet «food porn selfies».

Bilder av mat, «food-pics», skal vise verden hvem vi er, hvordan vi tenker og hva vi tror på. Food-pics er indirekte selfier. Man lager ikke lenger først maten for deretter å spise den. Først må man google og konsultere blogger. Deretter lages maten, som deretter blir fotografert og lagt ut på Instagram. Først da kan man spise. Betegnelsen «foodie» har nå erstattet ordet «gourmet». Selfie-generasjonens lidenskap for mat betegnes best gjennom begrepet «foodporn», ifølge forfatterne. Matporno er sentrum i en syndig og forførerisk verden der sanselighet og total hengivelse til nytelsen feires.

«Lifehacks» er triks som skal gjøre oss produktive. «Morning Routine» er blitt en ny type selfie. Amerikanske CEOer, som Tesla-sjefen Elon Musk, står opp klokken 04.30 og deler opp dagen i femminutters biter, for å være så effektiv som mulig. Sosiale medier blir en propagandamaskin for myten om et mer effektivt liv.

Akronoymet «fomo», «fear of missing out», betegner et viktig aspekt ved online-avhengigheten: Er man offline for lenge, går man glipp av mye. På den annen side kan offline-erfaringene omdannes til selfier om «digital detox» – den medienarkomanes «cold turkey».

Medieforskeren Sherry Turkle hevdet i boken Alone Together (2011) at til tross for mange «venner» på nettet, følte elevene hun spurte seg mer ensomme enn noensinne. Sosiale medier har gjort det vanskeligere å føre samtaler ansikt til ansikt, hevdet Turkle videre i Reclaiming Conversation. The Power of Talk in a Digital Age (2015). Det skapes en splittelse mellom et digitalt idealisert selv og et virkelig selv.

Dette minner mistenkelig om det Ronald D. Laing beskrev i The Divided Self (1957) lenge før digitaliseringen, om hvordan et «false self system» kom i motsetning til et indre selv. Mange blir nå slaver av sin egen profil på sosiale medier. Snart samhandler vi bare gjennom digitale masker. I science fiction-filmen Surrogates (2009) med Bruce Willis i hovedrollen lå menneskene til sengs og handlet via roboter.

Alt kan «deles», og denne delingen innebærer en økende demokratisering. Baksiden av medaljen er økende konformisme.

Det digitale livet er annerledes enn det virkelige. Den australske Essena O’Neill (f. 1996) meddelte sine mange følgere på YouTube og Instagram for ett år siden at hun trakk seg ut av geskjeften. Selfiene hun hadde lagt ut, var utstuderte og resultatet av dusinvis av forsøk. Hun hadde posert i sportsutstyr, men aldri drevet med trening. Firmaer hun hadde samarbeidet med, sendte henne eksakte anvisinger på hva hun skulle si om et bestemt produkt. Iscenesettelsen utslettet henne selv. Essena fortalte tåredryppende om alt falskspillet i arbeidet med å bygge opp en perfekt online-person. Et «oppriktig» «bikini shot» ble eksempelvis avslørt som «contrived perfection».

Man kan betrakte selfien som en del av puberteten. Alle føler usikkerhet og har trang til å eksperimentere med uttrykk i en viss alder. Da er det morsomt å kle seg ut, og jentene prøver sminkesakene til mamma. Tenåringer tror at omgivelsene er like opptatt av dem som de er av seg selv, ifølge den kjente psykologen David Elkind. Alle tror at de selv blir iakttatt. Når de møter hverandre, oppfører de seg som skuespillere. Men de som har forsøkt å overføre Elkinds teori på sosiale medier, har fått problemer: I motsetning til Elkinds tenåringer slutter ikke vår tids «digital natives» å se seg selv som verdens midtpunkt.

Et annet patologisk fenomen er den hysteriske opphisselsen når du har sagt eller gjort noe galt på sosiale medier. Justine Sacco, som arbeidet som pr-rådgiver for et internettfirma, postet en dårlig vits i 2013: «Going to Africa. Hope I don’t get AIDS. Just kidding. I’m white!» Ingen reaksjon; hun hadde bare 170 followers på Twitter. Deretter steg hun på flyet for å besøke familien i Sør-Afrika. Da hun landet i Cape Town, var livet snudd på hodet: Nettet kokte. Sacco ble fremstilt som inkarnasjonen av ondskap, den ultimate hvite rasist. Hun mistet jobben og mottok trusler om mord og voldtekt. Fenomenet kalles «public shaming». Ofte er det tilfeldig hvem «the shit storm» rammer.

Forfatterne konkluderer med at selfie-kulturen truer med å redusere oss til markedsføringsagenter av vår sosialemedier-personlighet. Selviscenesettelsen omskapes fort til et varemerke for eget ego i konkurransen om hvem som har flest «followers» og «likes». Forfatterne er deprimerte over at den økonomiske logikken sprer seg til alle livsområder. Hva kan gjøres? Å holde seg unna sosiale medier er sosialt selvmord. Kunne en digital assistent pleie internettvennskapene automatisk? Harvey Wilks beskrev hvordan han outsourcet sitt nærvær på sosiale medier til en virtuell assistent i 48 timer. Artikkelen viste seg å være satirisk.

En tredje vei mener forfatterne er å dempe kampen om anerkjennelse og feedback. En må lære å klare seg uten stadig bekreftelse, frigjøre seg fra fikseringen på positive tilbakemeldinger. Alt kan «deles», og denne delingen innebærer en økende demokratisering. Baksiden av medaljen er økende konformisme.

De tyske journalistene håper at sosiale nettverk kan oppdages på nytt, at de kan gjenskapes som eksperimentelle rom for oss selv som ikke er instrumentelle. Selfien kan være noe annet enn reklame for produktet «jeg».

I høstens debatt om virkelighetslitteraturen har det vært trukket få paralleller til selfie-kulturen på sosiale medier. Et hederlig unntak er forfatteren Torgrim Eggen, som i Dagens Næringsliv 1. oktober under tittelen «Det suser i selfiene» mener «selfie-romanen» er «i ferd med å legge hele samtidsfiksjonen øde». Utviskningen av forholdet reklame og selvportrett blir analog til forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Stadig produseres autentisitet som så avsløres. Vi tror, og blir deretter desillusjonerte, blendet av nærværet: Jeg her nå!

Uansett hvordan man skulle bedømme virkelighetslitteraturen, har Eggen uomtvistelig rett i parallellføringen med sosiale medier. I 2010, da Knausgård var midt inne i Min Kamp-prosjektet, kom også Apple med Iphone 4, den første modellen som hadde et kamera nummer to på displaysiden. Derved kunne brukerne se seg selv på displayet, noe som økte sjansen for å ta selfier der hele ansiktet kom med. The rest is history.

---