Nytenkende 3D i Oberhausen

Kan man tenke 3D-film på nye måter, som noe annet enn forførende dybdeeffekter? Som noe annet enn en tjener for involverende historiefortelling?

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Vi er vant til den mestrende filmen, den som er herre over seg selv, og som luller oss inn i sin konservative drøm. Vi er vant til filmen som mestrer sin representasjon av verden, og som utøver sin mesterlighet over oss. Bare tenk på logosekvensene til de store studioene: Der demonstrerer filmstudioene sin beherskelse av teknikken, sin dyktighet og kontroll, før de serverer deg en forståelig verden. Den dominerende 3D-filmen følger samme logikk. Den er herre over sin verden og sin teknikk. Den ber deg leve seg inn i en verden hvor også dybdedimensjonen finnes, og vil – som den klassiske fiksjonsfilmen – forføre deg inn i sitt spesielle univers, og presentere en ofte klar og tydelig historie.

Årets 3D-fokus under kortfilmfestivalen i Oberhausen tok snarere utgangspunkt i 3D-teknikken som et destabiliserende og prøvende tankemodus; som et middel som ikke mestrer seg selv, men som prøver seg frem. Dette er utgangspunktet for en eksperimentell praksis som potensielt forskyver fundamentet for tenkning. En moden, reflekterende bevissthet er ikke en som hviler i seg selv, men en som gransker, leker, eksperimenterer og stiller seg usikker overfor tingene og sin egen tankehorisont. En genuint kritisk tankevirksomhet er en som «bruker» sin egen usikkerhet for å jakte på nye erkjennelser og erfaringer som kan øke spillerommet for hva som er mulig og hva som kan tenkes. Kan man gjøre noe tilsvarende med film?

Kan man se 3D utenfor den konvensjonelle fiksjonsverdenens prisme og undersøke den på tenkningens premisser?

«Radikalisere tanken.» Festivalsjef Lars Henrik Gass skriver i katalogens introduksjonstekst at 3D-fokuset er siste del av en undersøkelse av en «post-kinematografisk fremtid». Slik jeg forstår det, sikter han til en virkelighet der digitale teknologier og nettverk erstatter tradisjonelle filmformater og visningskontekster. Gass spør seg «om og hvordan film kan ha en plass i et samfunn som ikke lenger har bruk for den, men som kanskje trenger den mer enn noensinne». Fortsettelsen røper enda mer om  fokuset og festivalens perspektiv for øvrig: «Spørsmål i kunst er ikke til stede for å bli besvart. De radikaliserer tanken.»

Utgangspunktet for en produktiv filmtenkning ser film som et tankemodus i verden, og ikke som historiefortellerens siste nikkedukke. Film er – som Jean Epstein teoretiserte om temaet for nesten 100 år siden, og som blant annet Gilles Deleuze skulle videreutvikle – en «maskinens intelligens» som utvider selve grunnlaget for å reflektere om verden, og som intensiverer og multipliserer blikkene inn i dens mysterium. Det er med dette utgangspunktet vi må se filmen som betydningsfull både i eksistensiell, samfunnsmessig og moralsk forstand: i hvordan den kan slynge oss inn i nye forståelser av verden; ut av våre vante tankebaner, vårt tilfredse ego – og la oss møte en fremmedhet i oss selv og overfor virkeligheten.

Kan man tenke 3D-teknikken i lys av en slik filmfilosofisk radikalisme? Kan man se 3D utenfor den konvensjonelle fiksjonsverdenens prisme og undersøke den på tenkningens og den frie lekens premisser? Dette står for meg som en sentral problemstilling etter årets Oberhausen.

Bryte konvensjoner. Filmteoretikeren David Bordwell har påpekt to 3D-regler etablert av Hollywood: at teknikken skal tjene vår forståelse av handlingen (når den ikke bare skal imponere oss med sine effekter), og at den skal etterstrebe realisme. Jean-Luc Godard er – seg selv tro – en av dem som grundigst har brutt med denne hollywoodstandardiseringen av 3D og stereoskopi.

Filmkritikeren Bryant Frazer har påpekt måter Godard bryter med reglene på i Adieu au langage (2014). Dette inkluderer bruk av billige lavkvalitetskameraer som skaper urene bilder, en fremhevning av hverdagslig «bakgrunnsstøy» på lydsporet, og en oppsplittelse av stereobildet (to bilder oppå hverandre), slik at vi voldelig rykkes ut av dybdeillusjonen. Filmen gjør ting med 3D som ifølge Frazer «ville gitt en hollywoodstereograf sparken et dusin ganger». Det er nok en underdrivelse.

Under tittelen The Third Image: 3D Cinema as Experiment ble denne formen for utforskende, lekende og dekonstruerende bruk av stereoskopi tematisert under årets Oberhausenfestival. I sin introduksjonstekst til programmet skriver Björn Speidel at han anser 3D-teknikkens muligheter som like kraftfulle som de lyd og farger i sin tid representerte.

Speidel beskriver stereoskopi som «romlig syn». Teknikken går ut på at to bilder som er lagt «oppå» hverandre, og vist gjennom 3D-briller, gir oss en illusjon av dybde. Stereoskopi er å se tredimensjonalitet: «stereoskopi er det som gjør at et bilde virker romlig». Nylig har digitaliseringen gjort denne teknikken mer ufeilbarlig og billigere å produserer enn tidligere, og i fremtiden vil 3D gjennomsyre alle mediefelt og ikke lenger virke sensasjonelt, skriver Speidel.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here