Oberhausen – møtestedet for de uvisse


I den tyske byen Oberhausen bruker man fortsatt mynt. Enten jeg skulle ha meg en øl, et par 3D-briller eller en taxitur, måtte jeg frem med fysiske euro. Det var uvant at det raslet av mynter i lommene – såpass uvant at det var en overraskelse da menneskene i kinosalene var så stille; at ikke […]

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2015-05-12

I den tyske byen Oberhausen bruker man fortsatt mynt. Enten jeg skulle ha meg en øl, et par 3D-briller eller en taxitur, måtte jeg frem med fysiske euro. Det var uvant at det raslet av mynter i lommene – såpass uvant at det var en overraskelse da menneskene i kinosalene var så stille; at ikke én eneste myntklirring var å høre i stillheten før en filmvisning. Men sånn var det altså i Oberhausen – myntene var overalt, men jeg hørte dem aldri.

Muligens var det på grunn av det yrende livet og de glade menneskene. Jeg var i byen i anledning den 61. utgaven av den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen. Festivalen, som startet opp i 1954, regnes som en av de viktigste i sitt slag i Europa, og profilerer seg på eksperimentelle uttrykk. I forbindelse med sitt sekstiårsjubileum i fjor, fikk festivalen videohilsener fra folk som Werner Herzog, Agnès Varda og Apichatpong Weerasethakul – verdenskjente og visjonære regissører hvis karrierer fikk sine startskudd nettopp i Oberhausen.

Det vrimlet av mennesker utenfor og inne i kinobygningen Lichtburg. Folk sto gjerne med sin Bitburger og skravlet i vei når de ikke så film. Køen utenfor dametoalettet var konstant stor. En liten bokhandel utenfor salene solgte bøker og dvd-er fra filmens avantgarde. Festivalpublikummet besto, så vidt jeg fikk med meg, i stor grad av filmskapere, kunstnere, kritikere, akademikere, filmformidlere og andre som har film som et sentralt orienteringspunkt i sitt daglige virke. Oberhausen orienterer seg om film som kunstnerisk utforskning og et materiale å tenke (nytt) med, og stimulerer til å se verkene i sammenheng med det større kunstfeltet. Når dette er sagt, bar festivalområdet preg av en avslappet stemning.

Programmet var mangfoldig, men jeg var på jobb som programmerer for Minimalen kortfilmfestival og måtte konsentrere meg om det internasjonale konkurranseprogrammet – der 59 filmer var valgt ut av totalt 4553 innsendte. Filmene ble vist over ti programmer, og var løselig ordnet etter tematikk eller tendenser. Det er gledelig å kunne rapportere at to av de beste filmene fra det beste programmet var norske: Totem av Marthe Vold og Mammaen min av FALCK.

Norsk deltakelse. Sistnevnte består av dokumentariske opptak av regissørens mor idet hun rekonstruerer et selvopplevd overgrep. Filmen er en del av prosjektet Skam, der FALCK utforsker tabuer og andre ting tilknyttet fenomenet. …

Abonnement kr 195 kvartal

Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?