Occupy og det direkte demokrati

Kronikk: Occupy-bevegelsen føyer seg inn i en lang historisk tradisjon med direkte demokrati i opprør og revolusjoner. Men hva må til for at den skal kunne realisere sine idealer?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kronikk. Fra Zuccoti Square på Wall Street, til Plaza del Sol i Madrid, Syntagma-plassen i Athen og tusenvis av andre byer og tettsteder i Nord-Amerika og Europa, har Occupy-bevegelsen tatt over torg og parker i protest mot den rådende økonomiske politikken. Selv i Norge har det vært forsøk på å okkupere Eidsvolls plass foran Stortinget og området utenfor Oslo børs.

Fra utsiden har ikke disse okkupasjonene sett ut som annet enn ganske vanlige protestaksjoner, om enn med litt uvanlige teltleire. Fra innsiden har de derimot vært organisert på en helt særegen måte. Når et torg eller en park har blitt okkupert, har man også blitt innkalt til åpne folkeforsamlinger.

Disse har ikke bare organisert protestleirene – ofte har de et vell av komiteer og ansvarsgrupper som tar seg av spesifikke arbeidsoppgaver – men som også diskuterer større politiske og økonomiske spørsmål, formuler resolusjoner, krav og konkrete forslag til hvordan man kan løse økonomiske krisen.

Idealet for disse folkeforsamlingene er et direkte demokrati hvor alle medborgere har en sjanse til å bli hørt og mulighet til å påvirke sin egen framtid. Selv om en del kun ser folkeforsamlingene som et effektivt protestverktøy, er det mange som håper at bevegelsens direkte demokrati kan være kimen til et bedre samfunn i framtiden.

Folkeforsamlinger i opprør og revolusjoner

Occupy-bevegelsen føyer seg slik sett inn i en lang tradisjon der direkte demokrati har spilt en sentral rolle i opprør mot overmakten. Folkeforsamlinger og andre allmøtebaserte organisasjoner var svært viktige i den amerikanske revolusjonen på midten av 1700-tallet, i de franske revolusjonene fra 1789 til 1871, i den russiske revolusjonen i 1905 og 1917, i nesten-revolusjonen i Tyskland i 1918 og den glemte revolusjonen under den spanske borgerkrigen i 1936, i motstandsbevegelsene mot militærdiktatur i Europa, Midtøsten og Latin-Amerika etter andre verdenskrig, samt under det argentinske folkeopprøret i 2001.

Et av de mer spektakulære forsøkene på å skape et direkte demokrati fant sted under den første franske revolusjonen i tidsperioden 1793-94, hvor folkeforsamlinger tidvis styrte Paris. I motsetning til dagens Occupy-bevegelse avholdt ikke de franske opprørerne sine møter på okkuperte torg og plasser, men snarere i kirker og kapeller som de hadde tatt fra de geistlige. Antallet deltakere i disse «seksjonsmøtene» kunne variere fra noen hundre til flere tusen, avhengig av sakene som stod på dagsorden.

På denne tiden var Paris en storby med over en halv million innbyggere. Seksjonene overtok administrative funksjoner, som opprettholdelse av lov og orden gjennom patruljering av gatene, utnevnelse av dommere og kontroll over domstolene. De drev også med fattighjelp, bidro til å opprettholde nasjonalgarden og regulerte priser på varer og tjenester for å forhindre at inflasjonen løp løpsk. For å skaffe mat til Paris sendte folkeforsamlingene representanter til landsbygda for å kjøpe jordbruksprodukter, og sørget for at de ble distribuert blant innbyggerne til rimelige priser.

Opprør i nyere tid

Det mest nylige eksemplet på en stor folkeforsamlingsbevegelse oppstod i kjølvannet av den økonomiske krisen i Argentina ved årtusenskiftet. Krisen førte til stor arbeidsledighet, middelklassen mistet alle sparepengene sine og befolkningen mistet totalt troen på partienes evne til å løse problemene. I 2001 kulminerte raseriet i massive demonstrasjoner i Buenos Aires. Banker ble knust, supermarkeder tømt og fabrikker overtatt av arbeiderne. Kravet var at alle politikerne måtte gå.

I Buenos Aires’ bydeler samlet folk seg i nabolagsforsamlinger. I løpet av et par måneder var det etablert over 120 folkeforsamlinger. Disse var svært populære blant byens innbyggere. Akkurat som under den franske revolusjonen, tok de på seg en rekke oppgaver for å møte behovene i sine lokalsamfunn. De begynte blant annet med utdeling av mat, underviste skoleelever og etablerte barnehager.

Etter hvert okkuperte de også bygninger – blant annet tomme bankfilialer – hvor de avholdt møter og startet opp små kooperativer som kunne gi en viss form for inntektsgivende arbeid til arbeidsledige beboere.

Direkte demokratiske opprørsbevegelser har som regel hatt en svært kortvarig leveperiode, ikke minst fordi institusjonene de forsøkte å skape i sin tid brutalt ble slått ned – enten av de tidligere styresmaktene eller av revolusjonenes egne ledere. Dersom Occupy-bevegelsen skal kunne hente inspirasjon til mer varige modeller for direkte demokrati, må den derfor se til andre kilder.

Idealer kan realiseres

En av disse kan være «Town Meetings», eller bymøter, som man finner i godt over tusen småbyer i USA. Et bymøte er et allmøte hvor alle voksne innbyggere har stemme- og møterett og som tjener som kommunens høyeste politiske organ. Allmøtet fastsetter de folkevalgtes lønninger, godkjenner eller gjør endringer i budsjettet og bestemmer over kommunens vedtekter.

Et liknende system finner man også i Sveits hvor allmøter, kalt «Landsgemeinde», utgjør kommunens lovgivende forsamling. Et par steder er dette til og med tilfelle på det regionale nivået i det sveitsiske styringssystemet.

Selv om, eller kanskje nettopp fordi, både «Town Meetings» og «Landsgemeinde», har en mange hundre år lang historie, har de en rekke svakheter. Institusjonene har med tiden fått mindre og mindre makt ettersom de viktigste avgjørelsene for innbyggernes liv tas på helt andre nivåer enn det kommunale.

Folkeforsamlingene har også fått en stadig mer tradisjonsbærende enn progressiv funksjon, noe som illustreres ved at Sveits var svært sent ute med å gi kvinner stemmerett – noen av folkeforsamlingene var faktisk blant de mest konservative i å gjøre dette. I tillegg er det de aller minste kommunene som fremdeles praktiserer denne formen for allmøtebasert styre, hvor det har blitt avskaffet på de stedene hvor det bor fleste mennesker.

Derfor er «deltakende budsjettering» et bedre eksempel på at mange av Occupy-bevegelsens idealer kan la seg realisere i et moderne samfunn. Deltakende budsjettering praktiseres i sin mest radikale form i en rekke byer i Brasil, hvor hele det kommunale investeringsbudsjettet fordeles gjennom en prosess som begynner med allmøter på bydelsnivå og fullføres av innbyggernes egne tilbakekallbare delegater.

Dette systemet mobiliserer et høyt antall deltakere – i noen byer deltar over 100.000 personer på årlig basis – og har vist seg svært dyktig i å omfordele ressurser til de fattigste bydelene, forhindre korrupsjon og effektivisere kommunenes arbeid.

Hindringer for vekst

Dersom Occupy-bevegelsen skal lykkes i å realisere sine idealer om direkte demokrati, støter den på en rekke utfordringer. Et stort problem er selvsagt alle utkastelsene som bevegelsene har opplevd den siste tiden. Men noen av de viktigste utfordringene er like fullt interne og handler om hvordan den skal nå ut til større befolkningsgrupper.

Paradoksalt nok ser man at de varmeste forkjemperne av folkeforsamlingene kan være til hindring for spredning til nye grupper. Insisteringen på at alle avgjørelser skal fattes gjennom konsensus – det vil si at alle skal komme til enighet om folkeforsamlingens beslutninger – har en tendens til å dra møter ut i det lengste og gi uforholdsmessig mye makt til små grupper.

En annen stor utfordring er at så mange innen Occupy-bevegelsen har grunnleggende motforestillinger mot enhver form for representasjon – selv valg av delegater. Alternativet til valg av representanter eller delegater er at alle personer er med på nesten alle avgjørelser, noe som innebærer at kun yrkesaktivistene kan ha håp om å følge opp hva som skjer i bevegelsen.

Den økonomiske krisen i Europa og USA har skapt brede sektorer som har mistet all tiltro til den konvensjonelle partipolitikken. Dersom Occupy-bevegelsen skal lykkes med å nå ut med sine «direkte demokrati-organisasjonsformer», vil det trolig avhenge av hvilken motstand den møter, så vel som hvordan den håndterer sine interne utfordringer. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 27.04.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL