Nytt jazzår – plater og live

Det er så mye å skrive om i norsk jazz. Plateinnspillinger av høy kvalitet, festivalsesongen som ble åpnet allerede i januar, og fantastiske konsertopplevelser for en intim krets av heldige som vet å kjenne sin besøkelsestid. Vi rensker skrivebordet og åpner for et nytt jazzår.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Å renske skrivebordet betyr å ta for seg den lille bunke av plater vi ikke rakk å anmelde i 2003. Urettferdig med gruppeomtale av plater som hver for seg hadde fortjent en spalte for seg. Men dårlige samvittigheter kan ikke bare få hope seg opp.

Tore Johansen

Er fra Bodø oppnådde den heder at hans debutplate, «Man, woman and child» fra 2000, ble kåret til «Årets plate» av tidsskriftet Jazznytt. For halvannet år siden anmeldte vi oppfølgeren «Happy days» (2001) og skrev om «skolert moderne bebop». Den tredje CD-en heter «Windows» (Gemini GMCD 113) og er en kvartettinnspilling gjort i Bodø sommeren 2002. Den har fått et større innslag av vakre standardmelodier, men også fascinerende ekte jazzkomposisjoner signert Chick Corea, trommeslageren Roger Johansen og gitaristen Hallgeir Pedersen.

Igjen blir vi imponert over solistenes instrumentbeherskelse, virtuositet og musikalitet. Alt virker så lekende lett i sånne musikanters hender. Det spruter av kompet (Ole Morten Vågan og Roger Johansen) i de raske låtene, en befriende, ujålete og ledig swingende musisering i jazzens stilistiske middelvei.

Rune Nicolaysen

Rune Nicolaysen – eller Nico som han liker å bli kalt – har nå debutert med CD i eget navn etter snart 30 år i andres plateinnspillende band. «Fuglen» (Hot Club HCRCD 202) ble lydfestet i Sandefjord i fjor vår i det åpne trioformatet tenorsax/bass/trommer. Igjen er det unge (24 år gamle) Ole Morten Vågan (fra Tore Johansens CD ovenfor) som er effektivt til stede og sammen med Torstein Ellingsen skaper et levende og idérikt rytmisk fundament. Så nær som Duke Ellington’s vakre ballade «Prelude to a kiss», er alle komposisjonene av Rune selv, de har iørefallende melodiske kvaliteter, framført med en tilbakelent, men kraftfullt tenorspill – bandlederen bekjenner sin innflytelse fra Dexter Gordon…

Tre sangere

Torstein Ellingsen (fra Nicos plate) blir bindeleddet over til to plater med vokalister i front. De er bortimot to år siden vi anmeldte deres forrige plater under tittelen Kristiansen & Christiansen. Det dreier seg om Ingar Kristiansen med bandet «The Swing Pack» og ny CD «Urban breeze» (Tylden GTACD 8223) og Majken Christiansen med «Majkens band» og CD-en «re:porter» (Hot Club HCRCD 2024).

Felles for begge banda er den dyktige komptrioen Anders Aarum/Jens Fossum/Torstein Ellingsen. Pianisten Aarum er et jazzmessig naturtalent, det står en aura av blå toner rundt ham; med dramatisk sans for formoppbygning driver han seg selv til melodiskrytmiske linjer av høy intensitet. Han blir en sentral kraft i hvilket som helst band han er med i.

«The Swing Pack» het tidligere «The Sinatra Songbook», hvilket gir en pekepinn om repertoaret. Det er stort sett kjente standardmelodier i temmete versjoner for sanger og jazzkvintett, arrangert av bandets medlemmer og innspilt i fjor sommer. Tre spor er fra en konsert på Rockefeller tidligere på året med Kringkastingsorkesteret ledet av Lars Erik Gudim. Trompeteren Eckhard Bauer er en frisk og rutinert bopper; tenorsaksofonisten Odd André Elveland byr på vakre linjer i en Stan Getz-Zoot Sims-tradisjon.

I Majkens band er blåserne byttet ut med en lekende virtuos Georg Reiss på klarinett og saxer. Dette er et band med stor scenisk appell, og innspillingen er tatt opp «levende» på jazzklubben Herr Nilsen. Noe av problemet med sjarm og tekke er at man kan bli revet med av stemningen til å begå lettere manierte musikalske ytelser, noe vi til tider merker her. I platetittelen «re:porter» ligger en hyllest til Cole Porter; den eneste komposisjonen som ikke er hans, er signert Anders Aarum og Majken og heter naturligvis Porter song…

På den tredje sangplata er det Bjørn Alterhaug som setter an med sin umiskjennelige klangfulle jazzfrasering og får etter hvert følge av gitaristen Hallvard Kausland, sangeren Hilde Hefte, trommeslageren Eyvind Olsen, pianisten Egil Kapstad og munnspilleren Finn Hauge, altså modne og dyktige krefter i norsk jazz. Albumet har den morsomme tittelen «Hildes bossaHefte» (Hot Club HCRCD 2029), er innspilt sist høst og er en lett og lekende parade av bossa nova og samba, for en stor del komponert av A. C. Jobim, men også Hefte selv, og ikke minst bemerkelsesverdig på grunn av Hilde Heftes sprelske tekster på norsk. En plate til å bli glad av!

Levende musikk

Jeg skrev i innledningen noe om konsertopplevelser for en intim krets av heldige. Følgen av gode jazzplater må ikke bli at vi glemmer å gå ut og høre på levende musikk. Noen konsertopplevelser i de siste ukene tyder på at folk ikke kjenner sin besøkelsestid, selv om det som skjer på scenen er av oppsiktsvekkende internasjonal kvalitet. En søndag var vi og hørte på Sten Sandells frie jazztrio i Munchmuseet. Etter at de trakk inn billettselgerne og andre venner, ble det ti personer i salen. En mandag på Herr Nilsen bød på Petter Wettres kreative energiutladning i selskap med den like energisk pulserende duoen Ingebrigt Håker Flaten/Paal Nilssen Love. Hvorfor er det ikke stappfullt når sånt skjer?

Mandagen etter, det vil si sist mandag, bød Herr Nilsen på en trio med Olga Konkova (piano), Jens Fossum (bass) og Jon Christensen (trommer). Et konsert der ti-femten heldige fikk oppleve sterke intuitive musikalske tråder vevd sammen til et samspill på sublimt nivå. Bare Jon Christensens evne til å skape rom for indre bilder ved sin spenningskapende avstand til streit rytmikk, hans lydhørhet og umerkelig styrende kraft, burde alene være nok til stint hus…

---
DEL

Legg igjen et svar