Leder: Obama-inspirasjonen

Ikke uten grunn er euro-amerikanske Barack Obama mer populær i Norge og Europa enn i USA. Her er tallene som forklarer hvorfor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Seierstalen:

«Vi tror på et generøst USA, på et følelsesbasert USA, på et tolerant USA – åpent som det er for drømmene til en innvandrers datter… Våre universiteter, vår kultur, misunnes av en hel verden, men det er ikke dette som gjør at hele verden kommer til vårt land. Det som gjør USA eksepsjonelt, er båndene som holder sammen den mest mangfoldige nasjonen på jorda, troen på at vår skjebne er delt – vissheten om at dette landet bare fungerer når vi aksepterer visse forpliktelser overfor hverandre og overfor framtidige generasjoner…»

Dette utdraget fra seierstalen til Barack Hussein Obama II (51), holdt i Chicago natt til onsdag 7. november 2012, er kanskje det beste beviset på hvorfor han igjen vant et presidentvalg i USA. Ingen levende politiker har som ham klart, ved hjelp av en unik retorisk og oratorisk gave, å spinne fram et edderkoppnett der folks felles håp, drømmer og visjoner klistrer seg skjørt fast i et blafrende nattemørke – som var våre tanker flygende insekter som kollektivt søker mot lyskjeglen, før de fanges i den sirlige veven som edderkoppmannen på magisk vis har spunnet usynlig ut for oss – vår felles felle, rett foran våre øyne.

Obamas innenrikspolitikk har i praksis ikke vært så annerledes enn den Bill Clinton og andre demokrat-presidenter har stått for. Hans utenrikspolitikk har nok heller ikke vært så ulik den republikanere og Mitt Romney ville utført – det måtte nok en Jill Stein fra De Grønne til for å få til et reelt alternativ til de to storpartiene i amerikansk politikk.

Men Obama har maktet nettopp dette: Å skape nytt håp, en tro på at en annen idéverden likevel kan være mulig. Det viktige blir derfor ikke hvilken realpolitisk endring Obama kommer til å skape, for den var, og vil i seg selv fortsette å være, begrenset på grunn av USAs og stormaktenes interne renke- og maktspill. Det avgjørende blir den inspirasjonen han kan skape hos andre, enten det være seg ved fredelige demokratikamper mot undertrykkende regimer eller i kampen for økt sosial rettferdighet i rike demokratier.

Papirløskampen

Noe håp og endring har dog Obama klart å bidra med i eget land også. Valgdagsmålingen i USA viste at hele 65 prosent av alle nord-amerikanere nå er for å legalisere papirløse medborgere, eller «ulovlige innvandrere» som de kalles her til lands.

Også blant republikanerne er det nå store grupper som vil legalisere millioner av USAs papirløse, som vel å merke ofte har langt flere rettigheter enn i Europa. Men hvilken politiker ville våge å foreslå et slikt amnesti i Norge, uten å frykte å tape sin karriere ved neste valg?

Ikke uten grunn er Obama langt mer populær i Norge og Europa enn i hjemlandet USA. Hos oss er Obama blitt som en profet, en nærmest kult-lignende Jesus-figur. Mye er fordi denne verdensborgeren våger å si det mange europeere så gjerne vil høre, men som de aldri får anledning til fra smålige lokalpolitikere mer opptatt av å utstøte enn å innlemme. Talene fra mannen i Det hvite hus blir derfor som trylleformularer fra drømmenes teater, en virkelighetsflukt vekk fra vår indre smålighet.

For vi vil ikke vite hvem Obama egentlig er. Hvor mange barn han egentlig dreper med dronene sine, eller at han egentlig er en hvit euro-amerikaner. Istedenfor gir vi han Nobels fredspris og kaller han «svart» og «afro-amerikaner».

Men Obama er født av sin hvite Kansas-mor Ann Dunham (1942-1995) (bilde t.h.: Dunham m/far Stanley og datter og sønn), som har irsk, tysk, sveitsisk, skotsk og walisisk familiebakgrunn. Og det var hos og med henne, og hennes euro-amerikanske foreldre, at Obama ene og alene vokste opp.

Obama er da også langt mer hvit enn han er svart, langt mer europeer enn han er afrikansk. De som fra 2006 løftet Obama fram som Demokratenes, og så USAs, fremste presidentkandidat var da også hvite collegestudenter i USA.

For afrikansk-amerikanere flest var skeptiske til denne Harvard-utdannede juristen og Hawaii-kandidaten fra det overklasse-intellektuelle Amerika. Det var Hillary Clinton som var afrikansk-amerikanernes klare favoritt. Hun som hadde vært den sterkeste støttespilleren til «USAs første svarte president», som nobelprisvinner Toni Morrison i 1998 kalte hennes ektemann, Bill Clinton: Denne saxofon-spillende, jazz-elskende Arkansas-politikeren fra fattige kår og med en folkelig forståelse for, og kjærlighet til, Harlem og minoritets-USA.

I januar 2007 hadde Hillary Clinton støtte som presidentkandidat fra hele 60 prosent av de svarte velgerne, mens Obama kun hadde 20 prosent oppslutning blant afrikansk-amerikanere (blant hvite velgere ville da mindre enn 40 prosent ha Clinton). Jo, også afrikansk-amerikanere lot seg etterhvert overtale til å stemme på en Obama, men det var senere.

Og nå i 2012? Alle snakker om at svarte og minoriteter stemmer på Obama, men konteksten er at et flertall av USAs jøder, muslimer, svarte og minoriteter generelt, og uansett, alltid stemmer på Demokratenes presidentkandidat (ca. 70 prosent av amerikanske velgere med jødisk bakgrunn stemte på Obama tirsdag). Også John Kerry fikk over 90 prosent av stemmene til afrikansk-amerikanske kvinner i 2004.

Og de hvite velgerne? Jo, et flertall av hvite velgere, spesielt menn, stemte på Republikanerne også nå: Mye fokus er nå i 2012 på at Romney fikk 59 prosent av stemmene fra velgere som defineres som hvite, mens Obama fikk 39 prosent. Men slike tall sier mest om hvor USAs hvite befolkning er spesielt overrepresentert, nemlig på landet, i sørstatene og i konservative miljøer. Hvite amerikanere som er utdannede og/eller urbane, gjorde som folk flest: Stemte på Obama og Demokratene.

For et flertall av hvite velgere i USA har ikke stemt på Demokratene siden 1960-tallet. Da Clinton vant med et brak i 1992, fikk også han «kun» 39 prosent av de hvite velgernes stemmer. Og president Jimmy Carter fikk 36 prosent av de hvites stemmer i 1980, da han vel å merke tapte. Mens Obama mottok hele 43 prosent av de hvite stemmene i 2008: Kun Carter i 1976 har som Demokratenes presidentkandidat klart å få mer «hvit støtte» enn dette de siste 40 år, påviser The Washington Post.

For går man nærmere inn på tallene, vil man for det første se at hvite velgere også i eksempelvis 2004 stemte på George W. Bush framfor John Kerry, med omtrent samme margin som nå mellom Romney og Obama. Altså: Et flertall av hvite velgere stemmer på republikanske presidentkandidater uansett.

Men blant hvite i den «kreative klassen» – som forfatteren Richard Florida har omtalt de verdiliberale, urbane og progressive – er Obama nå mer populær enn Kerry: Mens mindre enn 60 prosent av hvite i Vermont stemte på Kerry i 2004, foretrakk hele 66 prosent av hvite velgere i denne østkyststaten Obama i 2012, mens kun 33 prosent av de hvite der ville ha Romney.

I eks-guvernør Romneys hjemstat Massachusetts foretrakk hele 57 prosent av hvite velgere den såkalte svarte presidenten. Og Obama vant vippestaten Iowa, der det også bor få minoritetsvelgere, med 51 prosent av de hvite velgerne.

Så, på flere måter er Obama langt mer hvit og europeisk enn han er svart og afrikansk. Jo, det stemmer: Obama har en avdød far fra Kenya, men denne fraskilte faren kan presidenten knapt huske å ha sett én gang. Og det å selge seg inn med mer eller mindre fjerne kenyanske slektninger var noe Obama først begynte med i voksen alder.

Det blir som den svensk-fødte og svensk-oppvokste modellen Vendela Kirsebom, med mor fra Norge og far fra Tyrkia – en far som hun takket være NRKs Noman Mubashir nå har gjenfunnet. Men ingen kaller Kirsebom for norsk-tyrkisk, eller «halvt asiat», av den grunn – til tross for at hun har langt mer kontakt med Tyrkia enn det Obama har med Kenya.

En gjennomsnittlig norsk småbarnsfamilie har vært flere ganger i Afrika enn det Obama har. Obamas Afrika-politikk har da også vært ikke-eksisterende. Og noen afrikansk-amerikaner, som kona Michelle, er han heller ikke.

Irske Obama

Det er kanskje derfor irskættede Obama er så populær i Europa, mer enn noe annet sted på jorda – også mer enn i Kenya, der Mitt Romeny nylig fikk mest støtte av alle land i verden, med 18 prosents oppslutning. Men i europeiske land som Frankrike og Spania ville kun 1-2 prosent ha Romney – resten ville ha «vår Obama». Mens amerikanere var ganske delt i sitt syn, og mens 6 av 10 i USA avga stemme i valget, er europeere mer med: Opptil 8 av 10 prosent har her gjort seg opp en mening, og «alle» vil ha Obama. For Obama er først og fremst en europeer, som kommuniserer våre europeiske drømmer. Han levendegjør Drømmen om Amerika av i dag.

Det er nok derfor Obama snart kommer tilbake til sitt Europa: Til sine forfedres Irland, til den lille landsbyen Moneygall (bildet t.h.) midt på den grønne øya, som for å ta seg en Guinness, slik han gjorde i fjor. For det var Moneygall som Obamas tipp-tipp-oldefar Falmouth Kearney forlot i 1850, etter potetkatastrofen, og det er her Obams slekt ennå bor.

Det er bare å ønske Obama velkommen, igjen. For det er bare vi selv som kan virkeliggjøre hans visjoner. ■

(Dette er en oppdatert og utvidet versjon av lederen i Ny Tids ukemagasin 09.11.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL