Og vinneren blir…

…George W. Bush.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Han har sendt sitt land ut i to kriger uten å vinne noen av dem. Han har fratatt amerikanerne elementære sivile rettigheter, og sperret helt uskyldige folk inne. Han har løyet for sitt eget folk, begått minst én føderal forbrytelse (ved å navngi CIA-agenten Valerie Plame) og blitt etterforsket, gransket og saumfart av alle de uavhengige kommisjonene det er mulig å stable på beina. Han har, kort sagt, drevet landet til randen av moralsk og politisk sammenbrudd.

Aldri under noen president har så mange nære medarbeidere rømt fra skuta for deretter å lansere brennende bokfakler mot presidenten. Og aldri før har så mange filmskapere, forfattere, musikere og såkalt intellektuelle vært så rasende som nå.

Det er, med andre ord, helt umulig for ham å vinne valget i november. Likevel kommer han til å vinne det.

Det er flere grunner til det, ikke minst den frykten som amerikanerne fortsatt føler for et nytt terrorangrep. Men demokratisk naivitet til side, som legger til grunn en rasjonell og åpen prosess der den vinner som har mest å melde, så kommer George W. Bush til å vinne valget fordi han har mest penger, størst ressurser og færrest reservasjoner mot stygge personangrep.

Og det er der USA er nå, med en republikansk valgkamp-maskin som tygger og tygger på John Kerry for deretter, når valget nærmer seg, å spytte ham ut igjen som en våt fille uten troverdighet blant velgerne.

John Kerry er allerede på defensiven. Én ting er den helt korrekte påpekingen fra republikanernes side at den demokratiske kandidaten vingler i Irak-politikken. Han stemte for den fullmakten som ga George W. Bush muligheten til å sende soldatene i krigen, men påstår likevel at presidenten misbrukte sitt mandat idet han ikke gikk FN-sporet til ende.

Det ga reelle, politiske poenger til republikanerne under første fase av valgkampen. Men det var i hvert fall politikk, og det var i hvert fall sant.

Den siste aksjonen mot Kerry er verken sann eller politisk redelig. For den handler om skitne republikanske penger brukt i en halvfascistisk propagandakampanje der formålet er å fravriste Kerry hans militære heltestatus.

Og kampanjen er meget stygg.

I sentrum for aksjonen står noe som kaller seg Swift Boat Veterans for Truth, oppkalt etter Swift boats-kommandoene i Vietnam. Det handler altså om veteraner fra Vietnam-krigen som gjennom massive reklamekampanjer på tv har samlet seg om én enkelt påstand: John Kerry løy på seg en heroisme i Vietnam som seinere skaffet ham både medaljer, utmerkelser og en politisk karriere.

Sentralt i kampanjen står navngitte veteraner som Roy Hoffmann, George Elliot, Adrian Lonsdale og John O’Neill. Men det er alltid farlig å stå fram med fullt navn. For hvis man graver litt i denne historien, så har altså disse mennene flere ganger tidligere uttrykt sin uforbeholdne beundring og respekt for samme Kerry. Det gjelder for eksempel Adrian Lonsdale, som ikke så Kerrys like i «moralsk mot, vurderingsevne og besluttsomhet.»

Og hvis man graver i arkivene, så ligger Kerrys uomtvistelige militære mot godt dokumentert der.

Det var altså, fra første stund, klart at det var noe «fishy» med denne kampanjen. Og ganske riktig så gikk det ikke mange dagene før det hele ble sporet tilbake til Det Hvite Hus og kretsen rundt George W. Bush. Én av de sentrale aktørene i Swift Boat-nettverket viste seg å være en av presidentens eksterne advokater, en annen viste seg å være en venn av Karl Rove mens atter andre ble identifisert som sentrale bidragsytere til Bush-grenen i det republikanske familietreet.

Ganske umiddelbart etter at revisjonistene hadde gått på barrikadene ble det klart at dette var en kampanje bestilt, betalt og styrt av Bush-klanen. Det ble også overtydelig veldig tidlig at det hele dreide seg om en hevnaksjon etter Kerrys omtale av Vietnam-krigen på 70-tallet, da han dro hjem for umiddelbart å slå seg sammen med veteraner mot krigen.

Det paradoksale i dette bildet, men en sannhet som gjelder til alle tider i alle regimer, er at propaganda fungerer uansett. For selv om man altså vet at alt er løgn, og selv om man vet at det hele er et bestillingsverk fra republikanerne, så har tvilen likevel festet seg. Ikke alle tror, og mange tror ikke, men noen har begynt å tvile.

I en valgkampanje der marginene er ørsmå skal det ikke mye til for å kaste Kerry ut av løpet. Og mot-revolusjonen mot presidentens kulturrevolusjon er sannsynligvis ikke sterk nok ennå til å vinne den rasende kampen om presidentvervet.

---
DEL

Legg igjen et svar