Forlag: Leviathan Berliner Zeitschrift für Sozialwissenschaft, Sonderband 37, Nomos Verlagsgesellschaft, (Tyskland)
Det tyske sosiologitidsskriftet Leviathan publiserte for to år siden en antologi, et 500 siders temanummer om offentlig-hetens nye strukturforvandling. Artikkelen av Jürgen Habermas ble utgangspunktet for boken Den nye offentligheten (anmeldt i forrige nummer av NY TID). Den er nettopp kommet i Cappelens upopulære skrifter, oversatt av Anders Dunker med etterord av Pål Veiden.
Antologien forstår offentligheten politisk som en formidling mellom stat og sivilsamfunn. Idealistisk formulert er politiske offentlighet «den prosess at samfunnet opplyser seg selv». De 20 bidragene analyserer offentlighetens strukturendring på tre områder: hvordan globaliseringen svekker nasjonale offentligheter, effekten av den økende kommodifiseringen av det sosiale, og utviklingen av digitale offentligheter.
Globaliseringen
Nødvendigheten av en globalisert offentlighet er kanskje lettest å skjønne, men vanskeligst å gjøre noe med. Den amerikanske filosofen Nancy Fraser (f. 1947) har vært toneangivende i drøftingen av en globalisert offentlighet. Men når man ikke engang har en europeisk offentlighet, hvordan skal man da løse globale problemer som klimaendring, forurensning, kriger og migrasjon? FN er et eksempel på et globalt styringsorgan, men ikke en global offentlighet. Organisasjonen har vist seg maktesløs når det gjelder å stoppe kriger. Samtidig svekkes den nasjonalstatlige styringen i en globalisert økonomi (jf. finanskrisen).
Samspillet mellom kulturell og politisk offentlighet berøres knapt i antologien. Hvis man ønsker en europeisk offentlighet, er det et godt tiltak å sende 18-åringer på togreise i Europa gjennom DiscoverEU. Slik bygges internasjonale kontakter nedenfra. I Norge har Bologna-prosessen for europeisk studentutveksling dessverre feilet; antall nordmenn som studerer i utlandet, har ikke økt etter tusenårsskiftet.
Politikk som vare
Kommodifiseringen viser seg i språket: Uttrykket ‘å selge politikk’ er bare 40 år gammelt i Norge. Nyliberalismen har privatisert og liberalisert kapitalbevegelser og arbeidsmarked. Økonomisk tenkemåte har trengt inn i kultur og politikk. Politikken blir styrt av markedet, ikke av folkeviljen. Statsborgere forvandles til konsumenter. Private PR-byråer har vokst de siste 20 årene. Det har også blitt vanligere å selge seg selv, folk har blitt sine egne entreprenører. Singularisert selvrealisering kan true det allmenne og den politiske offentligheten (jf. intervju med sosiologen Andreas Reckwitz i antologien).
Flere av bidragsyterne aktualiserer begrepet ‘reføydalisering’ fra Habermas’ Borgerlig offentlighet (1962). I den føydale offentligheten fortalte fyrsten folket hva de skulle gjøre. Kommersiell kontroll over mediene styrer likeledes hva folket skal mene, og knesetter eiernes privatinteresser. Velgerne blir konsumenter og politikk et salgsprodukt. Politikken markedsføres via reklame og propaganda, ikke gjennom diskusjon.
I 2020 benyttet 68 prosent av nordmenn daglig Facebook, 45 prosent Snapchat, 37 prosent Instagram og 24 prosent YouTube.
Men skillet mellom manipulasjon og formidling av politikk har aldri vært absolutt, noe normative demokratiteorier à la Habermas har en tendens til å overse. Slagord som ‘Trygghet i fellesskapet’ og ‘Ali kaffe kurerer gruff’ ligner hverandre. Da finansminister Vedum opptrådte på Dagsnytt 18 for en tid tilbake, sluttet jeg fort å høre på hva han sa, og begynte å telle antall ganger han gjentok ordet ‘trygg’. Instruert av en kommunikasjonsrådgiver? Det magiske ordet ‘trygg’ skulle åpenbart kurere ‘gruff’ som økende strømpriser.
Digital overvåkningskapitalisme
Digitaliseringen kan støtte opp under kommodifiseringen gjennom algoritmer som sanker informasjon fra søkemotorer og nettsteder du har besøkt. Dataene fra denne offentligheten tjener private økonomiske interesser, som Shoshana Zuboff har vist i sin bok om overvåkningskapitalismen (2017). Forestillingen om fragmenteringen av publikum gjennom ekkokamre og filterbobler er velkjent, men ikke like lett å dokumentere empirisk. Demokratiet forutsetter at borgerne deler et minimum av felles oppfatninger og erfaringer. I 2020 benyttet 68 prosent av nordmenn daglig Facebook, 45 prosent Snapchat, 37 prosent Instagram og 24 prosent YouTube. Sosiologen Hartmut Rosa (f. 1965) fremhever at fellespunktene i kulturen blir færre siden man orienterer seg ut fra forskjellige plattformer. For å motvirke dette foreslår noen å styrke statlige medier og bevilge mer til en samlende, ikke-kommersiell offentlighet.
Deliberativt demokrati
Deliberativ demokratiteori fikk økende popularitet etter at Habermas’ Borgerlig offentlighet ble oversatt til engelsk i 1989. Teorien legger vekt på avveining av argumenter som det sentrale ved demokratiet. Ordet kommer av det latinske libra – en skala for vekt eller balanse. Avveiningen av argumenter og deres kvalitet er viktigere enn deltakelse som betingelse for demokratiets legitimitet.
Men hvor saklig er politisk diskusjon? Fører ikke konsentrasjonen om argumentasjon til et ekspertokrati, en elitisme der bare skolerte og taleføre slipper til? Og eliten har også fordommer: Debattrommet er preget av andre forutsetninger enn dem som diskuteres. Dette kan ofte være usynlig for deltakerne, men blir ofte påfallende i ettertid.
Å ‘dele alt’ på sosiale medier er ikke nødvendigvis sosialisme. Det kan tvert imot styrke overvåkningskapitalismen.
Den amerikanske sosiologen Richard Sennetts oppgjør med ‘intimitetstyranniet’ nevnes ikke av noen av bidragsyterne. Habermas sin kritikk av Sennett i det nye forordet til Borgerlig offentlighet fra 1990 er feilaktig. Da Sennett la vekt på rollespill i offentligheten, skal han angivelig ha forvekslet borgerlig offentlighet med fyrstens fremtreden for publikum! Habermas’ påstand om at Sennett brukte feil metode, stemmer ikke: Retorikk og teatral opptreden er ikke forbeholdt fyrstens fremvisning av makt, men har alltid vært en del av politikken. Selv om alle filosofer i opplysningstiden fra Hobbes til Kant nedvurderte retorikken, kom det ut dusinvis av nyskrevne retorikker i Europa på 1700-tallet. Filosofen Jon Hellesnes har påpekt at den første norske retorikken til Jakob Rosted (1810) ble studert ivrig av flere representanter på Eidsvoll i 1814 (jf. Basar 4-1980). Ingen av bidragene i den tyske antologien diskuterer den borgerlige offentlighetens oppkomst ut fra historiske kilder.
Manglende søkelys på det private
Ingen i antologien drøfter heller egentlig hva det private er og bør være i forhold til det offentlige. Å snakke for sine privat-interesser utdefineres ganske enkelt fra offentligheten forstått som en politisk institusjon. Hartmut Rosa skriver for eksempel at «en politisk preferanse ikke kan forstås som offentlig mening, når den formuleres som privatinteresse». Eksempel: Den som vil avskaffe beskyttelsen for leietaker, kan ikke begrunne dette med at han blir rikere, men må hevde at det er i fellesskapets interesse. Dette er et område med mye maskespill og kokkelimonke hvor ‘mistankens hermeneutikk’ ikke bare er tillatt, men påkrevet! Å dyrke egne privatinteresser i politikken kan videre føre til inhabilitet og korrupsjon. Bare spør Trettebergstuen og Borten Moe!
Den amerikanske politiske filosofen Raymond Geuss (f. 1946) har i Public Goods, Private Goods (2001) delt det private i tre: 1) det private relatert til skamfølelsen og hva som er anstendig sosial opptreden, 2) det private som eiendom: Skal jernbane og post drives privat eller offentlig? 3) det private som privatliv: Den enkelte har rett til ikke å bli overvåket, tanken skal være fri! Hvis disse tre nivåene blandes, fører det til forvirring, ifølge Geuss.
Men et hvilket som helst privat problem kan vise seg å ha en politisk dimensjon. Fedmeproblemer kan løses på andre måter enn gjennom mosjon: Eksempelvis krever Else Kåss Furuseth sukkeravgift og økt pris på snop.
Familiepolitikk og ‘fear of missing out’
Den privatiseringen av det offentlige og offentliggjørelse av det private Habermas allerede i 1962 hevdet var kjernen i offentlighetens forfall, har feiret triumfer i familiepolitikken. I kjølvannet av 1968 har vi fått en rekke reguleringer når det gjelder svangerskapspermisjoner, likestilling, abortlovgivning, aksept av seksuelle minoriteter etc. Regulering av deler av privatlivet er politikk. Feminismen brøt tabuer og trakk opp grensene mellom privat og offentlig på ny. Offentligheten til Habermas anno 1962 var mannlig, allmenn og rasjonell, mens kvinner, kropp og følelser ble ekskludert.
Selv om mye i privatlivet kan ha politiske implikasjoner, betyr ikke dette at det private uten videre er politisk, eller at det er ‘radikalt’ å oppheve skillet mellom privat og offentlig. Å gå naken rundt hjemme i stua i sommervarmen er en privatsak. Samme opptreden på Karl Johan kunne ført til tiltale for blotting. ‘Streaking’, å løpe naken over en offentlig plass, var særlig populært på 1970-tallet. Og de presseetiske reglene nevner en rekke ting man bør være varsom med å omtale offentlig, for eksempel noens selvmord. Men tendensen er at stadig flere personer «står frem» med sykdommene, samlivskrisene og depresjonene sine, og førstesider i avisene renner over av helseråd for å unngå hjertelidelser, fedme og diabetes.
Åpenheten stjeler energi og gjør oss til zombier.
Kommunikasjonsekstasen kan føre til FOMO, ‘fear of missing out’. Åpenheten stjeler energi og gjør oss til zombier. Publisitet blir ikke bare en betingelse for demokratiet, men en teknokulturell ideologi som kan skape likegyldighet. Også den nye åpenheten er selvsagt regissert, fra prektige familiebilder på Facebook til avsløringer av sorgen over en avdød ektefelle i romanform.
Hvilken effekt den nye ekshibisjonismen eller skamløsheten har på retten til privatliv og vurderingen av privat eiendom, er umulig å beregne. Det gjelder også effekten på den politiske offentligheten. Men det å ‘dele alt’ på sosiale medier er ikke nødvendigvis sosialisme. Det kan tvert imot styrke overvåkningskapitalismen. Og ekshibisjonisme er ikke frigjøring, men skamfølelse vrengt til det motsatte. Derfor er heller ikke blotteren noe ideal.
Kansellipreget tysk
500 tettskrevne sider med tyskspråklig samfunnsvitenskap vil ikke bli folkelesning. De fleste av artiklene er skrevet på et topptungt, kansellipreget tysk med få eksempler, ikke ulik Habermas’ egen drepende byråkrat-tysk. Dette er unødvendig selv i et så stivt og formelt land som Tyskland – man kan bare tenke på den språklige ledigheten til Brecht eller Enzensberger.
Denne publikasjonen har likevel blitt et viktig referanseverk. Bibliotekene i universitets- og høyskolesektoren bør kjenne sin besøkelsestid.
