Obama er ingen Messias

Har Barack Obamas hudfarge gjort oss blinde for politikken han står for?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[usa] Den amerikanske valgkampen pågår for fullt. Men selv om vi ser fram til å bli kvitt George W. Bush og drømmer om Barack Obama, er det muligens på tide å gå «I have a dream»-fantasiene litt nærmere etter i sømmene.

I slutten av juli hadde den britiske skribenten Nick Cohen en tankevekkende kommentar i The Observer om Barack Obama med tittelen «Why Bush has been a liberal’s best friend» (27.07.08) der han skriver om hvordan venstresiden er livredd for å le av Barack Obama fordi han er svart, og fordi de er livredd for at noen skal tro de er rasister. Cohen viser til populære Jon Stewart Show der Stewart ved flere anledninger har slengt kommentarer om Obama og publikum knapt har humret – i sterk kontrast til den ville latteren når John McCain latterliggjøres.

Cohen refererer også til at venstresiden ikke akkurat er redd for å bruke rasistiske perspektiver når det gjelder afroamerikanere som tilhører Republikanernes leir: Den kjente tegneserieforfatteren Garry Trudeau som står bak stripen «Doonesbury» lar Bush omtale Condolezza Rice som «brunt sukker». En annen anerkjent tegner, Ted Rall, omtaler henne som «house nigga» og sender henne til «racial re-education camp» for å bli kvitt sitt konservative syn, mens Jeff Danziger, også en meget kjent satiriker, fremstilte Rice som slavinnen Prissy fra filmen Tatt av vinden. I følge Cohen benytter disse satirikere «de skitneste rasistiske fornærmelsene de kunne finne på konfrontert med en svart kvinne som ikke støtter deres politiske syn».

Det er heller ikke akkurat heldig når den ellers så korrekte John Pilger omtaler Obama som en «glatt onkel Tom» i magasinet New Statesman. Det er mulig Obama er velkjemmet, men han eies ikke av noen hvit mann, og er heller ikke villig til å gjøre som «de hvite sier». Men både Pilger og Nick Cohen, har viktige observasjoner: Obama kommer ikke til å revolusjonere amerikansk politikk. Han er ingen reddende engel som vil endre verden slik den er i dag. Cohen argumenterer med at Bush er blitt framstilt som den store Satan, som fører blodige korstog og invaderer land for å ta deres oljereserver. Dessuten har Bush gitt venstresiden muligheten til å hevde at radikal islamisme er en respons på dobbeltmoralen i amerikansk politikk. Men som Cohen påpeker: Radikale islamister kommer til å fortsette sin kamp selv om Obama kommer til makten. Hans politikk mot Iran er ganske lik republikanernes. Han vil ha flere soldater i Afghanistan. Og Pilger minner oss på at Obama faktisk er en hauk som følger i de krigerske fotsporene til andre demokratiske presidenter som Truman, Kennedy, Johnson, Carter og Clinton. Hans uttalelser i forbindelse med Jerusalem (han støtter et udelt Jerusalem som Israels hovedstad – noe ikke en gang Bush støtter) og Cuba (boikotten skal vedvare) vitner om en mann som faktisk går lenger enn Bush, mener Pilger. Så er det slik at vi er blitt helt kritikkløse fordi Obama er en svart presidentkandidat? I så fall er vi på farlige veier.

Men opp i alt alvoret minner Cohen- og Pilger-kritikken meg om tidenes morsomste innslag på Jon Stewart Show 25. juli der den afroamerikanske komikeren Larry Wilmore trakk frem flere problemstillinger som vil oppstå dersom Obama kommer til makten under spørsmålet: «Kan Barack Obamas kamp for å bli president skade svarte barn?». Wilmore påpeker at mange svarte er blitt så ville over mulighetene til å få «a brother» som president at de ikke har tenkt gjennom hva det virkelig vil bety. Som Wilmore sier: «Vi svarte er flinke til å raljere mot the man. Men vil vi virkelig være the man? Og hva hvis det blir en ny Katrina? Hva skal rapperen Kanye West si da? At Obamas hvite mormor ikke bryr seg om svarte?»

Det er liten tvil om at det forestående presidentvalget tvinger oss til å granske våre holdninger. For det er bare å erkjenne det: Obama er ingen Messias eller Che Guevara, og alle på venstresiden som danser rundt han i ekstase, kommer til å få litt av en nedtur når han kommer til makten. Amerikansk politikk handler først og fremst om Amerikas interesser. Selv om the man skifter hudfarge.

---
DEL