Offentlighet som prevensjon

Skal vi henge ut voldtektsforbryterne offentlig?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[essay] 25. april våknet vi til nyheten om at hele 48 prosent av norske menn mener at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig for en voldtekt dersom hun flørter åpenlyst i forkant. Sorge og Veddegjerde reflekterer her over hvordan rettsstaten kan gi kvinner bedre beskyttelse mot voldtekt.

Sorge: La oss først fastslå noen fakta, slik at vi snakker om det samme.

Veddegjerde: OK.

Sorge: Fra 2002 til 2005 ble det publisert fire store undersøkelser om seksuelle overgrep mot kvinner. Av totalt 10.500 spurte sier, etter svært forsiktig tolkning, hver tiende å ha vært utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk. Det betyr minst 200.000 ofre og tusenvis av gjerningsmenn som går fri. Ifølge. vår egen undersøkelse fra 2002 blir kun fem prosent av overgrepene politianmeldt. I tillegg vet vi at kun en brøkdel av dem som blir anmeldt, dømmes. Litt brutalt kan vi si at det ikke ligger noen rettslig risiko i å voldta. Den norske stat klarer ikke å gi sine kvinner den rettssikkerheten de har krav på. Hva i all verden skal vi gjøre?

Veddegjerde: Marianne Aulie-saken viser jo hvor vanskelig dette er.

Sorge: Hva mener du?

Veddegjerde: Min første reaksjon var, «Herregud! Stakkars jævler», men dette er jo en reaksjon som forutsetter at de to personene [som Aulie anklaget for voldtekt under NRKs direktesending 12. mars. red.anm.] er uskyldige. For hva er like ille som uskyldig å bli anklaget for voldtekt? Det å bli utsatt for voldtekt naturligvis … Her oppstår paradokset. Det er mildt sagt forbløffende hvor unisont kommentatorene fordømte Aulies «bekjennelse». Men bak den unisone fordømmelsen skjuler det seg noen av de fordommene som er knyttet til voldtekt.

Sorge: Hva tenker du på?

Veddegjerde: Først og fremst fordommen om anmelders manglende troverdighet. «Denne Aulie, hun skriker opp om det meste … Hun satt jo og drakk sammen med disse to mennene! Fikk hun overhodet med seg det som skjedde? Hun liker nå å vise seg frem …» Samme skepsis møter mange kvinner, ikke bare Aulie.

Sorge: Men er det så urimelig å anta at Aulie snakker sant? Denne tanken må det være lov å tenke høyt. Det var det knapt noen som våget. I stedet lot man et potensielt offer stå alene. Jon Bing sa i Morgenbladet at Aulie faktisk hadde rett til å ytre seg som hun gjorde dersom hun snakket sant. Det har jeg ikke lest noen andre steder, så innlysende det enn er. For det er etikken som er jusens grunnlag, ikke omvendt.

Veddegjerde: Hvor vil du med dette?

Sorge: At noen slipper juridisk unna på grunn av manglende bevis, trenger ikke å bety at vedkommende også må slippe unna etisk og moralsk. Jeg opplever at man forvekslet en juridisk uskyldspresumpsjon med en moralsk. Vi må i det minste kunne diskutere om kvinner har en moralsk rett til å nevne gjerningsmenn offentlig, også uten bevis – all den tid det knapt nok finnes noen reell mulighet for at rettsstaten dømmer dem. Men en slik diskusjon finnes ikke og ble i Aulie-saken kvalt i sin spede begynnelse.

Veddegjerde: Det er jo gode grunner til det. Offentlig benevning av gjerningsmenn uten bevis munner fort ut i både selvtekt og gapestokk-jus …

Sorge: Jeg er fullt klar over det, og synes på ingen måte at det er uproblematisk. Men er det ikke tankevekkende at samfunnet så lett foretrekker den ene uretten framfor den andre? Den ene uretten gjelder menn, den andre kvinner. Hvilken urett er størst? Det urettmessige i å bli uthengt for voldtekt? Eller det å bli voldtatt? Vi kommer ikke forbi det faktum at det er menn som er best beskyttet av rettsstaten.

Veddegjerde: Du har rett i at det er den potensielle overgriperen som kommer best ut, men det er jo hele tanken bak prinsippet om uskylds-

presumpsjon, at man skal beskytte folk mot falske anklager.

Sorge: Ja, men … er det en større urett å bli uskyldig hengt ut for å ha voldtatt, enn å bli utsatt for den samme forbrytelsen? Begge former for urett kan hver på sin måte ødelegge liv, men samfunnet sympatiserer ensidig med mennene her. Jeg må si, jeg som du, at det er forbausende hvor unisont Norge syntes synd på to menn som muligens er uskyldige, mens ingen syntes offentlig synd på henne som muligens har vært offer for et voldtektsforsøk.

Veddegjerde: En uprøvd påstand der du stemples som voldtektsmann kan gjøre uopprettelig skade. Venner, naboer og familie vil for all tid huske, dette vil kunne prege resten av livet ditt. Du kan jo spørre de mistenkte i Bjugn-saken, som faktisk ble frikjent, om hvordan dette er.

Sorge: Greit, jeg ser poenget … Men framhever vi kvinners moralske rett til å henge bjella på katten, gir vi dem en mulighet til å forsvare seg. Fra tid til annen vil feil mann anklages, men kanskje er det prisen man må betale for å øke kvinners rettssikkerhet? Vi må huske det Jon Bing påpekte, det er ingen urett å navngi en faktisk, ikke dømt overgriper offentlig. Det er urett å misbruke denne retten, det er urett å anklage falskt. Disse to tingene må ikke blandes sammen!

Veddegjerde: Jeg er enig i at kvinners rettssikkerhet må styrkes, jeg er enig i at overgripere alt for ofte slipper unna for lett, men jeg kan ikke se at dette rettferdiggjør publisering av uprøvde anklager. Dersom overgripere skal navngis offentlig, så må dette defineres innenfor veldig klare grenser, med klare prosedyrer. Man må sikre uskyldige mot falske anklager.

Sorge: Men innenfor hvilke grenser, med hvilke prosedyrer? Min påstand er at grensene er for snevre i dag – eller håndheves for snevert. Overgriper beskyttes mer enn offeret! Dersom du mener at kvinners rettssikkerhet skal styrkes, så kom med noen konkrete forslag?

Veddegjerde: En idé kan være, at man konsekvent behandler straffesak og det privatrettslige spørsmålet om erstatning i én og samme rettssak. I en straffesak skal skyldspørsmålet bevises utover rimelig tvil, i en erstatningssak holder det med overveiende sannsynlighet. Påtalemyndigheten kan ta ut tiltale på taktisk grunnlag.

Sorge: Hvordan da?

Veddegjerde: Selv om aktor ser at en tiltale ikke vil føre til strafferettslig domfellelse, kan han eller hun reise sak med sikte på å oppnå erstatning. Dette er ikke praksis per i dag. I en erstatningssak trenger man bare å bevise med overveiende sannsynlighet, at det har funnet sted et overgrep. Ved å endre praksis vil man oppnå flere domfellelser, som i sin tur vil føre til flere anmeldelser. Flere domfellelser, i erstatningssaker, vil ha en preventiv virkning. Erstatning kan i tillegg virke utjevnende på noen av de negative konsekvensene som en frifinnelse har for fornærmede. Samtidig vil anklagede ha prosedyrer som beskytter mot falske beskyldninger.

Sorge: I tillegg burde man gjøre det enklere å anmelde overgrepene. Hva om det medisinske hjelpeapparatet og politiet kunne jobbe tettere sammen?

Veddegjerde: På hvilken måte?

Sorge: Når en kvinne ankommer voldtektsmottaket, så burde en politikvinne bare være en telefon unna for å ta imot anmeldelsen på voldtektsmottaket – ikke på politihuset. Det senker helt sikkert terskelen for å anmelde. Antall anmeldelser må opp! Vi må jobbe for flere anmeldelser siden dette vil føre til færre overgrep.

Veddegjerde: Det høres rimelig ut …

Sorge: … Og så får man jo muligheten til å synliggjøre overgriperen ved domfellelse … og det vil virke forebyggende!

Veddegjerde: Synliggjøring?

Sorge: En modifisering av min tidligere tanke. Jeg foreslår at vi i MMV påtar oss å grave opp identiteten til menn som har blitt dømt for voldtekt eller voldtektsforsøk både i straffesaker og i erstatningssaker, så framt de ikke har sonet sin dom. Dette er offentlig tilgjengelig informasjon, som vi på prinsipielt grunnlag må kunne legge ut på våre hjemmesider.

Veddegjerde: Uff, nå kommer du trekkende med gapestokken igjen …

Sorge: Jo, men denne gangen er det etter at rettsstaten har sagt sitt. Man kunne også hatt en ordning hvor man offentliggjør overgriperens navn for en avgrenset periode, som en av samfunnets offisielle reaksjonsmåter. Prinsipielt er slike saker offentlige allerede i dag. Til tross for dette spår jeg at slike tanker vil kunne utløse en vanvittig ståhei! For er det noe gjerningsmenn skyr så er det offentlighet. Men jeg frykter at det først er når vi menn får føle det på denne måten, at vi får en reell interesse av at antall voldtekter går ned. Kanskje må vi dit at far råder sin sønn: «Gå ikke alene med ukjente kvinner, du kan risikere å bli anmeldt for voldtekt»? For hva sier vi til våre døtre i dag? « Vær nå forsiktig med hvilken mann du blir med hjem …!»

Veddegjerde: Jeg må vel gi deg et poeng der …

---
DEL

Legg igjen et svar