Oberhausen – møtestedet for de uvisse

I den tyske byen Oberhausen bruker man fortsatt mynt. Enten jeg skulle ha meg en øl, et par 3D-briller eller en taxitur, måtte jeg frem med fysiske euro. Det var uvant at det raslet av mynter i lommene – såpass uvant at det var en overraskelse da menneskene i kinosalene var så stille; at ikke […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I den tyske byen Oberhausen bruker man fortsatt mynt. Enten jeg skulle ha meg en øl, et par 3D-briller eller en taxitur, måtte jeg frem med fysiske euro. Det var uvant at det raslet av mynter i lommene – såpass uvant at det var en overraskelse da menneskene i kinosalene var så stille; at ikke én eneste myntklirring var å høre i stillheten før en filmvisning. Men sånn var det altså i Oberhausen – myntene var overalt, men jeg hørte dem aldri.

Muligens var det på grunn av det yrende livet og de glade menneskene. Jeg var i byen i anledning den 61. utgaven av den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen. Festivalen, som startet opp i 1954, regnes som en av de viktigste i sitt slag i Europa, og profilerer seg på eksperimentelle uttrykk. I forbindelse med sitt sekstiårsjubileum i fjor, fikk festivalen videohilsener fra folk som Werner Herzog, Agnès Varda og Apichatpong Weerasethakul – verdenskjente og visjonære regissører hvis karrierer fikk sine startskudd nettopp i Oberhausen.

Det vrimlet av mennesker utenfor og inne i kinobygningen Lichtburg. Folk sto gjerne med sin Bitburger og skravlet i vei når de ikke så film. Køen utenfor dametoalettet var konstant stor. En liten bokhandel utenfor salene solgte bøker og dvd-er fra filmens avantgarde. Festivalpublikummet besto, så vidt jeg fikk med meg, i stor grad av filmskapere, kunstnere, kritikere, akademikere, filmformidlere og andre som har film som et sentralt orienteringspunkt i sitt daglige virke. Oberhausen orienterer seg om film som kunstnerisk utforskning og et materiale å tenke (nytt) med, og stimulerer til å se verkene i sammenheng med det større kunstfeltet. Når dette er sagt, bar festivalområdet preg av en avslappet stemning.

Programmet var mangfoldig, men jeg var på jobb som programmerer for Minimalen kortfilmfestival og måtte konsentrere meg om det internasjonale konkurranseprogrammet – der 59 filmer var valgt ut av totalt 4553 innsendte. Filmene ble vist over ti programmer, og var løselig ordnet etter tematikk eller tendenser. Det er gledelig å kunne rapportere at to av de beste filmene fra det beste programmet var norske: Totem av Marthe Vold og Mammaen min av FALCK.

Norsk deltakelse. Sistnevnte består av dokumentariske opptak av regissørens mor idet hun rekonstruerer et selvopplevd overgrep. Filmen er en del av prosjektet Skam, der FALCK utforsker tabuer og andre ting tilknyttet fenomenet. Mammaen min er en film full av smerte. Moren minnes for eksempel hvordan hun ble dratt etter håret, og slo hodet inn i en dørkant. «Det var vondt. Å, det var vondt.» For en ekstrem emosjonell smerte det ligger i denne tilsynelatende ubetydelige detaljen. Jeg tror det er fordi detaljen knytter det ufattelige overgrepet til en helt individuell, faktisk situasjon. Men det sterkeste av alt er hvordan vi ser moren ta et oppgjør med skammen – og hvordan vi via en avsluttende panorering får avslørt at dette oppgjøret blir sett av sønnen, som sitter i terapirommet og stirrer inn i det grusomme i realtid, uten distansen vi sitter med. Det er som om vi dermed også selv kommer tettere på den levde smerten, plutselig skutt inn i situasjonens sanntid.

Marthe Vold er en av Norges beste filmfotografer, som vist i noen av de mest interessante filmene fra de siste årene, som Og leken er god (Vibeke Heide, 2011), Å åpne, å se (Camilla Figenschou, 2012) og Cyrk (Jorunn Myklebust Syversen, 2014). Men Vold er også en svært dyktig regissør. Med Totem følger hun opp en interesse for dynamikken i parforhold, som hun tidligere har vist i en serie kortfilmer under tittelen Nr. (2011). Vold har en egen sans for det ambivalente og uavklarte, som resulterer i noe levende, uanstrengt, spontant og humoristisk. Hun har også, i liket med ovennevnte regissører, en evne til å kombinere konseptuelle ideer med en sanselig filmskaping. Mot slutten av Totem klarer hun faktisk å filme støv som noe seksuelt og intimt – det er som om støvets bevegelser, sett i det sterke sollyset, relateres til menneskenes liv, virvlende selv i det stille.

Analog film. Filmer lages og vises i dag stort sett digitalt. Det blir vanskeligere og vanskeligere å jobbe analogt. Men flere av visningene i Oberhausens program gikk imot denne utviklingen. Den poetiske, frigjøringstenkende Vertières I, II, III (Louise Botkay), den dunkle Angelus novus (Pablo Marin), den eksperiment-etnografiske Hornaditas (Julio Fermepin), og den flyktig-lyriske Kioku (Yamada Isao) var alle skutt og vist på filmformatet super 8; den grafittibaserte Love Me (Barbara Sternberg), Jennifer Reeves fargesterke Color Neutral og den briljante og meditativ-fortryllende Haus und All (Antoinette Zwirchmayr) på 16mm; den østerrikske romfarerkomedien Zlaté Piesky Rocket Launch (Josef Dabernig) på 35mm.

Det er gledelig å kunne rapportere at to av de beste filmene fra det beste programmet var norske: Totem av Marthe Vold og Mammaen min av FALCK.

Av disse var særlig Haus und All et imponerende verk, og en film som for alvor viser frem hvordan analog film kan hente ut en nærmest usannsynlig rik tekstur og lyskvalitet fra omgivelsene. Det er en temperatur i disse bildene som overgår mye av det jeg har sett; det er som om filmens varme og pust overskrider lerretets todimensjonalitet og drar deg inn i sin verden av stumt sollys.

Regissøren Zwirchmayr brukte selv ordet «presist» om hvordan hun jobbet med det visuelle. På spørsmål om hvorfor filmen var stum, svarte hun enkelt og ærlig at hun ikke var flink med lyd, at hun ikke behersket det, og at hun måtte konsentrere seg om det hun kunne. Og det visuelle kan hun: En naken kvinnekropp liggende på en seng fremstår som en halvsøvnig skulptur, der sollyset og skyggene puster i takt med henne. Bildene gjenkaller Michelangelo Antonionis Professione: reporter (1975), Edward Westons fotografier (Nude, 1925) og den antikke skulptøren Praxiteles, som manipulerte den harde marmorsteinen inn i kroppslig mykhet. I dag finnes bare kopier av Praxiteles originale skulpturer. I fremtiden vil det kanskje bare finnes digitale kopier av Zwirchmayrs film.

Fra Beirut Exploded Views av Akram Zaatari.
Fra Beirut Exploded Views av Akram Zaatari.

Brasiliansk oppfinnsomhet. Blant andre høydepunkter under festivalen var tre brasilianske: Vistas e Visões (André Francioli da Conceição), Corda (Pablo Lobato) og allerede nevnte Vertières I, II, III. Alle disse eksperimenterer med et dokumentarisk språk, og betoner og intensiverer menneskekroppens bevegelighet på en måte som lar det figurative nærme seg det abstrakte. Conceição finner opp nye nærbilder av menneskehodet (frontalt og bakfra) i bevegelse; Lobato filmer utallige menneskeføtter i bevegelse under Círio de Nazaré, den største religiøse festvialen i Brasil, der millioner av pilegrimer samles. Den insisterende og uoversiktlige nærheten til føtter som anstrenger seg for å holde seg oppe i folkemylderet, fører filmen inn i en for publikum nesten svimlende opplevelse, der det fysiske vises som en hellig anstrengelse.

Politiske nærbilder. Tyske Wada’ (Khaled Mzher) og libanesiske Beirut Exploded Views (Akram Zaatari) fremkaller og tematiserer politiske kriser i sine lavmælte studier av enkeltmennesker i tilsynelatende fredelige byrom. Wada’ følger en syrisk familiefar som venter på nyheter om sin forsvunne sønn. Han sitter i fredelige Tyskland, drikker sin te, og går på arbeid. Men den uoversiktlige, kaotiske virkeligheten han har reist fra er knugende tilstede og gjør friheten til et fengsel.

Oberhausen er en filmfestival som ikke er redd for å ofre det sikre og mesterlige for det uprøvde og potensielle.

Libanesiske Akram Zaatari har, ifølge festivalens programkatalog, spilt en sentral rolle i utviklingen av den «formale, intellektuelle og institusjonelle infrastrukturen i Beiruts samtidige kunstscene». Beirut Exploded Views er et slående humanistisk bilde og en saktmodig antidronefilm. Som Wada’ kaster den voldens skygge over det tilsynelatende fredelige, og etterlater en sterk følelse av uro i det rolige.

Svært mange av disse filmskaperne var til stede under festivalen. Oberhausen manifesterer seg som et forum for visning og diskusjon av filmer som prøver å dytte tankene i nye retninger, og der mange kulturer og perspektiver kan møtes og utveksles. Den indiske festivalgjesten Vipin Vijay, som var viet et retrospektiv, sa at han med filmene sine ønsket å utforske «uvisse, ufølte terreng». Oberhausen er en filmfestival som ikke er redd for å ofre det sikre og mesterlige for det uprøvde og potensielle.

Jeg dro fra Oberhausen med enkelte elendige filmer på netthinnen. Men samtidig hadde jeg med meg hjem nye vennskap, nye impulser – og flere filmer som slo opp døren til helt nye verdener.

 

 

 

Endre Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid. endreeid@gmail.com

 

---
DEL