I den nye boken Sosialdemokrati versus nyliberalisme forsøker sosiolog Svein Hammer å gi oss en dypere forståelse av samtiden ved å peke på endringer i måten samfunnet styres på, det Hammer kaller «styringskunst». Et viktig poeng for ham er at overgangen fra sosialdemokrati til nyliberalisme ikke har bestått i at staten har trukket seg tilbake eller blitt mindre viktig, men at staten brukes på en annen måte. Der den sosialdemokratiske styringen handlet om mer direkte styringsgrep og planlegging, dreier den nyliberale styringen seg om å skape normer og rammeverk som fremmer konkurranse og markedsstrukturer.
Hammer utlegger en vidtfavnende vekst- og modernitetskritikk som rammer sosialdemokrati og nyliberalisme i like stor grad.
For å forstå forandringen eller transformasjonen av Norge trekker ikke Hammer kun veksler på akademiske innsikter, men også på tidlige år som aktiv i Unge Høyre og en periode med diverse administrasjons- og utviklingsstillinger i Husbanken og Kommune-Norge. Disse erfaringene beriker hans analyse. Ettersom han selv har vært tiltrukket av 80- og 90-tallets frihetsidealer og «oppgjør med sosialdemokratiet», kan han forstå mer av deres appell. Og fordi Hammer senere har stått midt oppi de mer subtile, men minst like viktige endringene av offentlig sektor, ser han også at New Public Management-bølgen har innebåret langt mer enn bare flikking på et allerede eksisterende system.
Michel Foucaults forelesninger
En snikende følelse av at noe tvert imot ble fundamentalt endret gjennom endeløse forsøk på effektivisering og omorganisering, later til å ha vært en utløsende årsak til at Hammer begynte å se på sin egen samtids rådende ideer med et mer kritisk blikk. Dette blikket henter han i stor grad fra Michel Foucault#s forelesninger om nyliberalisme fra 1978 og 1979, som ble utgitt posthumt som Naissance de la biopolitique, («biopolitikkens fødsel») i 2004. Foucaults forelesninger er et stadig tilbakevendende referansepunkt, og Hammer balanserer tidvis på en hårfin linje mellom det konstruktive i å bruke Foucaults forelesninger for å kaste nytt lys over Norge, og det mindre nyttige ved å presse den norske virkeligheten inn i Foucaults rammeverk. Et viktig poeng som fremheves av Hammer, er at nyliberalismen, i Foucaults forståelse, innebærer en annerledes form for maktutøvelse enn myndighetenes forutgående, aktivt disiplinerende form – som omtales i verk som Galskapens historie (1991 [1961]) og Seksualitetens historie (2001 [1976]). Tross kontinuitetene forstås nyliberalismen som en mer indirekte styringskunst, hvor rammeverk og konkurransementalitet internaliseres av borgerne (subjektene) i en slik grad at vi begynner å styre og disiplinere oss selv.
Hvorvidt dette er veldig skremmende eller veldig smart, kommer an på øyet som ser – og senere har det blitt spekulert i hvorvidt Foucault egentlig selv var tiltrukket av nyliberalismen. Hammer er imidlertid klar på at han nå er kritisk til denne utviklingen, selv om han også gjør det klart at han heller ikke ønsker seg tilbake til sosialdemokratiet. Der andre kritikere fremhever økende sosial ulikhet og svekkelse av demokratiske verdier, dreier Hammers kritikk seg først og fremst om det økologiske. Basert på de tidligere bøkene Fra evig vekst til grønn politikk (2016) og Framtidens Norge (2018) utlegger han i bokens siste kapittel en vidtfavnende vekst- og modernitetskritikk som ifølge ham rammer sosialdemokrati og nyliberalisme i like stor grad.
Den nyliberalistiske diskursen
Dette er en bok om hva nyliberalisme er, og til en viss grad om hvordan dette har blitt en dominerende strømning i det norske samfunnet. Det som imidlertid mangler, er forsøksvise svar på hvorfor vi har gått fra sosialdemokrati til nyliberalisme. Hva er det som ligger bak utviklingen hvor en styringskunst er blitt erstattet av en annen? Om dette skriver Hammer blant annet: «I en kortere eller lenger fase vil de brynes mot hverandre – inntil én diskurs øker sin kraft, og på veien overvinner alternativene.» Hvorfor den nyliberalistiske diskursen har økt sin kraft og vunnet frem, gir boken få antydninger til svar på. Innimellom abstrakte formuleringer om strømninger, felt, impulser og bevegelser mangler det derfor en konkret teori om historisk endring. Dermed blir boken, på forunderlig vis, både over- og underteoretisert på en gang.
Kanskje er dette en historikers innvendinger mot en sosiologisk fremstilling, men boken har årstall i undertittelen (Norsk styringskunst 1814–2020), og den søker å forklare en endring over tid. I alle samfunnsfag vil uansett spørsmålet om hvorfor noe skjer, kunne gi bedre svar på hva det er vi snakker om når vi snakker om for eksempel nyliberalisme. Forestillingen om at samfunnet formes gjennom diskurser, er både besnærende og interessant, men etter min mening er den også usystematisk og vag. Det kan man kanskje si at selve virkeligheten også er, men noe av poenget med å forske må jo være nettopp å forsøke å gjøre den mer forståelig. Det finnes selvfølgelig få enkle svar på hvorfor sosial endring skjer, men det forekommer meg viktig at vi likevel forsøker å finne dem.