Nytt liv – ny rolle

To nye norske filmer skildrer hvordan det første steget en forbryter må ta på veien tilbake inn i samfunnet, er å godta sin nye rolle. Dermed begynner også alt det vanskelige.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sosiologen Erving Goffmans klassiker Vårt rollespill til daglig trekker tunge veksler på teater for å illustrere hvordan vi alle spiller våre roller i hverdagen, og at utfordringene, forventningene og normene endrer seg fra rolle til rolle. Noen roller er selvvalgte, andre får vi utdelt. Og ikke alle roller er like ettertraktede. Er man barnemorder, spiller man en vanskelig og stigmatisert rolle.

I Erik Poppes deUSYNLIGE møter vi en barnemorder, Jan Thomas. Han soner straff for et uaktsomt drap på en liten gutt, som ble begått av ham og en kamerat for åtte år siden. Manusforfatter Harald Rosenløw Eeg og regissør Poppe kan anklages for å ha gjort omstendighetene rundt dødsfallet noe enkelt for seg. Motivet for forbrytelsen som ender i katastrofen – Jan Thomas og makkeren stjeler en barnevogn fra en utekafé, mens moren er inne og kjøper kaffe – er vanskelig å begripe. Var de bare ute etter raske penger? Eller var dette et kidnappingsforsøk? Filmen gir ikke noe svar.

På den andre siden er temaet for deUSYNLIGE ikke knyttet til selve forbrytelsen, men veien videre – både for forbryter og pårørende.

Etter endt soning får Jan Thomas seg jobb som organist. Men overgangen til livet på utsiden er vanskelig. Ikke på grunn av praktiske omstendigheter, men fordi han selv tviler på at han fortjener en ny sjanse. Han er ikke klar for å omfavne sin nye rolle. Han har vansker med å tilgi seg selv, og verre blir det da moren til den døde gutten gjenkjenner ham. En vond og famlende konfrontasjon oppstår.

Etter halvveis løp flytter filmen fokuset over på moren, Agnes. Temaet utvides dermed til å omfatte det vanskelige spørsmålet om tilgivelse. Eller i det minste en slags forsoning. De pårørende er gjerne den parten som glemmes først. Det skjer ikke her.

Mannsbastionen

Filmskapere har alltid vært opptatt av straffedømte som slipper ut. Ikke så rart tatt i betraktning at personlig endring hos hovedpersonen er et av grunnkravene i klassisk dramaturgi. Så godt som all film bygger på premisset om at hovedrollen må gjennomgå en prosess. Likevel handler filmer om ferdigsonete forbrytere påfallende ofte om at gamle synder ubønnhørlig innhenter deg. Helst ved at det gamle miljøet – de tidigere vennene – gjør en ny start umulig. Ett av utallige eksempler er Carlito’s Way (1993).

Skjønt, den store klassikeren innen sjangeren, den multifilmatiserte Les Misérables, fokuserer på at det er den kalde nidkjærheten og fordommene – representert ved politiinspektør Javert – som står i veien for Jean Valjeans nye liv.

Mest interessant er likevel historiene som i tillegg til disse velkjente innfallsvinklene også kretser rundt forbryterens kamp med egne demoner, hvor hovedpersonen er usikker på om han er i kontroll over seg selv. I The Woodsman spiller Kevin Bacon den pedofile Walter, som akkurat har sluppet ut av fengsel etter 12 års soning. Han forsøker iherdig å holde fortiden hemmelig og seg selv på matta, men hva skjer når han blir kjent med en 11 år gammel jente?

Det er helst menn som fyller hovedrollen i disse filmene, selv om enkelte kvinnelige skuespillere har fått sette tennene i tilsvarende roller. For eksempel Maggie Gyllenhaal i SherryBaby (2006). Generelt er imidlertid dette en av sterkeste mannsbastionene på hovedrollefronten.

Prosessen

Neste uke er det premiere på nok en film om reintegrering av kriminelle i samfunnet, Thor Bekkaviks Prøvetid. Dette er en dokumentar, hvor vi følger tre rusmisbrukere og en voldsdømt som skal gjennomføre et teaterprosjekt. Deltakerne får erfare at rollespill ikke er enkelt. Det krever motivasjon og selvinnsikt. Og det krever samarbeid og tillit til andre. Her demonstreres selve poenget: Dette er egenskaper som er helt nødvendige i hverdagen. Enklere blir det ikke av at dette er en kontinuerlig prosess mer enn en endelig målsetting.

For å sitere Goffman: «En status, en stilling, en sosial posisjon er ikke noe håndgripelig, noe man kan ta i besittelse og deretter vise frem. Det er et mønster som fastlegger adferden».

Livet er en scene. Og forestillingen tar aldri slutt. Men rollene kan byttes.

---
DEL