Nytt brorskap

Etter bombangrepet i Alexandria er det ikke flere politimenn vi trenger i Egypt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Nawal El-Saadawi er lege, forfatter, feminist og en av Egypts ledende intellektuelle. Hun har sittet fenglset for sine meninger. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid. Spalten er basert på en tekst hun denne uka har skrevet til det egyptiske folk.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Kairo, Egypt. De siste dagers religiøse stridigheter bør ikke stoppe Egypt. Snarere er det nå en ny anledning til å gjenopprette den mentaliteten i Egypt som har vært fraværende gjennom så mange år med dagens regime, her vi er blitt fengslet og truet bare for å tenke.

Jeg mener ikke bare at vi må skape nye ideer og verdier og kreativitet i landet. Vi må skape en ny atferd daglig – i hjemmet, i staten, i samfunnet – basert på respekt for andres rettigheter og religion, for både menn og kvinner, for koptere og muslimer, for rike og fattige.

Hendelsen som gjorde at en bombe ble sprengt utenfor den koptisk-ortodokse St. Markus- og Peter-kirken i Alexandria, 20 minutter inn i 2011, og som drepte 23 mennesker, er ikke en helt ny affære for oss.

Har vi ikke hatt det før? Har ikke intellektuelle lenge krevd å reparere de egyptiske problemene som fører til en religiøs-politisk strid?

Vi trenger ikke å sette flere politimenn foran kirkene for å beskytte dem. Det vi trenger er å gjøre det egyptiske sinnet klart for å tenke igjen, å få tilbake evnen til å tenke, en evne vi tydeligvis har mistet. Denne evnen til å forkaste den politisk-religiøs lære, indoktrinert av i hodet på barn, elever, lærere, professorer, kvinner og menn, fedre, mødre, ledere for politiske partier og foreninger.

Det som har skjedd de første dagene av 2011, er ikke en sekterisk strid. Dette er terror mot sinnet til det egyptiske samfunnet i inn- og utland.


Salafistproblemet

I stedet for å møte terroristene, som er kraftige bevæpnet, med kjernefysiske bomber og moderne våpen, trenger vi noe annet. For religiøse ekstremister tror at de representerer Guds vilje på jorden. De tolker alle religiøse bøker på den måten som de vil, i henhold til deres politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle verdier – slik som de ble oppdratt til av sine foreldre, besteforeldre og forfedre.
Dagens salafisme (religiøs «rett-troende» ekstremisme tilknyttet saudiarabisk wahhabisme, red. anm.) er ikke et nytt fenomen, som en ny politikk. Hvis vi leser historien, vet vi at disse salafi-fundamentalistene (som man antar var involvert i Alexandria-bomben, red. an.) skiller seg ut med sitt fravær av kunnskap og utdannelse.

Men vårt eget regime har lagt grobunnen. Elevene på våre skoler må hver morgen synge for «Guds land og presidenten». Enhver elev som nekter å gjøre det, blir tatt ut og atskilt med et vedtak fra utdanningsministeren.

Dessverre er det departementet for utdanning som er som politiet – de kontrollerer sinnet vårt . Så hvorfor kritiserer vi ikke utdanningsministrene i Egypt, istedenfor bare å kreve politimenn for å beskytte kirker fra massakrer, det enkelte kaller «sekterisk spenning»? Dette er vår mentale svikt.

Salafi-fundamentalismen er religiøst og politisk ikke begrenset til én religion eller én nasjonalitet, eller kun arabere, noe som kan synes ekstra tydelig i disse dager.

I det 17. århundre invaderte kristne engelskmenn det vi kaller «New England». Disse religiøse fanatikerne tok med våpenmakt den nordlige kysten ved Atlanterhavet. Disse engelske salafistene mente at det opprinnelige amerikanske folket, indianerne, var grepet av Satan siden de ikke trodde på Gud og Jesus, og derav måtte utryddes.


Bush-mentaliteten

I det 21. århundre erklærer nå Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som okkuperer Palestina, at staten Israel er en «jødisk stat» som skal følge læren til Toraen, «Guds bok», som lovet dem landet fordi de er sønner av israelerne, Jahves troende.

Og den tidligere amerikanske presidenten George W. Bush brukte begreper som «ondskapens akse» for å klassifisere andre mennesker og statsledere. Mens den kristne lederen av mormonerne, Warren Jeff, erklærer at menn har rett til å gifte seg med de kvinner de vil, og kreve hva de vil. Han var gift minst med førti kvinner. Nylig ble han arrestert for voldtekt og seksuelle overgrep mot barn. Boksalget sikret ham 30 millioner kroner i måneden, slik at han kunne tilfredsstille ønskene sine, i Guds navn.

Er livet til denne kristne lederen så forskjellig fra de salafist-islamske grupper som har eskalert i dette århundret? Har verden egentlig utviklet seg, mentalt, fra det 17. til det 21. århundre?


Frykten for deling

Det siste blodbadet i Alexandria er bare en av mange massakrer som har skjedd i de siste årene. Og det vil bli gjentatt. Noen vil dele Egypt, slik som man nå 9. januar vil stemme for å dele Sudan i en sørlig (kristendominert) og nordlig (muslimskdominert) del.

Behandlingen på sykdommen er ikke å øke antallet politimenn, men å oppheve forbudet mot det frie, egyptiske sinnet. Gi frihet til de intellektuelle, kunstnerne. Og start en rettssak mot de udemokratiske innsatte utdanningsministrene og de andre maktmennene som har produsert behovet for hijab og niqab.

For å komme videre, må vi alle bryte med vårt okkuperte sinn – det som har vært fanget hele livet vårt, fra barndommen til graven.

Oversatt fra arabisk av Halwest Qadir.


---
DEL