Bestill sommerutgaven her

Ofrene for Sicilia-mafiaen

Solo è il corraggio
Forfatter: Robert Saviano
Forlag: Bompiani (Italia)
FALCONE: Få dager etter at Italia markerte at det er 30 år siden massakrene på dommer Giovanni Falcone og hans følge samt dommerfullmektig Paolo Borsellino, kommer den italienske forfatteren Roberto Saviano med en roman om saken.

På Instagram forklarte Roberto Saviano (født i Napoli, 1979) også hvorfor Solo è il corraggio («Motet er ensomt») måtte bli en roman. Bare på den måten kunne han redde Falcone-skikkelsen fra avgudsdyrkingen og vise frem menneskene som påtok seg å gå til sak mot Cosa Nostra. Drapene i Capaci og via D’Amelio var ikke de eneste, men især drapet på Falcone, hans kone og tre politivakter står sentralt i en roman hvor Saviano bedyrer at «alt er ekte, fakta, begivenheter, karakterer, jeg har bare brukt fantasien til å gi dem livet tilbake».

Boken åpner i den ikke ukjente landsbyen Corleone på Sicilia, med et kapittel kalt «Fuoco» (Ild). Der er vi vitne til et hevntokt som bare mafiabossens yngste sønn på tolv år skal overleve. Sentralt i boken er drapet på Falcone: De 300 kiloene med dynamitt blåste ikke bare bilen med Falcone, ektefellen og de tre politivaktene til himmels, eksplosjonen etterlot også et krater på motorveien utenfor Palermo.

Gomorra(h)

Før Saviano slo gjennom internasjonalt med boken Gomorra i 2006, var mafiaen ensbetydende med den sicilianske mafiaen, Cosa Nostra. I filmen Gomorra (2008) fikk vi stygge boligkomplekser, håndtering av industriavfall fra hele Europa som forgifter boligområder, og hevndrap. Ingen pittoreske gatebilder fra Napoli. Klesstilen var hettegensere og joggebukser med dødelige våpen som tilbehør.

I Giudici Falcone e Borsellino

I 2017 dro jeg til Napoli med en kamerat, og vi fant en bar i gamlebyen som holdt åpent hele natten. Der fikk vi servert en fjøl med pecorino og salame al fennochio, negroni og kokain, om vi ville, og innehaveren Salvatore må ha målt to meter på strømpelesten. Klientellet var gatesmarte, vanlige folk og oppimpede «jenter» som viste frem bilder av barnebarnet på mobilen. En kveld spurte hun vi kalte Lila, den geniale venninnen i Ferrante-kvartetten, som var fresh den ene kvelden og med blåmerker den neste, om vi hadde sett Gomorrah? Salvatore var nemlig en av stjernene i tv-serien, som nå er inne i sin femte sesong. Ferrante hadde ikke vår Lila hørt om: «Mo, non so legge.» «Kan’ke lese», sa hun med et skuldertrekk. Og vi måtte bare bekjenne at vi ikke hadde sett tv-serien.

Saviano: utfordrer politikere og drapsmenn

Dødstruslene etter Gomorra ga Saviano politibeskyttelse. Unntakstilstanden med å sove maks tre netter på samme sted er blitt livet hans. Selv har Saviano nærmest blitt en gudfar for forfattere med en politisk vinkling. Det er ikke uvanlig å se en blurb på coveret til en roman han kaller «årets viktigste». Han er en ekstremt aktiv forfatter. Drivende og dokumentarisk skriver han i sin dokufiction-form om unge gutter som rekrutteres til mafiaen, verver seg til Afghanistan, om flyktninger og om kokain (ZeroZeroZero fra 2013 er også blitt tv-serie). Da han kritiserte italienske myndigheter for landets asyl- og flyktningpolitikken, truet statsministeren med å frata ham politibeskyttelsen. Saviano er med andre ord en forfatter som utfordrer politikere og drapsmenn. Som et spark til dem som mener politibeskyttelsen er overdrevet, ga han i fjor ut den grafiske selvbiografien Sono ancora vivo («Jeg lever ennå»), illustrert av israelske Asaf Hanuka. Heltestatusen er ingen behagelig rolle. Til The Observer uttalte han i oktober 2021 at han følte seg mest fri da han møtte Julian Assange i London uten eskorte. Og Salman Rushdie advarte ham i et selskap om at «de», publikum, «alltid vil bebreide deg for å være i live». Kanskje gjorde Umberto Eco ham en bjørnetjeneste da han utpekte Saviano til «nasjonalhelt» for sitt mot.

Attentatet På Motorveien Utenfor Palermo Som Drepte Falcone

Cosa Nostra

Drapet på Falcone var en del av det mafiaen kalte delegittimazione (delegitimisering). Ved at autoritetene ble slengt i søla, skulle folk trues til taushet. I Sanremo 3. februar i år sa Saviano at Giovanni Falcone nok ble dratt nedi søla, men at hans «eksempel» var uplettet.

57 dager etter Falcone ble kollegaen Paolo Borsellino myrdet. Dommerfullmektigen hadde fått overtalt datteren til en mindre mafiaboss til å vitne mot mafiaen. Hun stolte på Borsellinos ord om en dag å kunne gå fritt på gaten, bestemme over egen kropp, og ble, som landets yngste, satt i et vitneprogram. Den da 17 år gamle Rita Atria fulgte med på Sanremo-festivalen på tv i en dekkleilighet i Roma da hun fikk høre om drapene på Borsellino og fem sikkerhetsvakter. Sju dager senere tok Rita Atria sitt eget liv.

Det å minnes de modige er ingen nostalgisk øvelse.

Mange i Palermos «antimafia-pool» er drept. Rocco Chinnici av en bilbombe utenfor huset i 1983. Han var dommer i byen før Cesare Terranova og ble sammen med livvakten pepret til døde i 1979, på vei til jobb. Statsadvokaten han samarbeidet med, var blitt drept i 1971. Og dommeren i saken om drapet på Chinnici i 1988. Og så videre.

«Å føre tilbake til hjertet»

Sanremo er Italias mest profilerte musikkfestival. Her valgte Saviano å snakke om «motet som et frø». Mafiaen trodde de hadde fått lagt en rekke nøkkelpersoner i jorden; i stedet plantet de et frø, «som nå spirer i oss». Mot er et ensomt valg, og det å minnes er ingen nostalgisk øvelse eller passiv handling: Det kommer fra ordet recordare, å føre tilbake til hjertet. I antikken mente man at hjertet var stedet for å minnes. Å føre noen tilbake til hjertet vil si å gjeninnsette dem i livet, kjenne pulsen deres slå. Historien om Falcone og Borsellino er et kollektivt minne, et symbol på mot, hevder Saviano, der taushet bare tjener mafiaen.

Og her jeg sitter og fordyper meg i Savianos effektive prosa om Sicilia-mafiaen, etter å ha forlatt Napoli-mafiaen, leser jeg om en storstilt politiaksjon mot Calabria-mafiaen, ’Ndrangheta. Tjuefire personer arrestert. For første gang har man avslørt hovedkvarteret – «casa madre». Kanskje er de på radaren i Savianos neste verk om mafiaen?


Nordang er ny kritiker i NY TID, og vil dekke mer italiensk litteratur fremover. Hun har blant annet oversatt Pier Paolo Pasolinis
Poesi i form av en rose til norsk.

Astrid Nordang
Nortdang er fast litteraturanmelder i NY TID. Er oversetter og forfatter.

Du vil kanskje også like