Observasjoner fra Chiapas

REISE-ESSAY: 25 år etter zapatistenes revolusjon eksisterer selvorganiserte opprørskommuner side om side med Coca-Cola og religion i en surrealistisk blanding av anarkisme og imperialisme.
San Cristóbal
Avatar
Email: emmabakkevik@gmail.com
Publisert: 02.05.2019

Kampen for urbefolkningens rettigheter fortsetter i Mexico. Selvorganiserte opprørskommuner eksisterer side om side med Coca-Cola og religion i en surrealistisk blanding av anarkisme og imperialisme.

I dag er San Cristóbal i delstaten Chiapas en populær turistby. Går vi 25 år tilbake i tid, til 1. januar 1994 – samme dag som NAFTA-avtalen offisielt trådte i kraft – red zapatist-geriljaen EZLN inn i San Cristóbal, utstyrt med sine karakteristiske liksomgeværer av tre. De tok seg inn i rådhuset, kastet datamaskinene ut av vinduene og erklærte krig mot den meksikanske regjeringen.

Jeg finner lite her som vitner om kampene som foregikk i 90-årene, men konflikten er fortsatt pågående. Senest i 2014 ble en lærer drept da paramilitære angrep zapatist-kollektivet La Realidad, en hendelse som fikk den berømte subcomandante Marcos til å endre navn og avvise all persondyrkelse.

Coca-Colas nye fabrikk har bedre tilgang til vann enn sivilbefolkningen.

Overfor Ny Tid understreker zapatistene at kampen for urbefolkningens rettigheter har pågått i 500 år, helt siden spanjolene erobret Latin-Amerika. De krever verdighet for menneskene som faktisk bodde her lenge før europeerne ankom.

Når jeg går til markedet for å handle, er jeg omringet av fremmede ord, et språk som ikke likner på noe jeg kjenner. Det er nesten ubehagelig å måtte ty til det imperialistiske spanske språket for å kommunisere. Ennå snakker ikke alle i Mexico spansk, enda minoritetene i likhet med kurderne i Tyrkia må lære det «nasjonale» språket på skolen.

Imidlertid har urbefolkningens situasjon i Chiapas endret seg drastisk siden EZLN tok affære. Før 1994 var de underlagt portforbud i San Cristóbal, og kvinnene var nærmest fritt vilt. Nå er det deres kultur som dominerer bybildet.

Oventic

På besøk i Oventic, et av zapatistenes hovedkvarterer, er jeg heldig og får være til stede under en audiens hos «el buen gobierno» – den gode regjering, hvis ledere byttes ut hver 14. dag. Der de sitter i finlandshetter på rad og rekke bak skrivebordet, får jeg assosiasjoner til ETA, men tonen er vennlig. De noterer seg hvem vi er (yrke, nasjonalitet) før de lar oss befare området sammen med en fåmælt guide. På vei ut av zapatisthøyborgen merker jeg meg stabelen med bruskasser utenfor den lokale butikken – fylt med tomme Cola-flasker. Kapitalismen lever også her.

Et av kjernepunktene i zapatistopprøret var mangelen på skikkelig infrastruktur, som tilgang til vann. Dette har fått økt oppmerksomhet etter at Coca-Cola etablerte en fabrikk like utenfor San Cristóbal. Fabrikken har bedre tilgang til vann enn sivilbefolkningen – som ironisk nok heller kjøper Cola enn vann, siden det er billigere. I Uruguay går folk gjerne med en termos med varmt vann til den lokale mate-drikken under armen; her er det en tolitersflaske med Cola. Ifølge New York Times steg dødelighetsraten for diabetespasienter i Chiapas 30 prosent mellom 2013 og 2016. Slik går det når brus er mer tilgjengelig enn vann.

I likhet med kurderne i Tyrkia må minoritetene lære det «nasjonale»
språket på skolen.

Etter å ha sett eksempler på at zapatistene brenner kirker i enkelte områder av Chiapas – for å vise at de ikke aksepterer religionen som de spanske erobrerne påtvang dem – stusset jeg på at det fantes en kirke i Oventic. Forbauselsen økte da jeg i en kirke i mayalandsbyen Chamula utenfor San Cristóbal bevitnet familier som ofret høner og haner for å jage vekk onde ånder. Ritualet ble som regel avsluttet med at utøverne korset seg og skålte i Coca-Cola. Denne merkelige blandingen av kristen tro og tradisjonelle ritualer kan visstnok forklares med at kirken var det eneste stedet urbefolkningen fikk lov til å utføre sine ritualer. Kanskje betyr ikke kirken mer enn rollen vi tilegner den.

Da sosialdemokraten Andrés Manuel López Obrador (AMLO) vant valget i juli 2018, forventet mange en forbedret dialog mellom den meksikanske regjeringen og EZLN. Men for zapatistene er den nye presidenten en ulv i fåreklær. De frykter at populariteten hans kun vil gjøre det lettere for regjeringen å gjennomføre sine varslede megaprosjekter for utbygging, gruvedrift og tømmerhogst i Chiapas – uten urbefolkningens samtykke. Spesielt vil det såkalte mayatoget medføre turismerelaterte miljøbelastninger og true urbefolkningens levemåter.

San Cristóbal i delstaten Chiapas en populær turistby.

Zapatistene stilte faktisk for første gang med en egen presidentkandidat i fjorårets valg – urtemedisineren María de Jesús Patricio Martínez fra urbefolkningens nasjonale kongress (CNI) – dog uten ambisjoner om å vinne. Nominasjonen, som bryter med zapatistenes tradisjon for ikke å delta i nasjonale valg, var mest symbolsk, og et forsøk på å destabilisere den politiske eliten.

Likestilling har også alltid vært en av grunnsteinene i zapatismen, og de autonome rådene består derfor av minst 50 prosent kvinner. Etter 20 år med selvorganisering delte zapatistkvinnene på kvinnedagen i fjor sine erfaringer med å forene kvinner i kampen mot kapitalisme og patriarkat. I år ble kongressen avlyst, i protest mot den nye regjeringens planer om utbygging av turisme og kommersielt landbruk. Kampen er foran dem, de ber kvinner globalt om å kjempe på sine respektive hjemmebaner. La lucha sigue.

Kommentarer