Ofrenes rolle i fredsprosessen 

Det er ikke tvil om at ofrene vil være de sterkeste stemmene for fred og forsoning i Colombia. Etter nei-resultatet i folkeavstemingen er fredsavtalens fremtid uviss.

Ofre for Farc-geriljaen gravlegges.

Den 26. august undertegnet Colombias regjering og FARC-geriljaen en historisk fredsavtale i Colombia. De var blitt enige om veikartet for fred. 52 år med krig og konflikt samt fire år med forhandlinger var tilsynelatende over. Men i folkeavstemningen den 2. oktober stemte et flertall nei til avtalen, med knappest mulig margin. Skjønt «folkeavstemning» og «flertall» – hele 63 prosent av de stemmeberettigede holdt seg hjemme, så noen sterk oppslutning om nei-siden er det uansett ikke tale om.

Alvaro Uribe er den store vinneren etter nei-resultatet. Den tidligere presidenten (2002–2010) ønsker seg tilbake til presidentpalasset for en tredje periode. Han ledet en populistisk nei-kampanje som spilte på høyresidens hat til FARC og på manges frykt for fremtiden. Han spredte den feilaktige forestillingen at fredsavtalen er en åpen invitasjon til FARC om å ta makten i landet. Konkret nørte han opp under misnøyen med at FARC automatisk får noen seter i parlamentet, og at FARC-ledere som tilstår sine forbrytelser, slipper med samfunnsstraff i stedet for fengsel.

Underkommunisert. Dette ble utslagsgivende for avstemningen, og var årsaken til at Uribe og nei-siden vant frem. Men uavhengig av det sørgelige resultatet fra den 2. oktober, er det viktig å merke seg et poeng som fortsatt gjelder: den betydelige rollen ofrene for krigen spilte under forhandlingene om fredsavtalen.

Ofrene har vært de sterkeste stemmene for fred og forsoning, og mot hat og bitterhet i Colombia, mener mange. Likevel har deres betydning for fredsprosessen i stor grad vært underkommunisert i internasjonale medier.

Mediene har vektlagt regjeringens og FARCs direkte kontroll med forhandlingene: Kun deres fredsvilje skulle drive prosessen, ikke andre aktørers interesser. Følgelig spilte andre aktører en begrenset rolle, mente mediene, med unntak for Norge og Cuba som var viktige for å legge til rette for prosessen.

I denne beskrivelsen «forsvant» krigsofrenes og deres pårørendes helt unike innsats i prosessen. Deres konstruktive innspill til forhandlingene ble nemlig en betingelse for den endelige avtaleteksten. Ofrene, familiene og det sivile samfunn spilte inn mer enn 63 000 forslag vedrørende alle saksområder det ble forhandlet om, hvorav 27 000 forslag direkte knyttet til ofrenes rettigheter. 60 ofre deltok ved forhandlingsbordet, som representanter for de 7,9 millioner ofrene for FARCs og regjeringshærens overgrep.

Ofrene vil aldri gi avkall på kravet om rettferdighet, erstatning og sannheten om overgrepene.

De som forsvant. Ofrenes og familienes innspill og engasjement under forhandlingene tvang de to partene til å konkretisere ofrenes stilling og rettigheter i en grad som er uvanlig under fredsforhandlinger. Avtalen har et langt avsnitt om overgangsrettferdighet (transitional justice) for ofrene. I andre sammenhenger har det vanlige vært at det først sluttes fred, deretter vurderer partene – kanskje – ofrenes rettsstilling. I denne avtalen, derimot, ble det inntatt meget detaljerte bestemmelser om et uavhengig og upartisk system for å ivareta ofrenes behov og rettigheter. Ofrene ble garantert en rett til å delta i alle sider av arbeidet med overgangsrettferdighet. En sannhetskommisjon skulle opprettes. Rettslige og administrative virkemidler skulle sikre ofrenes rett til å vite sannheten om hva som lå bak de mange overgrepene, samt rett til erstatning, garantier mot nye overgrep, sanksjoner mot overgriperne og så videre.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here