Nyliberalismens barn lever foran skjermen

Forfatter Shaun Scott bruker fragmenter fra eget liv, nyliberal økonomisk politikk, popkultur, sport og videospill for å beskrive og forstå millenniums-generasjonen.
Astra Zoldnere
Zoldnere er en latvisk filmregissør, kurator og publisist.
Email: astra.zoldnere@gmail.com
Publisert: 02.01.2019

Millennials and the Moments That Made Us: A Cultural History of the U.S. from 1982-Present

Shaun Scott:

Zero Books

USA


Shaun Scotts Millennials and the Moments That Made Us: A Cultural History of the U.S. from 1982-Present portretterer millenniumsgenerasjonen, eller Generasjon Y: De er født en eller annen gang mellom 1982 og 2000, og kjennetegnes ved at de har god peiling på moderne teknologi, er sene til å bli voksne, og har lettere for å akseptere rasemessig, etnisk og seksuell diversitet. Forfatteren beskriver «millenniumsgenerasjonens vilkår» ved å presentere et puslespill av fragmenter fra sitt personlige liv, nyliberal økonomisk politikk, popkultur, sport og videospill. Selv om boken handler om USA, lar den seg lett forstå av europeere, ettersom de fleste av oss lever i den samme kulturelle og økonomiske sonen, bortsett fra det faktum at det sosiale systemet i Europa ennå ikke er fullstendig ødelagt.

Nye oppvekstvilkår

Undertegnede tilhører millennium-generasjonen, men jeg ikke ble født i USA, men i Sovjetunionen, som brøt sammen da jeg var sju år gammel. I begynnelsen ønsket vi oss alt, vi kidsa fra den andre siden av muren: MTV, sneakers, Barbie-dukker og fargerik iskrem. Tiden gikk, og vi begynte å bli kritiske til den overflatiske forbruksboblen den amerikanske kulturen hypnotiserte oss med. For femten år siden besøkte jeg USA for første gang, og jeg husker fremdeles en samtale med en middelklassemamma som hele tiden snakket om hvor mye hun måtte arbeide for å betale ungenes privatskoler. Det triste var at hun sjelden så barna hun var så bekymret for. Hennes barn, i likhet med dem Shaun Scott skriver om i boken sin, ble oppdratt av surrogatforeldre: fjernsyn og videospill. Tiden da én arbeidsaktiv forelder kunne forsørge familien var over, og kommersiell popkultur gjorde alt for å fylle tomrommet.

Men det var ikke bare musikk, filmer og videospill som underholdt oss; politikerne deltok også i leken. I 1990-årene, da millioner av millenniere nådde puberteten, ble president Bill Clintons seksuelle affære med Monica Lewinsky et underholdende reality-show. Å vitse om blowjobs ble en del av ungdommens daglige gjøremål.

Potensielle partnere blir sett på som en utskiftbar vare.

Med 9/11 i 2001 ble leken mer seriøst. Fjernsynet spilte en stor rolle i å gjøre oss sikre på at USAs kollektive psyke var traumatisert og kodet med hevnfantasier. På denne tiden gikk mange millenniere inn i militæret, der de kunne anvende ferdigheter de hadde tilegnet seg da de spilte videospill som barn.

Og så kom 2016 med Trump, det neste pop-ikonet: «Jeg skal suge alt oksygenet ut av rommet, jeg vet hvordan jeg skal behandle mediene på en måte som gjør at de aldri vil ta prosjektørene vekk fra meg.» Selv om han for det meste framsto i et negativt lys, fikk Trump virkelig mest mulig ut av rampelyset. Og han startet en politisk farse som på en bisarr måte ble forutsagt av The Simpsons-episoden «Bart to the Future» i 2000.

Var det millenniumsgenerasjonens skyld at Trump triumferte? Vel, delvis. De fleste millenniere ønsket Bernie Sanders som president, en selverklært demokratisk sosialist som lovte å slåss mot Wall Street, gi gratis collegeutdanning og et helsevesen for alle. Men Sanders tapte for Hillary Clinton i nominasjonsvalget, og mange millenniere holdt seg hjemme på valgdagen. Bloomberg opplyser at 48 prosent av hvite mellom 18 og 29 stemte på Trump. Hillary Clinton fikk 43 prosent av stemmene deres. Dette kan forklares med den lave valgdeltakelsen blant progressive millennierne, og høy deltakelse blant de konservative.

Nyheter og sex

Millennierne startet livet foran fjernsynsskjermen. Som voksne sitter de med smarttelefonen i hånden. Facebook er definitivt en av de mest avhengighetsskapende plattformene for sosiale medier, men Generasjon Y bruker mye tid på YouTube, Twitter, WhatsApp og Tinder. Disse plattformene fungerer som alternative medier og tilbyr mer radikale nyheter – viser politibrutalitet, demonstrasjoner og kjønnstrakassering – som ofte blir oversett av de tradisjonelle mediene. Men Scott går ikke inn i en analyse av konsekvensene av den lett tilgjengelige falske informasjonen, og han nevner heller ikke at Facebook bruker filterbobler for å sikre at vi får den informasjonen vi allerede liker. Denne filtreringen fører til at folk for det meste konsumerer politisk innhold som samsvarer med deres eget syn og dermed mister helhetsbildet.

Sosiale medier har også stor innvirkning på hvordan Generasjon Y skaffer seg venner og finner kjærligheten. Scott refererer til Aziz Ansaris bok Modern Romance, der hun beskriver hvordan Tinder og andre digitale apper har endret måten vi forholder oss til relasjoner på: Potensielle partnere blir sett på som en utskiftbar vare. Når en potensiell kjæreste eller sexpartner slutter å svare på meldinger, kan en millennier bare sjekke appen sin og finne en ny.

Millennierne er fattigere enn foreldregenerasjonen. Det nyliberale systemet har skapt en mengde ubetalte praktikanter, frilansere og deltidsansatte. Mange unge er fanget av store studielån som de må betale ned fra sine dårlig betalte jobber. Dette leder til dannelsen av en Peter Pan-generasjon – et stort antall unge bor fremdeles hos foreldrene sine, andre flytter hjem når de har problemer. Å bo i kollektiv er den nye normalen, ikke bare for studenter, men også for mennesker i midten av 30-årene. På de sosiale plattformene prøver likevel alle skinne. Dette skaper en hyper-falsk virkelighet som gjør mange deprimerte.

Millennierne er fattigere enn foreldregenerasjonen.

Scott legger skylden på økonomisk ustabilitet når unge millenniere utsetter det å stifte familie og andre «voksne» aktiviteter. Jeg vil snarere si at det er én av grunnene. I det minste i Øst-Europa var mange av oss skeptiske til denne arbeid-hjemme-arbeid-hjemme-modellen som preget våre foreldres liv. Vi visste at vi en dag ville slå oss til ro, men før det ønsket vi å feste, reise og oppdage livet. Det er heller ikke så lett for folk å finne en stabil partner når du har så mange valgmuligheter og tilbud som lokker på smarttelefonen.

Hva nå? Mot slutten av Millennials and the Moments That Made Us snur Scott plutselig fra å være kulturhistoriker til å bli politiker, og presenterer konkrete tiltak for å bedre forholdene i USA. I stedet for programmet sitt skulle jeg ønske han bød på et dypere psykologisk portrett av Generasjon Y: Hva med alt-right-millenniere og deres motivasjoner? Hva med kulturen? Det er mange snapshots fra popkulturen, men rapperen Drakes oppfatninger er ikke nok til å oppdra en generasjon til å tenke kritisk. Analytisk informasjon som sirkulerer i sosiale medier, hjelper, men samtidig sørger trollfabrikkene for at det flommer over med fake news på nettet. Trump er ikke bare et produkt av dårlig økonomisk politikk, men også av dårlig kulturell utdanning.

Kommentarer