Offer med motstandskraft

En eks-prostituert kvinne reiser rundt i Chicagos gater. Med sine egne grufulle erfaringer som middel, hjelper hun andre ut av mindreverdsfølelse og et liv som vare.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Dreamcatcher
Regi og foto: Kim Longinotto

I en nærmest lynchsk nattehimmel, like fortryllende som den er upålitelig, svever vi sammen med oversiktsbilder som skuler ned på en glitrende storby. Nedenfor står skyskrapere som gudgitte gaver og lys som ser ut som glødende gull.
Deretter blir vi tatt med ned på gateplanet og får høre en historie fra stedet der mennesker lever (eller forsøker å leve): En kvinne ved navn Brenda Myers-Powell tilbrakte 25 år av livet sitt som prostituert. Hun ble skutt fem ganger, knivstukket over tretten, og en dag ble hun dopet ned av en mann som deretter rev huden av ansiktet og kroppen hennes.
Denne kvinnen trodde hun hadde mistet ansiktet for alltid, og «alt hun ønsket seg var å få ansiktet sitt tilbake – og å bli en kvinne, fordi hun aldri kunne huske å ha vært en kvinne».
Slik starter dokumentaren Dreamcatcher (2015). Brenda står i et klasserom og forteller denne historien om seg selv.
Den grusomme vandalismen fører tankene til det den meksikanske journalisten Sergio Gonzáles Rodriguez rapporterte om i et essay publisert i augustutgaven av Le Monde diplomatique, «Taxien stopper brått …», en opprørt vitnebeskrivelse av et land gjennomsyret av korrupsjon, tortur og vold: Liket av Julio César Fuentes Mondragón, en av studentene som ble kidnappet i Guerrero den 26. september i fjor, ble funnet med øynene revet ut og huden flådd av ansiktet.
Som Rodriguez skriver i en refleksjon over umenneskeliggjøringen ved denne volden, og ved hypotetisk å innta voldsutøverens posisjon:
«Jeg river ut øynene dine for at du ikke skal se meg og det jeg gjør mot deg, og for at du heller ikke skal kunne se deg selv i ditt siste øyeblikk eller forstå hva jeg kommer til å gjøre med deg. Min anonymitet er din, jeg skiller deg fra ditt ansikt og forvandler deg til meg selv.»
Hva i helvete er det vi er i stand til å gjøre med hverandre? Som disse historiene bevitner, er umenneskeliggjøring en del av det vi kaller det menneskelige. Dette er en del av det som skiller oss fra dyrene. Da Aristoteles snakket om mennesket som et fornuftsvesen, tok han høyde for denne morbide impulsen: Det rasjonelle mennesket er kapabelt til handlinger som er mye verre enn udyrenes vold. Det er fornuftsvesenet som torturerer, som behandler sine slektsvenner som varer, som evner å frata mennesker deres følelse av å være menneske.
I motsetning til unggutten Julio, overlevde Brenda umenneskeliggjøringen. Hun fikk til og med et ansikt tilbake. Og nå, i starten av Dreamcatcher, ser vi dette ansiktet i et nærbilde mens hun forteller sin historie. Ansiktet er bestemt, stolt og fylt av en bastant glød. «I dag står denne unge kvinnen foran dere,» forteller Brenda en skoleklasse og oss seere. «En kvinne med et ansikt.»
Brenda har gjort sine ufattelige traumer til fattbare meddelelser som kan hjelpe andre. Hun slår tilbake mot «anonymiseringen» hun har vært offer for (ved å bli behandlet som vare, et objekt), og er med på å gi et ansikt til et ellers lite gjennomsiktig system av overgrep og utnyttelse.

Observerende. Den britiske dokumentarfilmskaperen Kim Longinotto har helt siden 1970-tallet, med studentfilmen Pride of Place (1976), gjort motstand mot systematisert undertrykking. Hun er likevel mest kjent for sitt arbeid fra sent 90-tall og frem til i dag. Longinotto har ofte samarbeidet med andre regissører, som da hun og Ziba Mir-Hosseini lagde den oppsiktsvekkende Divorce Iranian Style (1998). Men i de siste filmene har hun hatt regien alene (Hold Me Tight, Let Me Go, 2007; Rough Aunties, 2008; Pink Saris, 2010; Salma, 2013). Dreamcatcher er den foreløpig siste i rekken av rystende, prisbelønte dokumentarer fra Longinotto, som løfter frem ansikter til kvinner som kjemper for et bedre liv.

Det gir mening når Longinotto forteller at hun bare tok opp kamera og filmet når hun «fikk gåsehud».

I Dreamcatcher følger hun Brenda mens hun reiser rundt i gatene i Chicago og forteller om sine erfaringer. På gatehjørnene deler hun ut kondomer til prostituerte, og tilbyr å hjelpe noen til å komme seg vekk fra gata; i fengsler og på skoler opplyser hun om hersketeknikker og overgrepets psykologi, for å ruste unge jenter og kvinner til å forsvare seg mot halliker, overgripere og en skam- og skyldfølelse som ikke har noen reell grunn til å eksistere.
Filmens tittel refererer til en van kalt «The Dreamcatcher», som Brenda og andre bruker i sitt arbeid. Brendas betalte jobb er å snakke med prostituerte i fengsel, men på fritiden reiser hun rundt på skoler og kjører rundt i gatene og prøver å plukke opp de prostituertes drømmer.
Styrken til Brenda som «veileder» ligger nettopp i hennes bakgrunn; hun har selv vært i skoene til dem hun hjelper, så hun kan og vil ikke dømme. Slik sett minner filmen om Steve James’ strålende The Interrupters (2011). Her følger vi tidligere gjengmedlemmer i Chicago som nå jobber for organisasjonen Ceasefire. Disse folkene prøver å snakke ungdommer fra å drepe hverandre. Ved å intervenere i miljøer de selv har vært en del av, innehar disse «formynderne» en langt større respekt blant gjengene enn det politiet og ordensmaktene nyter; de gir praktiske råd der politiet fordømmer og pågriper. For eksempel er det en som snakker en ung gutt fra å ta livet av en annen – ikke fordi det moralsk er feil, men fordi det er dumt å havne i fengsel og ødelegge sitt eget liv. Ceasefire fremstår som et «kompromiss» som fungerer.
Longinottos film bærer ikke bare likheter til The Interrupters i hvordan den portretterer aktivister som finner sin avgjørende etos og handlekraft i den selvopplevde erfaringen av det miljøet de intervenerer men også i sin filmatiske metode. Disse filmene opererer med en observasjonell stil der filmskapernes tilstedeværelse impliseres mer enn artikuleres; Longinotto er ikke synlig i bildet, og hun kan nesten aldri høres, men vi kan merke hennes tilstedeværelse i nærheten til menneskene som filmes – både i fysisk og emosjonell forstand. Brenda og dem hun snakker med virker tillitsfulle og genuine foran kameraet, som ofte observerer to mennesker i samtale.
Det er i tilstedeværelsen i enkeltsituasjoner, og ikke som helhetlig komposisjon, filmen er på sitt beste. Det gir mening når Longinotto i et intervju (med Eric Hynes for Sundance Institute) forteller at hun bare tok opp kamera og filmet når hun «fikk gåsehud» (over 12 uker samlet hun angivelig bare 15 timer med materiale!). Det er øyeblikk som brenner i denne filmen – øyeblikk som åpner opp til ufattelige liv.

Ofre med motstandskraft. Et stykke ut i Dreamcatcher står Brenda på en talerstol og kommenterer et innlegg fra en eks-hallik ved navn Homer. Denne eks-halliken vanket i samme miljø som Brenda, og var en venn av hennes egen hallik. Nå hjelper han hennes opplysningsprosjekt ved å fortelle unge kvinner om sine utspekulerte hallikstrategier. Brenda påpeker det ironiske i den nye maktbalansen: Eks-halliken jobber for den eks-prostituerte.
Som filmhistorikeren Brian Winston har argumentert for, finnes det i dokumentarfilm en lang tradisjon for å fremstille mennesker som ofre. Det kan være en stor uoverensstemmelse mellom en dokumentarfilmskapers portrett og et subjekts selvopplevelse, og en tildelt offerrolle kan være svært problematisk. I Dreamcatcher blir dette aktualisert på en interessant måte.

Brenda fremstilles kanskje som et offer, men hun fremstilles som et offer som har gjort offerrollen til en oppbyggende kraft.

Brenda fremstilles kanskje som et offer, men hun fremstilles som et offer som har gjort offerrollen til en oppbyggende kraft. Hun fremstår som et «heroisk offer», som har overvunnet overgriperne, om ikke seg selv som offer (traumene vedvarer). Nå hjelper hun andre ofre – blant annet ved å fortelle dem at de er ofre, og at de ikke har skyld i overgrepene de har opplevd.
«Det er ikke din skyld,» repeterer Brenda igjen og igjen til de unge kvinnene som har vært gjennom psykologiske så vel som fysiske overgrep. En av disse opplevde å bli voldtatt i sitt eget hjem som lite barn. Helt siden hun var elleve år, forteller hun, har hun passet på at lillesøsteren ikke har blitt voldtatt i det samme hjemmet.
Hun er et offer, men et offer med motstandskraft midt i utnyttelsen og umenneskeliggjøringen. Dreamcatcher gir, midt i sin observasjon av grufulle menneskeskjebner, et nært portrett av denne menneskelige evnen til å overleve og bruke sin egen smerte til å hjelpe andre. Slik sett er filmen en pedagogisk så vel som observasjonell dokumentar, og oppløftende så vel som grusom.

Dreamcatcher kan strømmes her.


Endre Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid. endreeid@gmail.com.

---
DEL