Å lese Susan Rices Tough Love: My Story of the Things Worth Fighting For er som å vandre gjennom et tapt paradis. Dette lykkelandet huser en amerikansk president som har intelligens, empati, som vet å omgi seg med lojale og kompetente medarbeidere, som arbeider utrettelig for demokratiet tross innbitt motstand fra partipolitiske motstandere.
Selvbiografien tar oss på innsiden av hendelser vi kjenner fra utsiden. Rice vokste opp med afroamerikanske foreldre som satte høye standarder for samfunnsengasjement.
Foreldrenes ekteskapelige bikkjeslagsmål og senere skilsmisse sørget dessuten for beintøffe leksjoner, og resultatet ble en ærgjerrig ungjente som visste mye om forhandlingsteknikk fra starten av, og som en dag sto overfor en likesinnet senator ved navn Barack Obama. Første gang Obama ba henne om råd, lød svaret: «Du roser Reagan for mye og Bill Clinton for lite.»
Da Obama startet sin kampanje som demokratenes presidentkandidat, fikk han Susan Rice med på laget. Der har hun vært siden. Som FN-ambassadør. Som presidentens sikkerhetsrådgiver.
Utsatt for svertekampanje
Både lærdommen fra barndomshjemmet, som lærte Susan å legge følelser i skuffen ved behov, og kollegers vilkårsløse støtte skulle komme spesielt godt med i jobben som FN-ambassadør. 11. september 2012 ble USA-legasjonen i Benghazi i Libya angrepet og fire ansatte drept, deriblant ambassadøren. Søndagen derpå opptrådte Rice i fem større intervjuprogrammer på TV for å diskutere angrepene.
Hun fulgte CIAs direktiver: Hvorvidt angrepene var terrorisme med forbindelse til Al Qaida var det for tidlig å uttale seg om. Senere ble informasjonene oppdatert, de første mistanker bekreftet, og Rice ble skyteskive for en langvarig svertekampanje fra Obama-administrasjonens republikanske motstandere og deres støttespillere i media. Hun hadde «bevisst ført befolkningen bak lyset». Rice var en «løgner» og «uskikket til å utføre sine plikter».
«Edward Snowdens bilde burde stå i ordbøker sammen med definisjonen av ‘forræder’.»
Susan Rice
Mange republikanere, inkludert senator John McCain, insisterte offentlig på at Susan Rice – en mulig kandidat til posisjonen som utenriksminister etter Hillary Clintons avskjed – ikke under noen omstendigheter måtte få den posten. Rice innså at hennes kandidatur ville forlenge og øke forfølgelsen, skade både Obama, henne selv og hennes familie ytterligere. Hun trakk seg, til presidentens beklagelse, og John Kerry ble utenriksminister.
Langvarig tautrekking
Om innenrikspolitikk for Obama-administrasjonen kunne synes som Sisyfos-klatring, var utenrikspolitikken mer av en utforbakke. Kontakten med Iran krevde intenst diplomati. Obama ønsket å demonstrere sympati med det iranske folket; samtidig var det nødvendig å ta opp temaer som kjernevåpen og Irans støtte til terrorisme.
Det ble en langvarig tautrekking med et motvillig Iran.
Januar 2010 innledet Rice forhandlinger med P5 +1 (de fem faste medlemmene av sikkerhetsrådet: Kina, Frankrike, Russland, England, USA pluss Tyskland). Det varte i måneder. Iran var ikke et tema der europeerne ville styres av USA. Rice måtte balansere Washingtons engstelse med Europas selvsikkerhet.
«Ingen har noensinne vunnet på å trekke Amerikas langsiktige evne til vekst, forandring og fornyelse i tvil.»
Susan Rice
USAs komparative fordel var deres evne til å overvinne motviljen hos Kina og Russland. Utenriksminister Clinton la ekstra press på Russlands utenriksminister Lavrov. Så dukket det opp protester fra roterende medlemmer av Sikkerhetsrådet, Brasil og Tyrkia, begge med sterke forretningsinteresser i Iran, begge med egoistiske ledere. Omsider måtte de gi seg. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1929 ble bekreftet juni 2010. Denne åpnet for avtalen om atomvåpen, med Hassan Rouhani som Mahmoud Ahmadinejads etterfølger. Økonomisk press var eneste vei å gå for å få Iran til forhandlingsbordet. 2015 underskrev partene endelig en kjernekraftavtale. Hvor den står i dag, er en annen historie. Uansett er Iran-forbindelsen fram til 2017 et eksempel på utenrikspolitikk og internasjonalt samarbeid i stjerneklasse.
Fryktløs og tøff
Slik introduserte president Obama Susan Rice til jobben som nasjonal sikkerhetsrådgiver: «Hun er fryktløs; hun er tøff. Hun er en glimrende tennisspiller og temmelig god i basketball … hun bruker til tider albuen, men hun får sakene i mål.»
Det skulle komme godt med. Ikke minst da en lekkasjesak av formidable dimensjoner datt ned på skrivebordet. Edward Snowden.
Læringskurven hadde vært bratt. 20 år tidligere, da Susan startet sin politiske karriere som 28-åring, var internett for de få, CNN var den eneste kabel-nyhetskanalen, og smartphones et ukjent ord. Plutselig fikk verden vite at USA spionerte på sine venner. En teknologisk og politisk bombe.
Rice skriver: «Snowdens lekkasje påførte USAs nasjonale sikkerhet stor skade, blant annet vår mulighet for å oppdage og hindre terrorisme … «
En sjeldent rasende Obama krevde at vi øyeblikkelig «reparerer alle feil vi arvet (fra tidligere administrasjoner)». Det førte til utallige reformer, med målsetting om å etablere ny tillit både nasjonalt og internasjonalt. Rice er nådeløs: «Snowdens bilde burde stå i ordbøker sammen med definisjonen av ‘forræder’.»
Cuba, derimot, var en udelt suksesshistorie. Den innbefattet stille diplomati, befrielse av politiske fanger og oppheving av sanksjoner. I desember 2014 annonserte president Obama at han gjorde ende på over 50 år med mislykket Cuba-politikk.
USA lever nå i en marerittaktig «dagen derpå»-verden. Susan Rice er likevel optimistisk: «Ingen har noensinne vunnet på å trekke USAs langsiktige evne til vekst, forandring og fornyelse i tvil. Det ville være tåpelig å starte nå.»
