Odessa er en kosmopolitisk havneby, med en fransk- og italienskinspirert arkitektur og et stort jødisk innslag som har påvirket dialekten og den lokale humoren. Den er også ett av få feriesteder igjen ved Svartehavet etter at Krim ble annektert av Russland i mars i fjor. I likhet med langs store deler av Svartehavskysten er befolkningen russisktalende. Byen ligger i det området Vladimir Putin i april i fjor omtalte som Novorossija eller «Ny-Russland», som ble del av det russiske imperiet på slutten av 1700-tallet.
Maidan og antimaidan. Odessa ble lite påvirket av det som skjedde på Maidan i Kiev. Mens lokale myndigheter ikke støttet oppstanden, gjorde de heller ingen ting for å stoppe markeringene rundt statuen av hertug Richelieu, nær den berømte Potemkintrappen. Det var heller ikke behov for selvforsvarsstyrker lik dem som ble opprettet i Kiev og andre byer før i februar, da en ikkevoldelig protest ble angrepet av titusjkier, bøller og smågangstere som er lojale mot Janukovytsj-regimet. I løpet av april, etter okkupasjonen av Krim og starten på konflikten i øst, kom det til et økende proukrainsk engasjement i Odessa med ukentlige massemøter der opptil 10 000 mennesker demonstrerte for ukrainsk enhet og mot separatistbevegelsene. Samtidig oppsto en provisorisk «antimaidan»-teltleir på Kulikovoplassen, foran det stalinistiske fagforeningsbygget. Her krevde man en folkeavstemning om opprettelsen av «republikken Novorossia», tilsvarende de «folkerepublikkene» som alt var opprettet i Donetsk og Luhansk. Andre ønsket en føderalisering av Ukraina eller tilslutning til Russland tilsvarende Krim. Over barrikadene vaiet russiske og sovjetiske flagg side om side med flagget til «folkerepublikken». Som i Donetsk hang bilder av Stalin side om side med russisk-ortodokse ikoner. Noen hadde også med seg bilder av Russlands president Vladimir Putin og plakater med teksten «Putin, kom og hjelp oss!» Mens maidanaktivistene i Odessa var forholdsvis unge, ofte med akademisk utdannelse, var over halvparten av dem som samlet seg på Kulikovoplassen middeladrende og eldre mennesker oppvokst som sovjetborgere, drevet av lengsel etter tryggheten i Sovjetunionen, som mange i dag assosierer med Putins Russland. Noen plakater refererte også til andre verdenskrig og kampen mot fascismen, som ble sammenliknet med dagens regjering i Kiev, eller advarte mot «pogromer» – forfølgelser og ødeleggelser – mot russisktalende. Noen bar også oransje og svarte St. Georgsbånd lik dem som ble brukt av militante separatister i øst. I likhet med i Donbass og på Krim ser mange ut til å ha vært drevet av lokal patriotisme og identifikasjon med Russland. Som på Krim hadde lokale myndigheter bidratt til å understreke byens «russiske» karakter ved å sette opp monumenter og plaketter som minnet om byens historie i det russiske imperiet. Politiet sørget lenge for at demonstrasjonene ble lagt til forskjellige tidspunkter, slik at det ikke ble sammenstøt lik dem som fant sted i byene i øst. 18. april ble imidlertid Kulikovoplassen og leiren der erklært som del av «republikken Novorossija» og «frigjort fra fascistene i Kiev» – et budskap som klang temmelig hult ettersom det er dokumentert at nynazister deltok i markeringen. Den følgende uken var det nær ved å komme til kamp mellom prorussiske,selvforsvarsstyrker og den nasjonalistiske organisasjonen Høyresektor.
Sammenstøtet. Om kvelden 2. mai var det duket for fotballkamp mellom hjemmelaget Chernomorets og favorittene Metallist Kharkiv. I forkant av kampen skulle det holdes en «marsj for ukrainsk enhet», der begge lagenes supportere skulle gå i tog sammen til stadion. I likhet med sine britiske kolleger er ukrainske fotballsupportere kjent for hyppige og tidvis voldsomme tumulter. Samtidig er de sterkt nasjonalistiske, og har stort sett over alt tatt stilling mot de russiskstøttede separatistene. Hundrevis av vanlige odessitter møtte også opp på Katedralplassen klokken to om ettermiddagen. Det ble viftet med ukrainske flagg og sunget patriotiske sanger. I uken før kampen var det blitt spredt en oppfordring på nettstedet Vkontakte om å møte opp i Odessa for å bryte opp markeringen og «vise svina», slik man hadde gjort det i Donetsk. Fra formiddagen av ble det observert grupper av maskerte menn utstyrt med svart-oransje St. Georgssløyfer. Selvforsvarsstyrkene møtte opp med hjemmelaget kamputstyr – motorsykkel-, hockey- og sykkelhjelmer, stokker, køller og hjemmelagde skjold – for å beskytte markeringen. Blant dem var Gleb, en 31 år gammel videoprodusent. «Ved tretiden fikk vi øye på omkring 300 menn som tok oppstilling nederst i gaten før de løp mot oss,» forteller Gleb. «De kom fra Kulikovoplassen. Akkurat som oss hadde de hjelmer, skjold og køller.» Foran og ved siden av løp politifolk, som rakk å skille partene. Over politisperringen haglet det brostein. I tillegg hadde «antimaidanittene» hjemmelagde granater fylt med spiker og jernsplinter. Fotballsupporterne bidro med røyk fra medbrakte bengalske bluss. Gleb og de andre var beskyttet med skjold, men en av dem ble likevel truffet i brystet av splinter fra en granat. Etter omtrent 20 minutter gikk partene tomme for ammunisjon. Supporterne bestemte seg for å begynne marsjen. Selvforsvarsstyrkene bega seg til den nærliggende Aleksandrevskagaten for å avskjære eventuelle forsterkninger. Marsjen rakk ikke å komme lenger enn et kvartal før en ung mann, historiestudent og Høyresektor-medlem, ble truffet av et geværskudd. På minutter ble området rundt den populære byparken til en slagmark der kafebord og søppelcontainere ble gjort om til provisoriske barrikader. Begge sider kastet stein og molotovcocktails. Antimaidanittene tok stilling på den ovale Gretskaplassen, delvis skjermet av politisperringer. Et fotografi viser en kraftig, kortklipt mann i tredveårene, utstyrt med en oransje og rød sløyfe, stående få meter bak politiet mens han tar ladegrep på en kalasjnikov. Også på proukrainsk side fantes det skytevåpen, selv om øyenvitner hevder at dette var jaktrifler og ikke militære våpen. På den proukrainske siden, få meter unna byparken der kafegjester sjokkert fulgte opptrinnet, hakket unge jenter og pensjonister løs brostein, som andre la på plastpresenninger og bar til «frontlinjen». Andre stod klare som sanitet, eller for å bære bort sårede på provisoriske bårer. Fra den andre siden av plassen «rekvirerte» selvforsvarsstyrkene en brannbil, som de brukte som vannkanon og til å bryte gjennom de provisoriske barrikadene. Alt i alt mistet fire mennesker livet i dette «slaget».
Alle de døde var fra Odessa, ikke fra Russland eller utbryterrepublikken Transnistria, slik rykter først sa.
Som i en skrekkfilm. Ved sekstiden var de prorussiske elementene stort sett fanget inn og ført inn i politibiler, riktignok først etter at flere hadde blitt banket opp av fotballsupporterne. Mens mange av selvforsvarsstyrkene ble stående og omringe bygningen der de gjenværende separatistene hadde tatt tilflukt, bestemte omkring 500 fotballsupportere, Høyresektor-medlemmer og andre seg for å dra til Kulikovoplassen og ødelegge antimaidan-leiren. Videoopptak viser at antimaidanittene samtidig diskuterte hva de skulle gjøre. Noen ville dra sin vei, mens andre ville okkupere fagforeningsbygget og bruke det som festning. Blant dem var etter alt å dømme Aleksei Albu fra den prorussiske kommunistgruppen Borotba. Trepallene som hadde markert grensen for teltleiren, ble brukt til å sette opp nye barrikader utenfor inngangen og inne i foajeen. Fotografen Maksym Voytenko, som var på jobb for den ukrainske avisen Komsomolskaja Pravda denne dagen, forteller at folk var svært sinte etter det som hadde skjedd på Katedralplassen og Gretska. «De som kom dit først var fotballsupportere og medlemmer av Høyresektor. Høyresektor i Odessa er ikke som dem som slåss på Maidan i Kiev eller på flyplassen i Donetsk. De fleste er svært unge, så unge at mange spøkefullt har kalt dem Høyresektors barneavdeling. De ville ta seg inn i fagforeningsbygget og ’renske opp’.» Snart haglet det igjen murstein og molotovcocktails. Det ble også skutt mot angriperne fra taket av bygningen. Etter omkring 20 minutter klarte fotballsupporterne og Høyresektor-medlemmene å forsere den første barrikaden og ta seg inn i foajeen, der slåsskampen fortsatte med stokker og køller mens begge sider kastet molotovcocktails. Maksym fulgte etter for å ta bilder, men bestemte seg for å komme seg ut da han merket røyk. Ti minutter senere stod midtfløyen i brann. «Der jeg sto på baksiden av bygget, så jeg flere som ba om å få slippe ut. Kvinner fikk gå ut uten problemer, men jeg så flere menn som fikk juling med balltrær og stokker før de ble ledet inn i ambulanser,» forteller Maksym. Blant dem var Aleksei Albu, som fortsatt var iført en ren, hvit skjorte. Andre var mindre heldige. Fagforeningsbygget var fra 50-tallet, og vanskelig å komme seg ut av. I tillegg var materialene som ble brukt av en type som både var brennbare og utviklet giftige gasser når de tok fyr. Noen av Maidanaktivistene forsøkte å hjelpe dem ut med stiger og provisoriske brannseil, men likevel mistet 32 mennesker livet. Alle de døde var fra Odessa, ikke fra Russland eller utbryterrepublikken Transnistria, slik rykter først sa. Aldersmessig varierte de fra slutten av tenårene og opp til pensjonistalder. «Det var som en skrekkfilm,» sier Maksym. «Mange av utgangene var blokkert. Jeg så fire–fem mennesker som var innestengt i fjerde etasje, og som forsøkte å redde seg ved å hoppe.»
Etterspillet. Hendelsene i Odessa har blitt opphav til en lang rekke myter. En av dem er at det bare var forsvarsløse «sivile» demonstranter i huset, en annen at forsvarerne ble drept med gass, enten for å nøytralisere motstandere en gang for alle eller av sine egne for å fremkalle en tragedie til bruk i propaganda. Russiske og enkelte vestlige medier har omtalt dem som en «massakre», noe som antakelig har vært med på å rekruttere flere til å kjempe for separatistene i øst. Toksikologen Volodimir Sarkisian og journalisten Serhiy Diprov er begge medlemmer av 2. mai-gruppen, en uavhengig undersøkelseskommisjon med representanter fra begge sider i konflikten. Blant spørsmålene som har blitt gransket er hva – og hvem – som forårsaket brannen, og hva de omkomne døde av. Sarkisian holder frem plansjer og fotografier som viser hvordan det brøt ut brann i foajeen der begge sider hadde med seg molotovcocktails som de kastet mot hverandre, og som igjen satte fyr på de indre barrikadene som var blitt satt opp i all hast. Sarkisian avviser konspirasjonsteoriene som har sirkulert om at en av partene brukte militær giftgass. «Den provisoriske barrikaden inne i foajeen besto av nesten et tonn store trepaller og plast,» forklarer Sarkisian. Dermed utviklet det seg gass, som tok livet av de fleste av de omkomne. Andre døde etter å ha pustet inn karbonmonoksid fra røyken. Bare ni døde av direkte brannskader, alle i tredje etasje der det oppsto nok en brann i trappen fra tredje til fjerde. Sarkisian viser bilder og videoopttak som beviser at det ble tatt med molotovcocktails fra teltleiren og inn i bygget. Etter alt å dømme var det en av disse som ved et uhell utløste brannen i trappen. Videoer viser også menn med hjelmer, stokker og masker som forsøker å komme seg ut, og avkrefter ryktene om at de som var i bygget bare var fredelige demonstranter. Et spørsmål mange har stilt er hvorfor brannvesenet til tross for flere tilkallinger brukte over en halvtime på å komme dit. «Vi mener det bør settes i gang en politiundersøkelse av brannvesenets opptreden,» sier Serhiy Dibrov. «Hadde de vært der etter ti minutter, kunne alle sammen vært reddet.» Dibrov understreker at verken han eller andre i kommisjonen mener det ligger noe kriminelt bak. «Brannsjefen var rett og slett ikke kompetent til jobben. Han fikk den fordi han er sønn av en politiker – faren hans har både vært førstesekretær i kommunistparti, guvernør og borgermester i Odessa.»
Året som har gått har vært en påkjenning for Odessa.
Gleb mener flere kunne vært reddet om selvforsvarsstyrkene hadde kommet frem før. «Det var nesten 2000 mennesker rundt bygningen etter hvert. Mange av dem forsøkte å hjelpe separatistene ut, og de greide også å få ut nesten 100 mennesker. Men andre var sinte etter å ha sett folk bli drept, og ønsket å hevne seg. Samtidig er det viktig å huske at de som var i bygningen, ikke heiste noe hvitt flagg – mange av dem som var på taket fortsatte å skyte og kaste stein lenge etter at brannen var i gang.»
Stille etter stormen. Utenfor fagforeningsbygget er det satt opp et provisorisk minnested. Det legges jevnlig ned blomster, tilsynelatende uten forstyrrelser fra dem som deltok på proukrainsk side. Selve bygget er stengt etter å først ha vært åpent for sørgende, fordi kriminelle benyttet seg av dette for å plyndre. Året som har gått har vært en påkjenning for Odessa. En serie bombeangrep har ikke tatt liv, men skremt mange. De siste ukene har en rekke personer blitt arrestert, de fleste middelaldrende og veteraner fra Kulikovoplassen. Motivet ser ut til å ha vært ideologisk, selv om det spekuleres i om de har mottatt støtte utenfra. «Vi har vært redde,» sier journalisten Julia Susjenko. «Men samtidig har bombene vært en del av hverdagen, ettersom ingen har blitt drept eller skadet. Folk har villet smile, danse og synge og dra på stranden med barna som før. Vi har holdt konserter og festivaler, og forsøkt å fleipe med det, med den sarkastiske humoren Odessa er kjent for.» Gleb mener hendelsene 2. mai har gjort Odessa tryggere enn tidligere, selv om han misliker å bruke ordet «seier» om tragedien. «Både i Donetsk og Luhansk ble proukrainske krefter nøytralisert og skremt vekk fra gatene, før separatistene og hjelpere utenfra tok kontroll over administrasjonsbygg. Det er åpenbart at det var dette de forsøkte seg på her også, men i stedet var det vi som vant,» sier Gleb.
Fortsatt delt. Det siste året har flere av de prorussiske lederne forlatt byen. Det samme har politisjefen som var ansvarlig for at politiet langt på vei beskyttet separatistene på Gretska, og dagen etter sørget for at de arresterte ble løslatt. Han befinner seg nå i Moskva. Samtidig er det grunn til å tro at mange i Odessa fortsatt er negative til den nye regjeringen i Kiev, og ønsker seg autonomi eller forening med Russland. Det er også fare for en ny separatistbevegelse i Bessarabia litt lenger vest. Mange er også misfornøyde med resultatene av Maidan, som i Odessa foreløpig mest har bestått av økonomisk nedgang, prisstigning, bortfall av turistinntekter og krig Julia Dusjenko håper lokalvalget i oktober kan bidra til å gjøre situasjonen mer stabil. Samtidig frykter hun at valgene kan gi prorussiske og separatistiske krefter ny vind i seilene. «Vi vet ikke hvem som kommer til å bli valgt, men ettersom kanskje så mange som halvparten av innbyggerne sympatiserer med separatister, er det all grunn til å tro at mange av dem som vil bli valgt inn i kommune- og fylkesstyret, vil være folk som deltok aktivt på Kulikovoplassen og i sammenstøtene i mai. I så fall risikerer vi at de kan forsøke å løsrive byen ved hjelp av politiske midler,» sier Julia.
