Ødeleggelsen av Irak

Ingen kan være overrasket over at president Bush’ avblåsing av Irak-krigen for ett år siden har vært etterfulgt av fortsatt vold og konflikt. De siste ukene har kamphandlingene eskalert, og frustrerte irakere viser med all grad av tydelighet at okkupantene er lite velkomne. Vi vet i dag lite om hvordan Iraks befolkning fordeler seg mellom […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ingen kan være overrasket over at president Bush’ avblåsing av Irak-krigen for ett år siden har vært etterfulgt av fortsatt vold og konflikt. De siste ukene har kamphandlingene eskalert, og frustrerte irakere viser med all grad av tydelighet at okkupantene er lite velkomne.

Vi vet i dag lite om hvordan Iraks befolkning fordeler seg mellom de som støtter de USA-allierte styrkene, de som støtter opprørsgruppene og de som plasserer seg i en mellomposisjon. All erfaring fra andre konfliktområder tyder imidlertid på at det er ytterpunktene som vil få sette dagsordenen i lang tid. Vi våger å mene at veien fram til et demokratisk og fredelig Irak kan bli like lang som den potensielt kunne ha vært, dersom verdenssamfunnet hadde tatt andre virkemidler i bruk for å knekke Saddam Husseins regime. Ved å velge krigens vei har USA, Storbritannia og deres allierte sikret seg en betydelig tilstedeværelse og kontroll med utviklingen. Samtidig har man åpnet dørene på vidt gap for det motsatte: At situasjonen kan komme helt ut av kontroll.

Irak befolkes i dag av tre betydningsfulle grupper – sunnimuslimske arabere, sjiamuslimske arabere og sunnimuslimske kurdere – hvorav de to største, sjiaene og kurderne, gjennom mange tiår ikke slapp til i maktapparatet. At okkupasjonen i Irak tenner kurdernes håp om selvstendighet er ikke til å undres over – og man må anta at de ikke vil finne seg til rette med mindre selvstendighet enn de i praksis fikk etter krigen i 1991. I sør er det sjiabefolkningen som nå skaper problemer for okkupantene. De er den største befolkningsgruppen, og kan vanskelig kreve makt gjennom annet mandat enn sitt antall. Det er et antall som manifesteres først og fremst gjennom religiøs identitet og religiøst lederskap.

USAs problem bunner ikke minst i at de faktisk vanskelig kan akseptere at kurderne og sjiaene får det som de vil: En egen kurdisk stat, alternativt område med en høy grad av autonomi, vil være en betydelig utfordring ikke minst for USA-allierte Tyrkia. Og et sjiaislamsk styre á la Iran er ikke akkurat hva USA ønsker seg i Irak.

Ingen bør ønske seg at Iraks folkegrupper bruker vold for å oppnå sine mål – først og fremst fordi det er Iraks sivile som vil lide aller mest under volden. Men det er nesten umulig å se for seg en rolig overgang til demokrati så lenge USA, Storbritannia og deres allierte okkuperer landet.

Derfor bør både Norge og andre land som nå er tilstede i Irak midlertidig trekke seg ut. Samtidig må det stilles krav til USA om at de overlater den internasjonale kontrollen over Irak til FN, og at eventuelle amerikanske og britiske styrker underlegges FN. I en slik situasjon bør også Norge være åpne for å stille soldater til rådighet for verdensorganisasjonen. Men i mellomtiden må de norske styrkene ut.

---
DEL

Legg igjen et svar