Ofret på misjonens alter

– Som voksen føler jeg et raseri mot misjonen og skolemyndighetene. Årene som lita jente på internatskolen i Japan tok fra meg evnen til kjærlighet og troen på å ha egen familie, sier Kari Grasmo.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hundrevis av barnehjemsbarn i Norge har tatt skrittet og konfrontert det norske samfunnet med hva de måtte gjennomgå i sin barndom.

Nå gjør også Kari Grasmo det. Som tidligere misjonærbarn oppvokst på internatskole i Japan har hun registrert sin klagesak hos Stiftelsen Rettferd for taperne og forteller sin historie til Ny Tid.

Og hun forteller sin historie i håp om at alle de andre som opplevde å bli sendt på internatskole gjør det samme.

– Det var et svik fra de voksne. Vi ble overlatt til oss selv, alene uten foreldre, i de viktige barneårene, sier Grasmo.

Malte internatlivet

Kari Grasmo var tre år gammel da hun sammen med foreldre og en lillesøster kom til det krigsmerkede Japan i 1950. I rundt elleve år – minus et ferieopphold i Norge – bodde hun i soloppgangens land. Sju av årene ble hun plassert på internatskolen i Kobe, før morens sykdom gjorde at familien måtte reise tilbake til Norge.

På slutten av 1980-tallet sendte Kari Grasmo – som er profesjonell billedkunstner – sjokkbølger gjennom misjonsorganisasjonene som eier internatskolen i Japan: Etter at hun hadde båret på en vond hemmelighet i flere tiår, tok hun mot til seg og fortalte daværende generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband om hvordan den norske rektoren ved skolen hadde misbrukt henne og andre jenter seksuelt mens hun bodde på internatet i Kobe.

Gjennom sine direkte og sterke malerier formidlet hun internatlivet både til offentligheten og til de det gjaldt; misjonen, lærerne og foreldrene.

– Jeg malte de 53 maleriene for å få fram alle sidene ved internatlivet. Men media fokuserte dessverre mest på de med tema om seksuelle overgrep, forteller Grasmo.

Utstillingen hette egentlig «Barneskjebner», men ble etter hvert kalt «incestutstillingen» på folkemunnet. Noe en sint Grasmo mener er avisene og fjernsynets skyld.

– På vegne av alle

På begynnelsen av 1990-tallet viet hun mye av sin tid til et samarbeid med Redd Barna. Organisasjonen kjøpte 24 av de 53 maleriene fra utstillingen, som åpnet i Stavanger Kunstforening i mars 1990.

Grasmo holdt et 20-talls lysbildeforedrag for Redd Barna både i Norge og i Sverge, og Redd Barna-utstillingen med hennes bilder ble vist i flere hundre byer og tettsteder i mange land.

Barnehjemsakene i Norge den siste tiden, hvor tidligere barnehjemsbarn har krevd erstatning for vonde opplevelser i barndommen, fikk Grasmo igjen tilbake på barrikadene.

– Før jul gikk jeg til Rettferd for taperne og fortalte min historie. Men foreløpig vil jeg ikke at de skal gå videre med saken. Jeg vil at dette skal være på vegne av alle som gikk på internatskolen i Japan. Jeg håper også at det er mange andre som blir med og retter søkelyset mot forholdene vi misjonærbarn ble utsatt for. Kanskje er det mange i dag som også opplever det samme?

– Stort svart hull

For Kari Grasmos del begynte sviket da hun som seksåring ble sendt fra sine foreldre i Matsue ved Japanhavkysten til Kobe 10 timers togreise unna.

Den gang i 1953 var ikke internatskolen ferdigbygget. En provisorisk skole var opprettet i andre etasje av en kirkebygning.

– Jeg kan ikke huske noe fra den første tiden. Alt er et stort svart hull. Men etter noen måneder ble jeg sendt hjem til foreldrene mine, som fikk beskjed om at jeg ikke var internatmoden ennå. Da hadde jeg begynt å tisse på meg og blitt bleiebarn igjen, som far sa til meg, begynner Grasmo.

Da den nye internatskolen sto ferdig høsten 1954 var imidlertid lille Kari igjen erklært internatmoden. Ny Tid får vist fram fotoalbum med bilder av skolen fra jomfrutiden.

– Se der, det er kun gardiner i vinduene til to av rommene på internatet. Helt i begynnelsen var det bare meg, før det etter en stund kom en jevnaldrende jente til som bodde på rommet sammen med meg. Hele den første høsten bodde vi to alene på et rom i en lang gang med mange tomme barnerom. Først etter jul kom en enslig gutt som bodde på guttegangen. Alle vi tre var sju år gamle. De andre barna vi gikk på skole sammen med om dagen bodde hjemme, fordi foreldrene bodde i nærheten.

– Jeg var alene

Minnene fra den første høsten sitter spikret.

– Jeg husker den lange korridoren på internatet hvor vi lå helt alene. Først lå vi på feltsenger. Senere lå vi i køysenger laget av jern som skolen fikk fra den amerikanske hæren i Korea-krigen. Jeg fatter det ikke; det var ingen voksne som kom og trøstet oss da vi skulle sove. Det ble lest fadervår for oss, og så gikk de. Jeg var alene, mor og far var langt borte, minnes Grasmo.

Det skulle ikke gå mer enn en høst på internatet før hun som sjuåring gjorde dyptgripende erkjennelser.

– Jeg lærte meg å bli uavhengig av tre ting; å ikke trenge kjærlighet, å ikke trenge å ha trygghet, og å ikke lengte for mye, for da begynte jeg bare å gråte og gjøre mor trist. Herre Gud, jeg har blitt lurt. Det de kalte en god og kjærlig Gud har gjort dette mot meg. Jeg fikk vite at jeg hadde et kall til å bo på internatskolen slik at foreldrene mine kunne misjonere. De har ødelagt min kjærlighetsevne, min trygghet og min evne til å lengte.

– Mor også et offer

En gang i måneden, eller ofte bare annenhver måned, dro Kari og etter hvert hennes to yngre søstere når de kom i «internatmoden» alder, på besøk til foreldrene.

«Månedslov» ble det kalt, underforstått den gangen i måneden det var lov å reise hjem.

– Selv om vi var små, dro vi ofte aleine med tog i ti timer og byttet tog i storbyer på overfylte store stasjoner. Vi bad for dere og la dere i Guds hender, sa mor og far til oss. Men da vi kom hjem så vi nesten ikke noe til far, for han var ute og misjonerte, forteller Grasmo.

Den knappe tiden sammen med moren ble heller ingen dans på roser. Hun ble både rammet av tuberkulose og av alvorlige sinnslidelser.

– Mor og far forsøkte med nebb og klør å slippe å sende min yngste søster til internatskolen. De søkte skolemyndighetene i Norge om å få godkjent at hun heller gikk på japansk skole i Matsue. Første klasse fikk hun lov. Men fra andre klasse bestemte myndighetene i Norge at hun måtte på den norske skolen. Samme høst som mor måtte sende lillesøster på internatskolen, ble hun sinnssyk og innlagt. De aller fleste misjonærmødrene gråt sine tårer, enten synlige eller usynlige. De var også offer for misjonen.

– Måtte skrive under

Morens sinnslidelse skulle være det som befridde tenåringsdatteren fra overgrepene. Morens tilstand ble til slutt så dårlig at legen bestemte at hun og resten av familien måtte reise tilbake til Norge.

– Men det var allikevel uhyre smertefullt å forlate barndomslandet så fort. Det var tabubelagt å ha nerveproblemer. Så vi følte at vi ble skyflet ut bakdøra til Norge. Der ble det også tisket og hvisket. Misjonen snakket til og med om å sende meg og mine to søstre på fosterhjem. Det hadde aldri gått, sier Grasmo.

Da hun i 1987 første gang tok kontakt med Misjonssambandet, som sammen med Misjonsselskapet og Frikirken eier og driver den norske internatskolen i Japan, hadde det gått 26 år siden familien i hui og hast ble «tvangssendt» hjem til Norge. Som en del av oppgjøret med misjonen reiste Kari på misjonens regning til Japan i 1990 for å – som hennes advokat hadde tatt til ordet for – bearbeide fortiden.

– Der sov jeg blant annet to-tre netter på internatet i samme seng som jeg hadde hatt som liten, og som nå en ny sjuåring brukte, sier Grasmo, og forteller at lærerne ønsket mange møter med henne.

– Det var tungt for oss alle. Barna i ungdomsskolen fikk vite om meg og hvorfor jeg besøkte internatskolen etter at jeg hadde reist.

Da Grasmo ved hjelp av hennes advokat til slutt avsluttet saken sin med misjonen, ble hun presentert for et ferdigskrevet ark. Der sto det at hun aldri mer kunne reise noen krav overfor misjonen i forbindelse med overgrepene. Grasmo undertegnet.

– Var det ingen vits?

I flere år jobbet hun utrettelig for å barns rettigheter på internatskolene, ikke bare i Japan. Hun foreslo en rekke tiltak for å hindre at barn som i dag vokser opp skal oppleve vonde ting på internatene.

– Helst ville jeg at alle internatskolene skulle legges ned, sier Grasmo.

Hun blir sjokkert når Ny Tid forteller at Fylkesmannen i Oslo, som formelt har tilsynsansvaret for alle godkjente norske skoler i utlandet, ikke har foretatt tilsyn en eneste gang på internatskolen i Japan – verken før eller etter overgrepene mot Kari Grasmo ble kjent.

– Jeg blir så sint; var det ikke noe vits med utstillingen min, da? Verken staten, barnekonvensjonen eller fylkesmannen hjelper oss. Hva fanken gjør ei lita jente da hvis lærere begår overgrep, spør Grasmo.

Selv har hun på mange måter fått bearbeidet de seksuelle overgrepene, med fantastisk god hjelp fra gode venner og profesjonelle, forteller hun.

– Men jeg forstår fremdeles ikke at jeg ble tvunget til atskillelse fra mor og far. Det er derfor jeg har kontaktet Rettferd for taperne for å få sviket fram i lyset. Vi må være samlet når vi skal synliggjøre oss og stille Staten Norge til ansvar – vi utenlandsoppvokste norske «barn», avslutter Grasmo.

---
DEL

Legg igjen et svar