Teaterregissør og skribent. Epost ninaossavy@yahoo.no

Filmskaper Elsa Kvamme har tidligere gått i lære hos Eugenio Barba. Nå har hans Odin Teatret fylt 50 år, og Kvamme har vendt tilbake – denne gangen med kameraet i hånden.

Det umuliges kunst

Elsa Kvamme

Norge

«Vårt teater består av mislykkede individer,» har Eugenio Barba uttalt om Odin Teatret. Et teater grunnlagt av folk ingen ville ha. De utstøttes teater. Ugresset.

Ingen ville ha regissør Barba, selv etter studier hos legendariske Jercy Grotowski i Polen. Da laget Barba sitt eget teater, og skuespillerne fant han hos dem som fikk avslag på Statens teaterhøgskole. I Oslo by var teatret ikke velkomment, så de søkte ly i danske Holsterbro og har blitt der siden. Nå har Odin Teatret blitt 50 år, og er ønsket og beundret over store deler av verden. Barba har blitt æresdoktor ved 13 universiteter – blant annet i Havanna, Warszawa, Hong Kong og Buenos Aires.

Tro mot seg selv. Jeg blir rørt når jeg ser Odin Teatrets forestillinger. Rørt fordi de er så tro mot sitt eget uttrykk, så tro mot noe de tror på; så fjernt fra ironien, så uredde, så våkne, så politiske, så ville, så varme, så forbannet dyktige i alt de gjør. Deres sceniske økologi, hvordan alt henger sammen med alt, virker frigjørende. Deres tilsynelatende fulle frihet fra kvelende trender kjennes livgivende. Vi kommer ikke til å se Odins utøvere sprade nakne rundt på scenen fordi man gjør det i Berlin eller Belgia. De kommer ikke til å bruke video eller prate i mikrofon fordi det er trendy akkurat nå. De kommer ikke til å onanere eller spy på scenen kun for overskridelsens skyld. De gjør det de gjør fordi de må. Fordi verket tilsier det. Fordi visjonen krever det.

Ja, jeg blir rørt. Rørt av deres egenart og at de i over 50 år har klart ikke bare å overleve som fri scenisk gruppe, men også vokst, fornyet og utviklet seg. Da jeg så Det kroniske liv på Black Box i 2015, ønsket jeg at forestillingen aldri skulle ta slutt. Den følelsen.

Elsa Kvamme har laget film om dette teatret med hovedvekt på Eguenio Barbas virke. Det er forståelig. Det er han som er visjonæren og teatrets ubestridte leder. Mannen har nylig fylt 80 år og utstråler en kraft, varme og vilje som er ubeskrivelig inspirerende. Filmen heter Det umuliges kunst og hadde premiere på Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival i juni i år.

Odins utøvere kommer ikke til å onanere eller spy på scenen kun for overskridelsens skyld.

Jeg blir også rørt av at Kvamme har laget film om Odin Teatret, selv om filmen ikke berører meg på samme måte som teatrets forestillinger gjør. Filmregissøren kjenner teatret godt, hun arbeidet selv ved Odin Teatret i perioden 1973–75 og kaller Barba «sin første store læremester». Hun har også skrevet innsiktsfullt om dette i boken Kjære Jens, Kjære Eugenio (Pax, 2004), basert på brevvekslingen mellom Jens Bjørneboe og Eugenio Barba. Disse to utviklet et nært vennskap da Barba oppholdt seg i Oslo på 60-tallet. Bjørneboes tekst Fugleelskerne var den første stykket teatret arbeidet med. De jobbet så svetten silte i et kaldt og fuktig bomberom i Oslo, med resultatet Ornitofilene som i 1964 ble deres første forestilling. I filmen får vi dessuten vite at Barba i hver eneste forestilling inkluderer en liten tekst av Bjørneboe – i en eller annen form.

Teater kan være krutt og anarki, og det kan endre menneskers liv.

Fascinerende reise. Det beste med Det umuliges kunst er hvordan Kvamme har brukt de mange arkivopptakene. Jeg synes også glimtene fra Det kroniske liv fungerer godt. Disse nåtidige filmklippene lar oss se det essensielle ved teatret i dag – deres musikalitet, deres fysikalitet, flerstemte dramaturgi og utstrakte bruk av symboler og masker. Filmen presenteres som en road movie; en type film hvor reisen blir det dramaturgiske navet, det som setter i gang handlingene og får karakteren til å endres. Slik er det ikke i denne filmen, selv om vi følger Kvamme på danskebåten fra Oslo og videre i bil til Holsterbro. Vi reiser også med Barba og Kvamme til Oslo, Polen og Frankrike, men dette grepet fungerer mer som en «down memory lane»-dramaturgi. Det er Barbas refleksjoner som er i fokus, og det er en spennende nok reise i seg selv. Vi følger italieneren fra da han forlot sitt hjemland som 16-åring via årene i lære hos en blikkenslager i Oslo, til arbeidet med Grotowski i Polen og etableringen av Barbas eget teater. Vi får vite hvordan teatrets sjel har spredt seg fra Holsterbro og ut i verden. Arkivopptakene fra teatrets mange reiser oppleves som helt essensielle, og jeg er glad Kvamme har valgt å vie så mye tid til disse. Filmen er informativ – vi får vite mye om dette særegne teatret. Barba har alltid være opptatt av sosiale ulikheter og fremmedfrykt, og forestillingene er både rituelle og politiske. Arbeidet strekker seg langt utover de sorte veggene, og inkluderer folkelige prosjekter med en lokalbefolkning som kanskje aldri vil føle seg bekvemme i en mørk teatersal. Denne dynamikken mellom det folkelige og det eksperimentelle beskrives godt.

Kanskje kunne filmen være tjent med en noe strammere dramaturgi? Det er mange spor å følge, mange ansikter som sier litt, og det er flere som uttaler seg uten at vi får vite hvem de er. Noen av teatrets skuespillere er intervjuet; aller mest interessant er det å høre Iben Nagel Rasmussen fortelle om overgangen fra et liv som narkoman til å bli skuespiller. Her opplever jeg at filmen stikker dypere, og vi får en anelse om hvorfor teatret kan være så viktig i menneskers liv. Teater kan være krutt og anarki, teater kan endre liv, selv om teater som regel er dødsens kjedelig. Men det siste er Odin Teatret aldri.

Det var ikke noen dum idé av Barba å samle de utstøtte. Utskuddene. De som ingen ville ha. Ugress har som kjent en evne til å holde ut lenge – bukke nesten under – for så å dukke opp igjen med fornyet kraft. Husk dét, alle dere som føler at ingen vil ha dere.

Se filmen her

DEL