Offer med motstandskraft

En eks-prostituert kvinne reiser rundt i Chicagos gater. Med sine egne grufulle erfaringer som middel, hjelper hun andre ut av mindreverdsfølelse og et liv som vare.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 16.12.2015

Dreamcatcher
Regi og foto: Kim Longinotto

I en nærmest lynchsk nattehimmel, like fortryllende som den er upålitelig, svever vi sammen med oversiktsbilder som skuler ned på en glitrende storby. Nedenfor står skyskrapere som gudgitte gaver og lys som ser ut som glødende gull.
Deretter blir vi tatt med ned på gateplanet og får høre en historie fra stedet der mennesker lever (eller forsøker å leve): En kvinne ved navn Brenda Myers-Powell tilbrakte 25 år av livet sitt som prostituert. Hun ble skutt fem ganger, knivstukket over tretten, og en dag ble hun dopet ned av en mann som deretter rev huden av ansiktet og kroppen hennes.
Denne kvinnen trodde hun hadde mistet ansiktet for alltid, og «alt hun ønsket seg var å få ansiktet sitt tilbake – og å bli en kvinne, fordi hun aldri kunne huske å ha vært en kvinne».
Slik starter dokumentaren Dreamcatcher (2015). Brenda står i et klasserom og forteller denne historien om seg selv.
Den grusomme vandalismen fører tankene til det den meksikanske journalisten Sergio Gonzáles Rodriguez rapporterte om i et essay publisert i augustutgaven av Le Monde diplomatique, «Taxien stopper brått …», en opprørt vitnebeskrivelse av et land gjennomsyret av korrupsjon, tortur og vold: Liket av Julio César Fuentes Mondragón, en av studentene som ble kidnappet i Guerrero den 26. september i fjor, ble funnet med øynene revet ut og huden flådd av ansiktet.
Som Rodriguez skriver i en refleksjon over umenneskeliggjøringen ved denne volden, og ved hypotetisk å innta voldsutøverens posisjon:
«Jeg river ut øynene dine for at du ikke skal se meg og det jeg gjør mot deg, og for at du heller ikke skal kunne se deg selv i ditt siste øyeblikk eller forstå hva jeg kommer til å gjøre med deg. Min anonymitet er din, jeg skiller deg fra ditt ansikt og forvandler deg til meg selv.»
Hva i helvete er det vi er i stand til å gjøre med hverandre? Som disse historiene bevitner, er umenneskeliggjøring en del av det vi kaller det menneskelige. Dette er en del av det som skiller oss fra dyrene. Da Aristoteles snakket om mennesket som et fornuftsvesen, tok han høyde for denne morbide impulsen: Det rasjonelle mennesket er kapabelt til handlinger som er mye verre enn udyrenes vold. Det er fornuftsvesenet som torturerer, som behandler sine slektsvenner som varer, som evner å frata mennesker deres følelse av å være menneske.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer