RED: Med denne anmeldelsen, som ble offentliggjort i Svenska Dagbladet søndag 31 oktober, brøt Stina Oscarsson den alarmerende, unisone svenske tausheten om sannheten rundt Julian Assange. Oscarsson er nylig tildelt den prestisjetunge ytringsfrihetsprisen Torgny Segersteds Ærespris. Hun støttet oppropet for Julian Assange som NY TID promoterte for ett år siden, rettet mot svenske myndigheter og deres samarbeid med britiske MI5 og CIA for å kneble Julian Assange. Se www.setjulianfree.org og NY TIDs bilag Orientering, 1/2001, med temaet «Varsling», der også norsk presses uverdige behandling av Assange tas opp.
Det er to måter å ødelegge motstandere på i et demokrati. Enten klemmer du motstanderen i hjel, som er tilfellet med Greta Thunberg. Politikere, næringslivsledere og influensere konkurrerer om å bli avbildet sammen med henne for å få en flik av hennes idealisme. Eller du prøver å endre fokus. Du endrer proporsjonene slik at det virkelige problemet blir borte og dør i stillhet. Hvis du vil studere i detalj hvordan dette fungerer, bør du umiddelbart lese Nils Melzers bok Fallet Julian Assange. Og hvis du ikke vil, er det nok av enda viktigere grunner til at du leser den.
For dette er en bok jeg vil at alle som jobber innen svensk politikk, juss og journalistikk leser før de neste gang tar ord som demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet i munnen – eller formidlet gjennom pennen. Allerede her innser jeg at jeg begynner å avvike fra mitt oppdrag som anmelder. Men dette er en bok som krever det. På samme måte som Melzer, ved å skrive boken med egne ord, blir en dissident i systemet.
Overskygge alvorlige avsløringer
Nils Melzer er professor i internasjonal rett ved universitetene i Genève og Glasgow. Han har også vært torturrapportør for FN siden 2016. Og det var i den rollen han ble bedt om å ta saken om Julian Assange. Han har viet sin tid til dette de siste årene, noe han først ikke ønsket. Assange, tenkte Melzer, er et bortskjemt, voksent barn som har voldtatt kvinner og år etter år sitter på en ambassade og gjemmer seg for loven. Som mange av oss, hadde Melzer kjøpt bildet som medier og politikere effektivt har klart å male det siste tiåret.
Han ble imidlertid etter hvert tvunget til å revurdere dette. Og boken han nå har skrevet er historien om hvordan hele den vestlige verden har latt en konflikt om blant annet et ødelagt kondom, overskygge alvorlige avsløringen av krigsforbrytelser med hundretusenvis av døde. Og overskygge det at USA helt siden de erklærte krig mot terrorisme, har kastet på båten alt vi tidligere har ment om krigens lover.
Hvis det fantes en Nobelpris for sakprosa, burde den gå til Melzer. Eller: ta Obamas fredspris og gi den til Melzer. Risikoen han tar ved å skrive dette er riktignok liten i forhold til prisen Assange, Snowden og Manning har måttet betale, men likevel.
Melzer gjør bare den jobben som enhver journalist som befatter seg med Assange, burde gjøre. Han avslører lojaliteter og omfattende konspirasjoner mellom rettsvesen og myndigheter i en rekke land, der også Sveriges spiller en sentral rolle. Og hvordan mange uthalinger i tid, manglende svar og systematisk endring av fokus, blir en måte å svekke vår tids kanskje mest plagsomme varsler. Og ikke minst: det handler om hvordan en utlevering til USA og straffen Assange risikerer der, vil påvirke ytringsfriheten og journalistikken for oss alle.
Jeg blir skamfull
Det handler imidlertid ikke om en kriminell konspirasjon, men, som Melzer skriver, om «en politikk med de små kompromissene, der ethvert moralsk dilemma avgjøres etter antatt realpolitisk tvang og hvor menneskelige verdier, åpenhet og ansvar alltid kommer i andre (eller tredje) rekke. Dette er blitt normen. Det er ganske enkelt blitt det rådende ‘operativsystemet’ for alle menneskelige organisasjonsformer verden over, det være seg stater, organisasjoner eller selskaper. Og det er også blitt det udramatiske stoffet som menneskehetens største tragedier og grufulle forbrytelser er vevd av, gjennom apati, undertrykkelse av medansvar og byråkratisk medvirkning.»
Arne Ruth sluttet å kalle seg svensk.
Når jeg snakker med Arne Ruth – publisist og tidligere blant annet kultursjef i Dagens Nyheter og en av dem som engasjerte seg i saken – sier han at det var Sveriges håndtering av dette som gjorde at han sluttet å kalle seg svensk. Og jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg hva han mener.
Jeg blir skamfull. Som for eksempel av historien om hvordan advokaten Claes Borgström får det ansvarlige politiet til å endre referatet fra første avhør av en av saksøkerne etter anklagene om voldtekt, for å øke sjansen for å sette i gang en forundersøkelse. Nå lever ikke Borgström lenger og kan ikke svare på dette. Men alt er der. Svart på hvitt. Og dette er bare én av mange lignende brikker i dette enorme puslespillet der det trikses med sannheten. Ruth minner meg om at bare ved å skrive dette i dagens debattklima med assosiasjonslogikk og problemer med å ha to ting i hodet samtidig, risikerer jeg å bli kalt kvinnefiendtlig og anklaget for å redusere problemet med seksualforbrytelser.
Der løgnene avsløres én etter én
Men Melzers bok reduserer ikke alvoret med seksualforbrytelser. Faktum er, som han skriver, at alle parter hadde tjent på en verdig behandling av Assange-saken. Flere internasjonale kvinneorganisasjoner og hundrevis av voldtektsofre har da også nylig støttet Melzer, og protestert mot myndighetenes bruk av voldtekts-narrativet i en politisk forfølgelse av en ubehagelig dissident, mens seksuell vold begått av hæren i de berørte statene blir systematisk skjult og forblir ustraffet. Dette er feministisk appropriering, som en av vennene mine kaller det.
Og her mener Meltzer at den svenske påtalemyndigheten gjennom et nøye lagt røykteppe av utredninger og skyggeboksing, aggressive presseuttalelser, systematiske hindringer og politisk instrumentalisering av forundersøkelsen, gjør seg skyldig i den samme forakten for kvinners rettigheter som regjeringer over hele verden stadig begår. Dette er godt begrunnet av Melzer. Referater og protokoller er nøye lest. Kilder kritisk gjennomgått. Uttalelser kontrollert mot datoer. Det er en gigantisk etterforskning der løgnene avsløres én etter én. Og hadde det ikke vært for at dette er virkelighet, hadde det vært en fryktelig god detektivhistorie.
Grunnleggende dysfunksjonelt
Og jeg overraskes av hvordan lag på lag stadig åpner seg. Som da Assange, etter at Wikileaks la ut Hillary Clintons eposter i forbindelse med det amerikanske presidentvalget, mistet mange av sine tidligere sympatisører – og som deretter i stedet anklager ham for at Trump vant valget. Men hvis dette viser noe, er det nok snarere at Assange tar den journalistiske etikkens idé om konsekvensnøytralitet på alvor.
Eller den nærmest komiske kynismen som vises fra USAs side når man forsvarer den mentale torturen som Assange beviselig ble utsatt for ved å si at det handler om «ytringsfrihet». Det er omtrent på samme nivå av absurdisme som når den svenske regjeringen hevder at det ikke kan sies at Assange er blitt frarøvet friheten i alle årene ved ambassaden. Han gikk jo frivillig inn dit, sier man. En påstand som undergraver hele idéen om politisk asyl.
Ifølge Melzer selv, er boken «en nødvendig appell. En oppfordring og en påminnelse til alle verdens stater om at systemet av menneskerettigheter som de har etablert er grunnleggende dysfunksjonelt. Boken er også en advarsel til offentligheten, ettersom denne systemfeilen bør sette enhver borger av våre demokratiske rettsstater i alarmberedskap.»
Så jeg sier: La alarmen gå. Og hvis den svenske regjeringen hører advarselen, kan de begynne med å svare på de 50 ennå ubesvarte spørsmålene Melzer har stilt om måten de håndterer saken mot Julian Assange på.
Artikkelen er oversatt fra svensk av John Y. Jones.
