Svaret på spørsmålet om hvorvidt vi trenger et nytt norsk politisk parti, er ikke gitt. Det aller beste er selvsagt en stor og bred venstreside som kjemper mot krig. Og da særlig i en situasjon som beveger seg faretruende i retning av en ny verdenskrig. Det siste året har derimot vist oss hvor liten vilje det har vært i partiene som fortsatt regner seg som ‘venstreside, til å si et tydelig nei til våpenleveranser til Ukraina.
Rødt har hele dette krigsåret, inntil ganske nylig, inntatt dette meget viktige standpunktet, men det har vært veldig stille om dette vedtaket fra partileder Bjørnar Moxnes’ side, fra andre i den øverste partiledelsen og fra Rødts stortingsrepresentanter. Å ha ‘et sovende bibelvers’ er til liten nytte i offentligheten – det gir oss ikke informasjon og analyser som kan påvirke opinionen.
Demobiliserende
På den andre sida har det i norske medier vært en massiv NATO-propaganda som understøtter én forestilling om denne krigen – og som Rødt ikke har tatt til orde mot. Partilederen har snarere, i den grad han faktisk har uttalt noe offentlig om denne krigen, derimot vært som et ekko av det som kommer fra Arbeiderpartiet.
Dette er ikke det antikrigspartiet jeg meldte meg inn i da SV svikta på landsmøtet i 2011 og gikk inn for bombinga av Libya.
Dette virker demobiliserende for en potensiell fredsbevegelse og for partiaktivister som ser at denne krigen ikke først og fremst dreier seg om en nasjonal frigjøringskrig mot okkupanten Russland. Rødts analyser har vært nær identiske med det som har kommet fra samtlige partier i dette landet, men uten det eksplisitte ‘ja til våpen’. Det har derfor vært svært vanskelig å overbevise noen som helst om at vi ikke også skal sende våpen, når vi jo sender ‘alt annet’, og dette med Rødts velsignelse. Rødt har dessuten støtta alle sanksjonene mot Russland. Det har heller ikke blitt utvist noe ‘skjønn’ i hvordan retorikken og analysen som partiet har fronta, har inngått som en del i den krigspropagandaen vi utsettes for dag ut og dag inn.
Partiet Rødt har derfor ikke vært noen motstemme, men snarere bidratt med verbal understøttelse av vår ‘vestlige’ side i denne krigen. Den massive fiendtligheten som utvises av politikere her i Norge og andre land i Vesten, bidrar dessuten til å samle folket i Russland til støtte for fortsatt krig.
Rødts to nye forslag
Det avgjørende for meg har likevel vært Rødts to konkrete forslag nå i februar. Man kunne kanskje ha gledet seg over at det ‘endelig’ kom noe fra Rødt. Men denne gleden ble raskt blåst bort. For hva var det Rødt hadde å komme med? Det første forslaget fra partiets side var å sette ned et spesialtribunal for aggresjonsforbrytelser mot Ukraina. Et forslag som peker på Russland og Putin som ansvarlige for noe helt særegent, og som vi absolutt ikke har sett lignende til – derfor trengs det et eget ‘tribunal’ utenfor den internasjonale straffedomstolen.
Dette forslaget ble rost i hovedstrømsmediene. Selvsagt. Endelig står Rødt på godfot med alle de andre partiene. Og det var kanskje også en del av poenget? Å bli så stuerene og spiselige at partiet kan bevege seg inn mot regjeringsposisjoner? At partiet samtidig fjerner seg helt tydelig fra den globale venstresida, er nok ikke med i dette regnskapet –det var tydeligvis ikke så viktig.
Rødt svikter fundamentalt når det gjelder.
Det andre forslaget som kom fra Rødt, er verre, og mer avgjørende. 6. februar uttalte Bjørnar Moxnes til Klassekampen: «Vår vedtatte politikk er i dag å ikke støtte norske våpenleveranser, men vi har ikke gått inn for noen våpenembargo mot Ukraina. Vi er for at samme beløp gis som økonomisk støtte som Ukraina kan disponere til humanitære og militære formål, slik de selv ønsker.»
Dette betyr at Rødt i praksis allerede sier et ja til våpenstøtte. Så lenge den ukrainske regjeringa selv kjøper våpnene, riktignok. Så hva er da poenget med å opprettholde et vedtak om nei til våpenstøtte på kommende landsmøte? Man må gjerne kjempe for dette, men slik jeg ser det, har denne kampen ingen som helst betydning lenger. For partiet mener fortsatt at det skal pøses inn enorme summer som ‘frie midler’ til den ukrainske regjeringa, som denne regjeringa kan bruke helt fritt til å kjøpe våpen for.
Hovedspørsmålet for meg så lenge denne krigen har rast, og som har gjort at jeg har holdt meg i Rødt, er at jeg trodde et utvetydig nei til våpenstøtte var forankra i partiet. Men der tok jeg feil. Det viser seg altså at et nei til våpenstøtte ikke gjelder.
Det er avgjørende at dette nå er kommet for dagen. Det vil altså ikke ha noen som helst betydning samme hva Rødt landsmøtet 21.–23. april lander på av ja eller nei til våpenstøtte.
Rødt foreslår nemlig en like stor pott – hele 75 milliarder norske kroner (tilsvarende et norsk forsvarsbudsjett) – fordelt over 5 år og mener den ukrainske regjeringa kan bruke dette som de selv vil. Partiet understreker i pressemeldinga at dette også gjelder innkjøp av våpen.
Dette er ikke det antikrigspartiet jeg meldte meg inn i da SV svikta på landsmøtet i 2011 og gikk inn for bombing av Libya. Når vi nå står i en ny krigssituasjon, og denne gangen med atommakter på hver side, er det ingen partier der til å forsvare et tydelig budskap om at våpenstøtte er det stikk motsatte av veien til fred.
Det globale Sør
Dialog og fredsforhandlinger er sporet til det globale sør. Utelukkende. Ingen derfra er for å sende våpen, og ingen sender heller våpen fra det globale sør, det være seg høyre-eller venstreregjeringer. SV og Rødt kunne også valgt å rette søkelyset mot fredsforhandlinger og dialog i front. I stedet har det kommet mer bastante og ensidige «Vi fordømmer Russland» fra disse partiene. Dette stikk i strid med uttalelser fra den globale venstresida – utenfor Vesten. Mexicos president Andrés Manuel López Obrador sier at «denne krigen kunne vært unngått». Og dette er et syn som er gjennomgående på den globale venstresida.
Denne særdeles viktige holdningen har likevel ikke noen resonans i noe parti i Norge. Det blir oppfatta som ekstremt, samt som å bryte et ‘tabu’, å peke på andre årsaksforklaringer til krigen enn at Russland og Putin utelukkende har ondsinnede og imperialistiske ambisjoner.
«Denne krigen kunne vært unngått.»
Det globale sør opplever det samtidig som et komplett hykleri at USA og NATO nå roper i fistel og utpeker Russland som den store skurken i verden. De greier ikke dele denne oppfatningen – og hvorfor det? Landene i de fattigere delene av verden har sett alle de finmaska metodene Vesten har benytta for å plyndre, splitte, fjerne statsledere og undertrykke folk og land. De kjenner lusa på gangen. De ser det som vi i Norge og Vesten har så vanskelig for å forstå. Men dette er i andre deler av verden en del av historien og folks daglige livsbetingelser.
Spørsmålet er, for å sette det på spisen: Har vi noe parti i Norge som kan reflektere denne forståelsen og de standpunktene som flertallet i verden representerer når USA og NATO nå driver en livsfarlig proxy-krig mot Russland i Ukraina? Det globale sør ser nemlig ikke på dette som en angrepskrig mot et «uskyldig» Ukraina. De anser det ikke som et legitimt standpunkt for noe land i verden å kreve å få bli medlem i NATO. Tvert imot ser de at et sterkere NATO er en trussel mot den globale freden.
Et nytt parti
Så til spørsmålet om hvorvidt vi trenger et nytt parti: Har vi i dag noen partier som fungerer som en stemme i offentligheten og som kan påvirke den norske opinionen bort fra den servile NATO-forståelsen som regjerer, og som gang på gang får stå uimotsagt i offentligheten?
Nei, jeg mener vi ikke har det. Rødt har nå i praksis forlatt sitt utvetydige nei til våpenstøtte. Og i løpet av året som har gått, har partiet vist at de bidrar til retorikken som nå eskalerer denne livsfarlige krigen.
Derfor trenger vi et redskap inn i opinionen. Vi trenger et parti som evner å si utvetydig nei til å støtte opp om den våpenlinja og militarismen som USA og NATO har lagt seg på. Vi trenger en fredsstemme i offentligheten, som legger hovedvekt på krigsmotstand nå når krigen er som farligst. Det står mellom stormakter og kan utvikle seg til en ny verdenskrig.
Er dette partiet Rødt? Svaret mitt på dette spørsmålet er: Nei. Dessverre.
Jeg meldte overgang til Rødt i 2011 etter landsmøtet i SVs katastrofale ja til at Norge skulle sende bombefly til Libya. Og 12 år seinere står jeg i den situasjonen at mitt parti Rødt viser at det svikter fundamentalt når det gjelder.
Så et nytt parti? Svaret mitt er: Ja, det er dessverre nødvendig.